Asta Irene Bergan Ingen kan erstatte varmen til en mor

Bildet viser Asta Irene Bergan med mannen som har sønnen Trond på fanget.
1960-tallet: Asta Irene Bergan med mann og eldste sønn Trond.

Om jeg husker fødselen min? Ja, det skal jeg si deg. Den husker jeg alt om. Jeg husker begge fødslene mine. Jeg har to barn, skjønner du.
Jeg ble dårlig hjemme, og mannen min, som var så nervøs for dette, løp over til naboen for å be ham om å ta seg av oss. Han kjørte nemlig taxi og fikk fraktet oss inn til sykehuset i Tønsberg. 
Mannen min fulgte med inn i bilen, men var ikke med på fødselen. Og så blei`n født, to minutter på seks mandag morgen, en flott gutt som heter Trond. Det var veldig vondt første gangen, men det glemmer man fort. 
Jordmødrene på sykehuset var flinke, så alt gikk greit. Jeg måtte ikke sy et eneste sting. Jeg blei på sykehuset i en uke etter fødselen, og der var vi både fire og fem på rommet. Ungen fikk jeg bare se gjennom et vindu, når de ikke var inne til amming. 
Jeg kan ikke huske at vi lærte å stelle ungene, men når man får en slik oppgave som å bli mor, da går det naturlig av seg selv å stelle den lille. Gutten jeg fikk var helt køllsvart i hue, ja han hadde så masse svart hår at ingen hadde sett makan. Jordmora gjors på å gi meg feil unge og ga meg en med lyst hår og jeg protesterte vilt og sa at denne ungen langt ifra var min. Da lo hun og sa at «så det har du bitt deg merke i?»
Søsteren min seilte i utenriksfart på den tiden­, og hun sendte hjem en masse fine klær til Trond. Jeg husker så godt et nydelig blått pledd og et silke­teppe til vogna. Og far da, han var ikke sein om å reise til Tønsberg og kjøpe den fineste barne­vogna han kunne finne. Ja, den var fin den vogna, og blå selvfølgelig. Det er sju års opphold mellom guttene mine. De er født i 1960 og 1967. Den andre gangen startet riene midt på dagen. Vi skulle til tante, for hun skulle passe Trond når jeg måtte inn. Venninnen min var hos meg, og det var mannen min glad for, for han turde ikke ha meg der hjemme alene. Han ga klar beskjed til henne at hun slett ikke fikk dra hjem, for det ble for skummelt. 
Vi dro til tante, og der var det fotballkamp på tv som mennene våre ville se. Utover kvelden var riene blitt sterkere og vannet hadde gått og jeg fikk sånn halsbrann at jeg holdt på å svime av. Vi ventet likevel lenge med å dra inn til sykehuset. Til slutt sa tante at hun ikke ville ha meg der lenger. Ti over halv ett på natta kom vi til sykehuset og klokken ett blei gutten vår født. 
Jeg er heldig, for jeg har hatt to lette fødsler. Jeg hadde mat til dem også, men jeg mistet maten til Svein da mamma og mannen min ­døde med fire måneders mellomrom. Svein var nyfødt da mannen min og mamma døde fra oss. Han fikk en streptokokkinfeksjon og livet sto ikke til å redde. Vi hadde akkurat bygget hus og flyttet inn i det, så livet ble hardt. 
Vet du, presten som viet Lars og meg, het Hagar, ja han begravde også både mamma og mannen min. Han kom hjem til meg hver eneste dag for å holde meg med selskap og var hos meg når jeg stelte og ordnet med barna mine. Han var helt utrolig. Etter en stund måtte jeg selge huset og vi flyttet hjem til min far. Vi var alene begge to nå, og det var den beste løsningen. Jeg sørget veldig på den tiden, men jeg tok meg godt av guttene mine. Du vet, ingen kan erstatte varmen og nærheten til en mor, så det måtte jeg bare klare. Søsteren min og mannen hennes var også helt enestående mot oss. De sa at verken jeg eller guttene skulle noen gang mangle noe, og det har de bestandig holdt ord om. De fikk aldri noen barn selv, så guttene mine har vært deres øyestener.
Jeg har to enestående unger og jeg er så stolt over dem. Trond og Svein har bestandig passet på meg og følger opp. De er gode, de to guttene.

Bildet viser Asta Irene Bergans sønner Trond og Svein som barn.
1960-tallet: Trond og Svein.

Bildet viser Trond Bergan i dag.
2015: Trond Bergan i dag.

Bildet viser Svein Bergan i dag.
2015: Svein Bergan i dag.

Les også: