Selvbestemmelse gir frihet, men skaper også press og strukturell svekkelse

Begreper som autonomi, empowerment, brukermedvirkning og medbestemmelse har de siste tiårene vært sentrale i politiske satsinger på tvers av samfunnssektorer. Fra barnehage og skole til arbeidsplasser og helsetjenester. 

Mens intensjonen bak dette er å fremme et individorientert samfunn hvor alle har mulighet til å lykkes, kan det samtidig skape et forventningspress om å skulle oppnå suksess på egne premisser. 

Statistikk viser at psykiske lidelser blant unge voksne har økt betydelig de siste 20 årene. Studier peker på at økt press om selvrealisering, kombinert med påvirkning fra sosiale medier, kan være medvirkende faktorer til denne utviklingen.

Frihet kan føre til frykt for å mislykkes

Autonomi og frihet er ofte forbundet med individuell suksess. I et land som Norge hvor muligheter synes nærmest ubegrensede, kan manglende oppnåelse av kravene som stilles, føre til en følelse av utilstrekkelighet og skam. Når man får friheten til å velge selv, følger det med et ansvar for å ta «riktige» valg. Denne friheten kan derfor også føre til frykt for å mislykkes, som igjen kan resultere i stress, angst og andre psykiske plager.

Den systematiske satsingen på empowerment fra tidlig barndom kan ha en bieffekt som fører til det noen betegner som en «berettigelseskultur». En oppfatning om at man gjennom livet fortjener spesielle rettigheter eller privilegier. Individets skapte forventninger om å få sine behov og ønsker tilfredsstilt, kan bidra til en økende følelse av frustrasjon og sinne når ting ikke går som forventet. Det kan være årsak til en samfunnskultur der det skal mindre til før man føler seg som et offer.

Autoritetsstrukturer kan brytes ned

Denne berettigelseskulturen kan også ha sammenheng med økningen i antall klager i både privat og offentlig sektor. Den økte arbeidsmengden med klagebehandling tar ressurser fra virksomheters kjerneaktiviteter. Flere studier viser at ansatte i helse og utdanning opplever økt stress og psykiske belastninger som følge av klager og krav fra brukere og pårørende. Det er sektorer som allerede sliter med rekrutteringsproblemer. Samtidig ser vi at helse- og utdanningssektoren i økende grad skal basere seg på tilbakemeldinger og brukermedvirkning. 

Det er ingen tvil om at brukermedvirkning i utgangspunktet har positive effekter. Mange gode studier viser at brukermedvirkning kan bidra til økt tilfredshet, bedre effekt av tjenester og høyere kvalitet i arbeid. Men overvekt av medbestemmelse og brukermedvirkning i institusjoner, kan også føre til at autoritetsstrukturer brytes ned. Som igjen kan svekke ledernes mulighet til å navigere usikkerhet og ta utfordrende beslutninger på vegne av fellesskapet. Som en fortvilet kollega av meg uttrykte det: «Er det ikke lenger noen voksne på jobb?»

En dyktig leder skal også bære ansvaret

Når strukturer mangler, kan resultatet bli frustrasjon, lav produktivitet og uenighet blant gruppemedlemmene. En dyktig leder skal også bære ansvaret når noe går galt. Uten autoritetsstrukturene blir ansvaret og presset større på individene.

Interessant nok viser forskning at strukturerte og hierarkiske miljøer, som militæret, ofte gir en høy grad av trivsel for individene som opererer i disse systemene. Dette står tilsynelatende i kontrast til samfunnets ideal om autonomi. I militæret er det klare ledelsesnivåer med tydelige avgrensede ansvarsområder, noe som reduserer individets beslutningspress og kognitiv belastning. 

For mange kan det å fungere innenfor et strukturert system med klare mål og tydelig definert suksess eller fiasko bidra til en følelse av mestring og mening. Dette gir grunnlag for å stille spørsmål ved om det norske samfunnets fokus på selvbestemmelse faktisk fremmer velvære i alle kontekster. 

Det er viktig å ha en tydelige ledelses- og autoritetsstruktur

Undersøkelser viser at forståelsen og anvendelsen av brukermedvirkning varierer stort i samfunnet vårt. Et eksempel på kanskje underkommuniserte bestemmelser er Helsedirektoratets veileder til pasient- og brukerrettighetsloven. Der står det at retten til å medvirke vil ikke under noen omstendighet frita helsepersonellet fra å treffe avgjørelser som sikrer forsvarlig behandling av pasienten.

En balansegang mellom selvbestemmelse og paternalistisk ledelse er nødvendig for å sikre at brukernes behov blir møtt, samtidig som forsvarlig praksis opprettholdes. Dette krever en nyansert forståelse av når og hvordan brukermedvirkning bør vektlegges for å sikre god behandling uten at det går på bekostning av faglige vurderinger.

Selvbestemmelse og autonomi er utvilsomt viktige verdier som bør vernes om, men de må balanseres med behovet for klare autoritetsstrukturer og samfunnsansvar. Når fokuset på individuell frihet overstimuleres, kan det skape press, psykiske plager og en svekkelse av samfunnsstrukturer. Et samfunn som opprettholder tydelige ledelses- og autoritetsstrukturer i de ulike sektorene er trolig også fremover bedre rustet mot komplekse utfordringer som økningen i psykiske lidelser, skolefravær og sykefravær.