Hanna Marie Gram Dæhlen Du bare lengter etter hjelp

Bildet viser Hanna Marie Gram Dæhlen i dag.
2015: Yngste sønn Ola forteller at Hanna Marie Gram Dæhlen har vært et strålende forbilde for sine fire barn.

Jeg er født i 1935 og eldste sønnen min blir 60 år nå snart. Jeg har tre gutter og en jente, som alltid vil være­ lilleungen min.
Alle barna mine ble født hjemme på Husøy, nede i fiskeriet. Jeg er selv født og oppvokst på Husøy og der har jeg alltid bodd. Vi hadde gård der, og jeg var hjemme bestandig. Jeg hakket huggu av høner og jeg tok imot føll. Gården ligger enda nede i fiskeriet. 
Mannen min var til sjøs, så han var aldri hjemme de gangene jeg fikk barn. Men, mannfolka skulle ikke det på den tida uansett.
Min mormor bodde hos oss hver sommer, så hun var der da jeg fødte. Hun sto opp klokken fire­ hver morgen og fisket middagsmat til oss alle. Min mor var også der, og første gang jeg skulle føde, hadde mor gjester. De spilte bridge. Jeg var dårlig lenge jeg, for jeg fødte ikke før søndag formiddag klokken elleve. Det var helt strålende sol den dagen, og da solen gikk rundt hjørnet på huset og skinte inn, så holdt jordmora barnet opp i alt lyset og han hadde en ordentlig glorie rundt hodet.
Jordmoren måtte hentes i båt da jeg fikk vondt. Jeg husker at jeg ropte til guttene mine at de ­måtte hente jordmora på Foynland. Sundet mellom Foynland og Husøy er så trangt at hun måtte rundt hele øya for å komme fram til meg.
Jeg var litt skremt, for min mor hadde en hard fødsel med meg, men det gikk helt fint. Smertestillende hadde vi aldri hørt om, så det gikk som det gikk. Jordmora var veldig flink. Jeg møtte to, og hun første var altfor myndig for meg. Jeg ser ennå hun andre for meg. Hun var en stor og ferm dame og hun kunne sine ting. Du bare lengter ­etter hjelp når du har vondt.
Jeg har en opplevelse fra da tante Lisa på Nebba skulle ha barn. Min mor ba meg gå ned til tante for å høre hva som sto på, for hun hadde sett jordmora komme. Da jeg kom inn i gangen sto jordmorveska­ på en stol i gangen og det var en masse tepper og pledd oppi der. «Er det deg, Hanna Marie», ropte tante fra soverommet. Hun lå med en flott gutt i armene. Og jeg, som bare var fem år den gangen, trodde at jordmora hadde kommet med gutten hennes, for han passet akkurat oppi den avlange, brune veska som sto ute i gangen. 
Venninnen min, som var søsteren til den nye gutten, hadde meslinger og lå opp i annen etasje. Hun fikk ikke se ham, men det fikk jeg.
Mannen min var kjedelig, men veldig, veldig snill. Han hadde alltid et flott skjegg. Og det skjegget likte jeg så godt. 
For noen år siden ringte telefonen min og en stemme spurte: «Er det deg, Hanna? Det er den 29. i dag. Vi har vært gift i 50 år i dag, jeg vil bare gratulere deg med dagen». 
Jeg hadde et godt liv med ham, veldig godt. Ja, det vil jeg si.

Bildet viser Hanna Marie Gram Dæhlen som liten sammen med sin farmor.
1930-tallet: Hanna Marie Gram Dæhlen 3 år ­gammel med sin farmor.

Bildet viser Hanna Marie Gram Dæhlen sammen med to av guttene sine.
2015: Hanna med to av sine gutter.

Les også: