Personsentrert omsorg må være mer enn en retorisk øvelse

Både personsentrert omsorg (PSO) og standardisering preger helsetjenesten. Standarder i helsevesenet bidrar til å redusere unødvendig variasjon i kvalitet på omsorgen til pasientene. De bidrar også til rettferdig behandling slik at like saker behandles likt, i tillegg til at de reduserer kostnader i helsetjenesten. 

I vår litteraturgjennomgang finner vi imidlertid at standardisering kan gå på bekostning av PSO i pasientforløp for eldre personer fra sykehus til hjem eller primærhelsetjenesten. Pasienter, pårørende og helsepersonell opplever at det er utfordrende å ivareta individuell pasientomsorg, som jo er kjernen i PSO.

Kan skape spenninger og begrensninger

Det er klart at standarder, som et resultat av etablerte systemer for pasientbehandling under pasientforløp, ofte er i konflikt med intensjonene til PSO. Forhåndsdefinerte standarder kan gi nyttige føringer, men også utfordre faglig kompetanse når beslutninger i mindre grad er basert på skjønn. Dessuten kan elementene i PSO og hvor mye vekt som legges på hvert element, være vanskelig å definere. Det er også uklart i hvilken grad og hvordan PSO-tilnærminger gjelder i pasient-helsepersonell-møter i ulike organisatoriske beslutningsnivåer.

Selv om standardiserte pasientforløp kan anses som en generell politisk orientering mot innstramminger og effektivitet for å møte helsevesenets nåværende og fremtidige utfordringer, har forskere påpekt at PSO ofte brukes av myndighetene som et retorisk verktøy for å myke opp de negative assosiasjonene til standardisering. 

Slik bruk av PSO kan ha store praktiske konsekvenser for helsepersonell når de må balansere mellom pasientens individuelle preferanser og standardiserte retningslinjer. Divergerende eller konkurrerende logikker for standardisering og individualisering kan derfor skape en spenning og begrense implementeringen av PSO.

Sentral kritikk av PSO-tilnærmingen

En sentral kritikk av PSO-tilnærmingen er at den ikke tar tilstrekkelig hensyn til helsepersonells ressurser eller arbeidsmiljø. Ved å ignorere organisatoriske eller samfunnsmessige strukturer tas ressurser for gitt, og de blir utelatt når helsepersonells arbeidsinnsats og prestasjoner vurderes. Situasjonen til helsepersonell og pasienter i vår litteraturgjennomgang kan derfor ses i lys av konkurrerende rasjonale for standardisering og individualitet. Dette er særlig relevant i helseinstitusjoner og i organisasjonskulturer som favoriserer effektivitet fremfor individualisert omsorg.

Studier viser at helsepersonell ofte er oppgaveorienterte idet de balanserer mellom relasjonell og praktisk omsorg. Det virker vanskelig å etablere og opprettholde relasjoner til skrøpelige, eldre pasienter i overganger fra sykehus til hjemme- eller kommunehelsetjenesten. Oppgaveorientering hos helsepersonell er tett knyttet til arbeidsforhold som stor arbeidsbelastning, konkurrerende prioriteringer og økte krav til kostnadseffektivitet. 

Hver pasient er unik, og dette bør tas mer med i betraktning når det gis helsehjelp. Ellers blir det bare et spørsmål om effektivitet og mindre om kvalitet. En australsk studie viste for eksempel at det var spenning mellom sykepleiernes intensjoner om å utøve PSO på sykehus og det faktiske oppgavetekniskorienterte arbeidet de endte opp med å gjøre. Helsepersonellet i studien opplevde at avdelingen verdsatte effektivitet fremfor individuelt tilrettelagt omsorg.

Standardisering ikke utelukkende negativt

Et annet forsonende perspektiv er at standardiserte verktøy, prosedyrer og rutiner anses som integrerte komponenter i PSO. De trenger ikke å være motstridende. For eksempel er konseptet «individualisert standardisering» foreslått som en mulig løsning for balanseproblemet mellom individuell tilpasning og standardisering. Konseptet forener det beste fra begge tilnærminger. 

Tanken er at standardisering bør betraktes som et veiledende rammeverk, mens individualisering søkes i dyadiske interaksjoner mellom pasienter og helsepersonell. I tillegg bør PSO-tilnærmingen i større grad ta hensyn til organisasjonskulturer for å unngå et overdrevent fokus på individualisering. Helsepersonells involvering i utvikling av gode pasientforløp er derfor sentral for å oppnå ønskede PSO-utfall. 

Som konklusjon kan vi konstatere at standardisering ikke utelukkende er negativt, men det er behov for tilstrekkelig fleksibilitet i arbeidet for at helsepersonell skal etablere PSO-orienterte relasjoner med pasienter og knytte meningsfulle forbindelser. Derfor er en sentral utfordring fremover å unngå at PSO ender opp som en standardisert arbeidsmetode som undergraver dets potensial for fleksibel og individualisert pasientomsorg.