Kontaktsykepleiernettverket i Telemark markerer 30 års innsats

Nettverket ble formelt etablert etter at vi bygde vår identitet og våre verdier på en samling høsten 1994, men vi startet egentlig opp et par år tidligere.

Initiativtakerne til nettverket var undertegnede. Vi hadde en visjon om å spre kompetansen fra sykehuset og ut til kollegaer i hele fylket. Og gjennom tjenesteutvikling og systematisk arbeid kan vi nå si at nettverket er her, det fungerer og det har kommet for å bli. I dag er 85 kontaktsykepleiere fra kommune- og spesialisthelsetjenesten med i nettverket. Det er Sykehuset Telemark (STHF) som drifter nettverket.

Nettverket utvikler samarbeid og styrker palliativ omsorg

Historien er lang – fra ildsjel til system og ledelsesforankring. Nettverket hadde sitt utspring fra sykehusets rådgivningsgruppe for alvorlig syke og døende og Kreftforeningens omsorgssenter i Telemark. Kurs ble arrangert, og kontinuitet og kompetanse ble gradvis sterkere. I 1994 etablerte vi merkevaren «kontaktsykepleier for kreftpasienter», og verdiene livshjelp, omsorg og samhandling ble vårt felles kjennetegn.

Fra år 2000 ble det mer fart i arbeidet. Da ble palliativ enhet etablert ved STHF. Palliativ enhet så verdien av nettverket og tok eierskap og ansvar for drift av nettverket. Palliativ enhet var den første palliative enheten på lokalsykehusnivå. Noen år senere ble det etablert lindrende enheter i de største kommunene. 

Kontaktsykepleiere i sykehusavdelingene, i hjemmetjenesten og i sykehjemmene gjorde en forskjell. Pasienter og pårørende erfarte godt samarbeid. Bruk av samme verktøy, språk og felles retningslinjer var med på å skape kontinuitet og trygghet. Fra 2012 har vi hatt et ambulerende palliativt team fra sykehuset og ut i kommunene. De drar selvfølgelig nytte av kontaktsykepleiernes kompetanse. 

Kontaktsykepleiere styrker samhandling og kvalitet

I dag kommuniserer kontaktsykepleierne elektronisk med kreftavdelingen på STHF. De fungerer som en «forlenget arm» og foretar viktige kartlegginger og tiltak der pasienten er, nemlig hjemme. Også fastleger setter pris på samarbeidet med faglig sterke og tydelige sykepleiere. 

Nettverket har gjennom en lang prosess blitt formalisert. Først via helsedialog og intensjonsavtale mellom sykehus og kommuner. Vi var kanskje først i løypa med å tenke formalisering av samhandlingen på den måten som nå praktiseres i helsefellesskapet. 

Kontaktsykepleierne samarbeider med kollegaer og leger og bidrar til både bedre faglig kvalitet og gode forløp. Arbeidet med palliative pasientforløp når pasienter avslutter tumorrettet behandling, bærer frukter. Avklaringer, behandlingsplaner, samarbeid med fastleger og kommunehelsetjenesten gir bedre forløp. En undersøkelse blant etterlatte i Telemark viser at omsorgen for døende er av god kvalitet. De opplevde god støtte og tillit til sykepleierne og flere døde i eget hjem.

Utvikler nye forløp og styrker kreftsykepleierkompetansen

Vi er ikke ferdig utviklet, og det må vi heller aldri bli. Metoder og prinsipper fra palliativt pasientforløp tenkes videreutviklet. Først på agendaen blir å se på hva som kan implementeres i forløpet til ALS-pasienter. Neste år skal sykehuset inn i MyPath-studien. Å ha et fungerende nettverk i kommunehelsetjenesten vil sannsynligvis bidra positivt inn i arbeidet. 

Bildet har endret seg. Kreftpasienter er ikke det de engang var, og behovet for formell kreftsykepleierkompetanse i kommunen er stort. Personer kan være i palliativ livsforlengende behandling i mange år. Mange overlever kreftsykdom og -behandling og trenger hjelp i form av rehabilitering, råd og veiledning. I økende grad forventes det at kommunehelsetjenesten skal ivareta dette behovet. Finnes den nødvendige kompetansen i kommunehelsetjenesten?

Mange av kontaktsykepleierne har videreutdanning i kreftsykepleie. Visjonen videre er at det i Norge blir lovpålagt at kommunene skal ha kreftsykepleietjeneste. Like naturlig som helsesykepleier, psykiatrisk helsetjeneste og jordmortjeneste. Og at de kontaktsykepleiere som ikke har videreutdanning, får tilrettelagt for utdanning fra sin arbeidsgiver. Og ikke minst at arbeidsgivere sørger for å bruke spesialkompetansen kreftsykepleierne har til beste for pasienter og pårørende.