Husker du meg, Anne?

Kvinnen som ­rekker frem hånden og ­ønsker meg og mine kollegaer velkommen, kaller frem et vell av gode følelser.

Hun er en voksen kvinne med en ansvarsfull jobb. Åpenbart trygg og flink. Med et åpent og varmt blikk ser hun rett på meg. Jeg smiler varmt tilbake.

Jeg er avdelingsdirektør i Helse­direktoratet, hun er ­leder hos en samarbeidspartner. Hun leder møtet profesjonelt, saklig og godt. Inni meg løper tankene og følelsene fritt. Det har gått fint med henne. Hun har så mye av mammaen sin i seg. Husker hun meg? Hvilke minner har hun?

Gjett om jeg husker

På vei ut av møtet drar hun meg litt til siden og spør: Husker du meg, Anne? Jeg nikker, og vi gir hverandre en lang og god klem. Gjett om jeg husker henne! Jenta som satt gråtende ved sykesengen til mammaen sin som skulle dø så altfor tidlig. Hjemme i den nye leiligheten hun hadde innredet så fint sammen med sin nye mann.

Mammaens største bekymring var ikke at hun selv skulle dø, men hvordan det skulle gå med datteren.

La meg skru tiden mange år tilbake: Jeg er kreftsykepleier i Kreftforeningen. Ung, men ikke uten erfaring. Min jobb er å bistå kreftpasienter og deres pårørende hjemme i ­livets sluttfase. Sørge for å lindre smerte, lindre symptomer og ikke minst trygge ­både pasient og pårørende. Være et binde­ledd mellom dem og kreftavdelingen på ­Ullevål.

Mamma hadde vært så stolt

Denne familien gjorde et spesielt sterkt inntrykk på meg. Jeg vet ikke helt hvorfor, men kvinnen med den alvorlige diagnosen var så sterk, så varm og så klok. De var en ­liten ­familie i en dyp livskrise. Og mammaens ­omsorg for datteren rørte meg dypt.

Så, mange år senere, møter jeg altså datteren igjen. Det har gått fint med henne. Jeg tenker på hvor stolt mammaen hadde vært hvis hun hadde sett datteren sin i dag.

Dette øyeblikket er noe av det jeg husker ­aller best fra mitt virke som sykepleier. 

Med sykepleieres egne ord

Alle sykepleiere har sin unike ­opplevelse. Vi i Sykepleien oppfordret sykepleiere til å ­skrive om dem og sende tekstene til oss. ­Mange fulgte oppfordringen. Akkurat som meg har de opplevelser de ­aldri glemmer. Møter som har satt spor. ­Pasienter og ­pårørende som er festet på netthinnen for ­bestandig.

Vi har kåret en vinner, en andreplass og to tredjeplasser. Det var historiene som rørte oss i juryen aller mest. Men ­historiene er mange og gode. Jeg har lest dem alle, og samtlige gjør meg stolt og glad.

Sykepleiere gjør en forskjell i mange ­menneskers liv hver eneste dag. Men du verden så mye vi får tilbake.

Tusen takk til hver og en av dere som deler med oss og våre lesere. Og takk til datteren i min historie som tillater at jeg forteller den til dere. Hun har et budskap til mammaen sin: Det går fint med meg, mamma.

God lesning.