Vi må møte pasienten med kultursensitivitet

Har du hørt om kultursensitivitet? 

På jobb har knapt noen hørt begrepet. Etter mange år som sykepleier i psykisk helsevern, hadde heller ikke jeg hørt om det. Først under videreutdannelsen i psykisk helsevern, rus og avhengighet har jeg lært hva kultursensitiv er. 

Mange kvier seg for å be om hjelp

Kultursensitivitet er selvforklarende. Det handler om å være sensitiv overfor andre kulturer. Vi må være nysgjerrige på kulturelle forskjeller så vel som likheter. Ved å rette oppmerksomheten mot pasientens egen forståelse av sine symptomer, framfor diagnoser, kan vi skape et bedre helsetilbud til migranter. 

Psykiske lidelser er forbundet med skam og stigma, også blant migranter. Legger man til mistillit og lite kjennskap til det norske helsevesenet, er det ikke rart at mange kvier seg for å be om hjelp. Å bli innlagt på psykiatrisk avdeling og få servert en ukjent diagnose, kan være et kultursjokk. 

I stedet for å forvente at migrantene skal tilpasse seg oss, må vi tilpasse oss dem. 

Må møte pasienten som en likeverdig part

Med spørsmål som: «Hva kaller du dette problemet?», «Hva tror du er årsaken til ditt problem?», kan vi få tak i pasientens egne forklaringer på deres mentale symptomer. Dette er opplagte spørsmål. Som gode helsearbeidere er vi opplært i å sette pasienten i fokus. Når det gjelder pasienter med migrasjonsbakgrunn derimot, utfordrer dette vår empati i større grad.

Hva gjør vi dersom pasienten svarer at angst- og psykosesymptomene skyldes at hen er besatt av åndsmakter? I noen kulturer er nettopp dette forklaringen – svart magi og åndsmakter. I andre kulturer eksisterer ikke mentale problemer fordi man ikke snakker om det. 

Kultursensitivitet ber oss sette til side vår ekspertise og møte pasienten som en likeverdig part. Vi trenger likevel ikke være enig med pasienten eller gi slipp på våre oppfatninger. Det som er vesentlig, er å reflektere over eget kulturelt ståsted. Vi må våge å ha et kritisk blikk på våre holdninger så vel som Vestens diagnosesystem og medisinske menneskesyn. 

Vi bør lete etter likheter

Kultursensitivitet handler også om å lete etter likheter. Jeg husker et møte med en pasient som var innlagt for religiøse vrangforestillinger. Under rapporten ble forestillingene hennes framstilt som grandiose og forskrudde. «Ingen» skjønte hva hun snakket om. Da jeg senere hadde en samtale med pasienten, ga (vrang) forestillingene mening. Faktisk resonnerte de med mine egne sekteriske opplevelser i en menighet på avveie for 12 år siden. Her ble både Gud, Djevelen og demoner brukt som forklaring på det meste. Jeg grøsser ved tanken på hvordan dette kunne blitt diagnostisert dersom jeg selv hadde vært pasient der jeg nå jobber.

Slike erfaringer setter spor og fyller meg med ydmykhet. Vi må våge å se mennesket bak diagnosen. Som et helt menneske. Med sine kulturelle særtrekk i fortid og nåtid. Jeg vil derfor rette en appell til helsearbeidere om at vi strekker oss mot et mer kultursensitivt psykisk helsevern.