Seksuell trakassering Sykepleiernes egne historier om trakassering fra pasienter

Nyheter
Tegning på asfalt av person som truer en annen.
HVERDAGSHISTORIER: Seksuell trakassering fra pasienter er en del av arbeidshverdagen til mange sykepleiere.

I Sykepleiens spørreundersøkelse oppgir nærmere 3000 at de har vært utsatt for seksuell trakassering fra pasienter eller brukere det siste året. Her er et utvalg av deres historier.

 

«Pasienter har spurt om jeg kan ha sex med dem, prøvd å dra meg ned i sengen og masturbert foran meg.»


«Jeg hadde en pasient som ofte kom bort og holdt hardt rundt meg og tok hendene opp under skjorten. Selv om han ble tatt vekk, skjedde det igjen og igjen. Dette var skremmende for meg. Når jeg tok det opp med avdelingsleder fikk jeg beskjed om at det måtte jeg tåle. Jeg ble lei meg og valgte å bytte arbeidsplass.»


«Det som er vanskelig når vi jobber med syke pasienter, er at mange av dem heller ikke er helt med psykisk. De som for eksempel har en kognitiv svikt, gjør eller sier ting som de ikke kan holdes ansvarlige for. Selv om vi vet at de ikke nødvendigvis mener det de gjør, går det inn over oss. Vi blir slitne av det psykisk og kan ikke gjøre så mye med det.»


«Det verste var en pasient som var hos oss i flere måneder. Han forsøkte å beføle. Han kommenterte kroppen min til mannlige leger. Etter én måned var jeg utslitt. Jeg gruet meg til å komme på jobb. En av mine kolleger valgte å bytte jobb på grunn av pasienten. Ennå får jeg brekninger når jeg hører hans navn. Det gikk nesten tre måneder før ledelsen skjønte alvoret. Til slutt var ingen kvinnelige sykepleiere alene med pasienten, ingen hadde mer enn to vakter i uken og aldri på rad hos denne pasienten.»


«En pasient trakasserer oss ved hvert morgenstell. Leder svarer at vi må bare tåle det. Han er jo syk.»


«Kvinnelig pasient ber meg vaske henne ekstra hardt og lenge nedentil ‘sånn at hun kanskje endelig kan få seg en orgasme’. Mannlig pasient spør om jeg kan hjelpe ham å onanere mens han ligger med urinkateter ‘så han ikke skader p****n’.»



«Pasienter med nedsatt kognitiv funksjon kan miste hemninger og selvbeherskelse i den grad at trakassering finner sted. Dette blir det snakket om, men ‘bortforklart’ med diagnose, og at dette er noe ansatte bare må finne seg i, da pasienten tross alt er syk. Sånt er lett å si, men det er ikke hyggelig å stå alene i en situasjon hvor pasienten er svært seksuelt fokusert, sykdom eller ikke. Slik jeg ser det bør ikke slike hendelser eksistere. I så fall bør det være rutine på enten være to pleiere i situasjoner hvor pasienten trenger hjelp/bistand og/eller at man legitimt kan forlate situasjonen hvis det blir ubehagelig. I dag føler jeg at jeg blir sett på som en ‘pyse’ om jeg sier ifra at noe ikke kjennes greit ut i slike situasjoner, og det er i hvert fall ikke mulighet til å være to pleiere eller å forlate situasjonen. Pasienten skal ubetinget ha hjelpen vedkommende har rett på, og kommunen skal spare penger slik at en er ikke to pleiere i stell der det fysisk sett bare er arbeid til én pleier. Jeg opplever at det psykiske perspektivet i sykepleieryrket ikke eksisterer når det kommer til pasienter som oppfører seg seksuelt trakasserende.»


«Jeg hjelper pasienten å få stelt seg. Plutselig tar han tak i meg og presser meg ned mot skrittet sitt. Jeg sier klart nei, klarer å komme meg løs og går ut av rommet.»


«Jeg er ikke selv interessert i seksuelle kommentarer, hentydninger og tilløp til seksuelle handlinger fra særlig mannlige pasienter når jeg er der som profesjon. Det er flere steder jeg ikke kan ha som arbeidsplass grunnet dette. Jeg føler meg utrygg, og det er lite støtte å hente fra ledelse. Det går ut over hvordan jeg har det, også privat. Man skal ikke måtte ta alt og leve med alt fra pasienter, selv om man er sykepleier. Flott at det kom frem i media at en pasient nylig ble anmeldt for seksuell trakassering av personalet. Det trengs å sette noen eksempler. Vår sikkerhet og trygghet er også viktig for at vi skal kunne gjøre en god jobb. Tør jeg å hevde at den egentlig må komme først?»


«Det er flest eldre menn, 40 og oppover, som kommer med upassende kommentarer om kropp og utsende. Grove vitser og så videre. Ikke noe fysisk, men dette er vanskelig å varsle om. Mye er i gråsonen. Jeg tipper at mange av pasientene ikke skjønner at seksuelle kommentarer eller grove vitser ikke passer seg.»


«Som ung kvinne, er det min erfaring at menn i stor grad tolker handlinger som noe mer enn hva de faktisk er ment som. Et smil eller en oppmuntring i sykdomsforløpet har ofte blitt tolket som en invitasjon for menn, som ofte har ført til seksuell trakassering form av spørsmål om jeg vil hoppe opp i sengen for litt kos. Eller om jeg kan gi samme omsorg til dem som jeg gir min mann hjemme. Den samme grunnen som går igjen er: De er syke, og da skal alle behov dekkes. Hvis disse mennene blir på avdelingen over litt lengre tid, utvikler det seg ofte til at de kommer med fysiske tilnærmelser.»



«Jeg går inn på et flersengsrom der det er mannlige pasienter. En person kommenterer utseende, eller nyter synet når vi må stå bøyd over en seng, i et arbeidsantrekk hvor toppen er utringet og det ikke er knapper. Ofte er det fleipete kommentarer. Noen ganger er ønsket sterkt om å få vite mer om meg; er jeg gift, hvor jeg bor, har jeg barn, og så videre. Og så er det alltid en som skal ha en klem. Skal du gi ham den klemmen, når det er andre på rommet du absolutt ikke vil klemme?»


«Jeg har stadig opplevd uønskete kommentarer om min kropp og ellers seksuelle hentydninger da jeg jobber i psykisk helsevern. Vi tar det opp med kolleger og ledelse og har rutine på å snakke om det. Av og til synes jeg ikke det blir tatt alvorlig nok da vi liksom skal tåle det da jeg jobber i psykiatrien.»


«Da jeg begynte å jobbe som sykepleier, synes at det var vanskelig å fortelle til noen at pasientene oppfører seg / snakker til meg på en ubehagelig, seksuell måte. Var redd for at kolleger skulle tenke at jeg var uprofesjonell eller gjorde en dårlig Jobb. Når man jobber i psykiatri, må man tåle ‘litt’. Etter hvert skjønte jeg at jeg skal ikke tåle alt. At det er viktig å sette grenser med én gang, dokumentere det skriftlig og snakke med kolleger. Jeg har også sykepleiestudenter på praksis, og da prøver jeg å lære dem hvor grensen går grensen og hva de må gjøre når de opplever seksuell trakassering fra pasienters side.»


«Jeg husker spesielt en mann med frontallappsdemens, som i alle år var helt sikker på at han var på horehus i Aarhus og at jeg var en prostituert som jobbet der. Han kunne holde meg hardt fast om jeg skulle hjelpe ham å pusse tennene. I dusjen prøvde han på alle måter å få meg ned på kne og skøyt underlivet frem og sa ‘gjør jobben din, sug meg!’ Jeg latet som jeg lo litt av det til kolleger og spøkte med det. Men selv den dag i dag sitter synene og opplevelsene litt i ryggmargen. Og for å være ærlig – eldre menn skremmer meg litt etter denne opplevelsen over en så lang periode og så ofte.»


«Jeg opplever dessverre ofte i min jobb i hjemmesykepleien at menn som for eksempel får hjelp til dusj etter operasjon, ber meg om å vaske nedentil selv om de klarer dette selv. Jeg har fått kommentarer som at det er min jobb og at det er bedre når vi gjør det. Jeg opplever disse episodene som så ubehagelige at jeg ikke orker å dra til vedkommende. Både jeg og flere har tatt dette opp i plenum og med leder, men det blir som regel bare avfeid. Vi får beskjed som at såpass må vi tåle, at andre, gjerne eldre, kolleger aldri har opplevd dette og at vi eventuelt overdriver. Jeg føler meg ‘dum’ som tar dette opp, siden det blir avfeid. Enkelte av våre mannlige brukere orker jeg ikke å gå til, og jeg ønsker å ta sykedag for å slippe dersom jeg vet at jeg skal dit neste arbeidsdag.»


«Jeg føler noen ganger at pasienter blir fratatt veldig mye ansvar. Det virker noen ganger som om de kan gjøre akkurat som de vil, uten konsekvenser. Jeg har fått kommentarer om kroppen min og ting de ønsker å gjøre med meg. Pasienten skal ikke engang få tiltale, men det er forventet at jeg skal yte full service hver gang.»


«I psykiatrien kan det virke som om alt er lov. Pasientene er ofte for syke til å ta konsekvensene, og de forstår sjelden alvoret i det de gjør. Noen ønsker å fremskynde en reaksjon fra personalet, så personalet får ofte beskjed om at vi ikke skal reagere på dette for da vil det gå over, og pasienten oppnår ikke den responsen han kanskje ønsker. Jeg har vært med på å anmelde et forhold, men dette ble henlagt på grunn av pasientens tilstand. Så jeg har vel lært meg at det er mer arbeid for meg å anmelde, enn det får konsekvenser for den som har gjort krenkelsen. Derfor lar man vær, og tenker at det går sikkert greit.»


«En mannlig pasient med frontallappsdemens stengte meg inne på pasientrommet sitt under morgenstellet, tok av seg nedentil og ønsket seksuelle handlinger. Har gjentatte ganger blitt tatt på rumpen inne på fellesarealer under servering av måltid. Fått spørsmål om å komme opp i sengen til pasienten. Han var da naken med erigert penis, som han pekte på. Har tenkt at hendelsene ikke vil kunne løses med varsling på grunn av pasientenes demenssykdom, men det gjorde meg likevel utrygg, og jeg opplevde selv at pleien som ble gitt til disse pasientene ble dårligere. Man ønsker å være rask og effektiv tiden man er alene med pasientene, og omsorgen jeg ga ble nok mer avmålt og mindre varm for å unngå slik tilnærmelser fra de aktuelle pasientene.


«Nå har jeg jobbet på sykehus i under ett år og opplevd å bli befølt, fått tilbud om betaling for seksuelle tjenester og blitt snakket til med ubehagelige, seksuelle tilnærminger. Jeg er ikke den eneste sykepleieren som må gå gjennom en hverdag hvor du vet at du kanskje vil oppleve å bli krenket og trakassert seksuelt. Det er lett for kolleger å le dette bort da den skyldige gjerne er en eldre mann med demens eller en ung person med en psykisk funksjonshemning, men for den som opplever det, er det fortsatt like krenkende.»


«Jeg ble både truet om voldtekt og andre fysiske skader av en sint intensivpasient. Var usikker på om pasienten var psykisk ustabil/uklar, men ble både redd og veldig sjokkert.»


«Ved jobb på demensavdeling har det forekommet flere seksuelle handler som klåing og kommentarer fra pasienter. Selv syns jeg det er utrolig ubehagelig, mens andre ler og prater det litt vekk når en først kommer inn på temaet. Det legges vekt på at pasienten er syk, og ikke vet hva han holder på med, så han kan ikke holdes ansvarlig for handlingene sine. Men hva med følelsene mine?»


«Jeg jobbet som pleiemedarbeider i hjemmesykepleien, var helt fersk, da jeg opplevde uønsket seksuell tilnærming fra en pasient for første gang. Han ville jeg skulle komme nærmere slik at han kunne fortelle meg noe (vedkommende hadde redusert taleevne), jeg så gjorde, og han grep tak i meg og prøvde å kysse meg. I siste liten fikk jeg snudd kinnet til, og deretter frigjort meg selv. Det var en særdeles ubehagelig opplevelse, og etterpå gruet jeg meg alltid for å gå til han, og var alltid bekymret for å få han på listen min. Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg ikke fortalte noen om det, jeg ble bare så overrasket, og følte kanskje litt på at jeg burde ha klart å unngå det – eller at kollegene mine ville si at jeg ikke håndterte det riktig. I ettertid ser jeg at jeg burde sagt ifra, ikke bare for min del, men også for andre ansattes skyld.»


«En klem kan føre til et uønsket kyss. Et uønsket kyss kan medføre at du blir holdt fast og ikke kommer deg løs. Alt man tenker og ønsker er å komme seg løs og flykte fra situasjonen. Håp om å aldri måtte besøke pasienten/brukeren igjen. Frykt for at det vil skje igjen og angst som preger hverdagen. Så skjer det igjen, man må dra tilbake da dine bekymringer og din redsel ikke ble hørt tidligere. Utfallet ble det samme: Holdt fast i armene av pasienten/brukeren, de ekle kyssene oppover halsen din. Man blir kvalm. Tanker om å sparke pasienten i skrittet eller slå løs. Men helsepersonell skal ikke skade eller påføre skader på pasienter. Vil det da bli sett som selvforsvar? Eller vil man få straff og miste autorisasjonen? Hvilken side vil bli hørt? Det blir bare ord mot ord. Dårlig nattesøvn, angst og depresjon er utfallet. Å grue seg til å dra på jobb, er ikke en god følelse. Når man kommer seg løs fra situasjonen, og reaksjoner og spørsmål fra kollegaer er om jeg hadde fortalte til pasienten/brukeren at dette ikke var greit? Deretter avfeie dette. Man føler skyldfølelse, skam og håpløshet. Hvor lenge skal man holde ut? Hvorfor stopper de ikke når man sier ifra? Hverdagen til helsepersonell byr på mange utfordringer som ikke skulle vært tolerert. Hva skal til før dette endrer seg? Slike situasjoner går utover andre pasienter som behandler deg med respekt. De som virkelig trenger en klem eller en hånd å holde i.»


«Det har skjedd både på praksisen og i jobben. Tre av pasientene som har oppført seg trakasserende hadde demens, men én hadde det ikke. Derfor følte jeg selv at de tre kanskje ikke helt selv var ansvarlige. Men uansett gjorde det meg ukomfortabel. Jeg ville ikke lenger ha noe pasientene å gjøre, men jeg prøvde alltid å være profesjonell med dem. Det verste var å være alene med pasienten etter noe sånt hadde hendt. Det er vanskelig å glemme de hendelsene og selv hvor mye jeg tenker på og vurderer det som har skjedd er det vanskelig å tenke hva jeg skal gjøre eller si til pasienten neste gang jeg opplever det. Jeg har ikke snakket med noen om dette, ikke mine nærmeste bekjente heller.»


«Dette er snakk om en pasient, en forholdsvis ung mann på sykehjem. Han har drevet seksuelle tilnærminger til flere kvinnelige ansatte, og alle i avdelingen er klar over dette. Så godt det lar seg gjøre, får han mannlig helsepersonell til å ha ansvar for seg i stell og andre oppgaver som krever en viss ‘nærhet’. Selv forsøker jeg å holde minst én meter (om ikke mer) avstand fra ham. Han forstår ikke godt nok selv hva han gjør.»


«Én kognitivt og mentalt oppegående bruker spør ofte etter sivilstatus og seksualliv, og kommer med slibrige kommentarer – både om egne ønsker og sitt tidligere sexliv. Han kan spørre rett ut: ‘Ja, har du pult noe siden sist du var her?’, ‘hvor ofte får mannen din høvle over deg, da?’ og flere slike spørsmål i samme kategori. Flere av de eldste av kollegaene på arbeidsstedet avfeier det hele som et forsøk på humor eller som mangel på samtaletema. For oss som stadig opplever dette, føles det ikke slik.»


«Har hatt ansvar for en bruker som til stadighet sendte lengselsfylte blikk og gjerne ville klemme personalet. Som oftest var dette uskyldig, men en del ganger strøk han meg på hofta og låret – et par ganger på rumpa. Én gang, rett før han flyttet, forsøkte han å dra meg opp i sengen sin og klarte det nesten. Det var en stor og sterk mann, så hendelsen var ubehagelig. Jeg unngikk ham etter det.»


«Hver gang jeg er på jobb opplever jeg og/eller mine kolleger hendelser som er seksuelt ladet. Vi blir klådd på, snakket seksuelt til og utsatt for blotting. Det er også mye kommentarer på utseende og hva som burde endres med kroppene til hver enkelt ansatt. Jeg opplever det som svært ubehagelig, og det blir ikke tatt tak i av ledelsen. Om det skrives avvik på hendelsene, kan vi få svar som ‘det er slik denne avdelingen er, jeg kan ikke gjøre noe med det’».


«Jeg jobbet en periode over to år med en pasient som hadde en frotallappskade. På grunn av dette var han svært seksuelt trakasserende. Hver eneste dag, opp mot 20–30 ganger, fikk man spørsmål som ‘kan jeg fingre deg?’ eller ‘sug meg’. Han var også svært fysisk og kløp mye i bryster og rumpe. Fikk beskjed fra kommunen at det ikke var noe å gjøre med dette, og at vi bare måtte stå i det. I ettertid ser jeg hvor mye skade kroppen tok av å bli trakassert konstant. Er i full jobb i dag, men dersom jeg opplever pasienter som er nærgående og trakasserende, opplever jeg en enorm indre uro. Blir i ettertid fysisk dårlig og sliter med å gå til denne pasienten igjen.»


«Jeg hadde en pasient på en bolig som stadig kom med seksuelle tilnærmelser, befølte meg og kollegaer, blottet seg og hadde annen upassende oppførsel. Det ble ikke gjort noen ting fra ledelsens side. Vi prøvde å alltid være to i stellsituasjon, men det var som regel ikke ressurser til det.»


«Da jeg var student, ønsket en mannlig pasient at jeg skulle vaske han nedentil. Det var mye å gjøre på avdelingen, og det ble oppfordret til at han kunne få vaskefat og vaske seg selv. Dette ville han ikke. Jeg hadde andre oppgaver, og etter hvert var det en eldre, kvinnelig helsefagarbeider som sa at hun kunne hjelpe ham. Da han forsto at det ikke var jeg som skulle vaske han, ville han ikke ha hjelp likevel.»


«Jeg blir ofte trakassert av pasienter og brukere, men det blir ikke tatt tak i ettersom pasienten er gammel, syk og så videre. Blir ofte tafset på av pasienter, for eksempel under stell. Den seksuelle trakasseringen er oftest verbal. Vet ikke om mine arbeidsplasser har rutine på hva man skal gjøre i slike situasjoner.»


«Det er fint at et slikt tema belyses. Det er viktig å gi uttrykk for at krenkende atferd og slibrige kommentarer ikke aksepteres, og det må gjøres der og da. Kanskje er toleransegrensen høyere enn den burde være fordi man har som oppgave å gi stell, beskyttelse og pleie som pasienten har behov for, uansett. Da legger man til side egne følelser og opptrer profesjonelt. Uansett glemmer jeg ikke pasienten som onanerte under stell, og som jeg måtte sette på plass fordi han hadde ekle seksuelle fantasier om meg som han prøvde å dele. Famlende hender som prøvde å ta tak. Hva annet enn å sette grenser og gi ettertrykkelig uttrykk for at dette ikke var akseptert kunne jeg gjøre? Pasienten var jo tross alt svekket på flere måter både fysisk og mentalt. Men for meg var han like ‘ekkel’.»


«Det noe mest krenkende jeg opplevde, var at en kognitivt velfungerende pasient tok meg i skrittet. Etter å ha sagt ifra til pasienten om at dette ikke var greit, gjorde han det likevel en gang til ved en senere anledning. Følte meg så utrolig liten og lite respektert.»


«Jeg må alltid være på vakt for å hindre å bli tatt på bryster, og en bruker kan plutselig stå med underbukser på knærne og penis i hånden når støttestrømpene skal tas av eller på. Det er vanskelig å forutse disse pasientene, da de har demens og ikke vil huske fra samtale til samtale.»


«Jeg synes det generelt er stor aksept for seksuell trakassering fra pasienter/beboere. Jeg opplever ikke at det er akseptert å skrive rapport på uønsket seksuell atferd fra pasienter på mitt arbeidssted. Jeg føler pasienter kan utspille seksuelle tanker, spontant berøre pleiere og bruke ord av seksuell natur. I alle tilfellene jeg kommer på, opplever ikke pasientene konsekvenser. Det er opp til pleieren selv å si ifra. Pasienter blir ikke forflyttet fra stedet, tross mye tilsnakk og mange hendelser. Jeg føler at pasienter er veldig godt beskyttet og tatt vare på. Helsepersonell har taushetsplikt. Dersom en pasient skulle begå overgrep mot pleier på jobb, vet jeg ikke om det er lov for pleieren å gå til politiet og anmelde hendelsen – med tanke på taushetsplikten. Jeg føler noen ganger at jeg blir frustrert av situasjoner og enkelte pasienter. Jeg synes det er veldig vanskelig å få pasienter til å slutte med tilnærming av seksuell natur. Som student er man også litt redd for å gjøre feil. Usikker på hvor mye man kan godta.»


«Jeg blir usikker på hva jeg skal gjøre om en pasient tar hånden litt for langt ned mot baken min under en forflytning. Om en pasient tar litt for lenge på upassende steder, unnskylder jeg det gjerne med at de sikkert bare ønsker å vise takknemlighet, og mangler språk eller evne til å vise det på andre måter. De gangene jeg gir beskjed om at noe en pasient gjør ikke er greit, går jeg hjem med dårlig samvittighet, og lurer på om det alt egentlig bare var i hodet mitt, og at jeg ga kraftig beskjed til en pasient som kanskje bare trengte litt støtte.»


«Jeg har opplevd å bli dasket på rumpa, å få spørsmål om jeg er singel, at menn får ereksjon nå de får uridom og viser at de ikke synes det er dumt eller flaut.»


«Under stellsituasjon på et sykehjem ble jeg kjeftet på og forsøkt tvunget til å vaske en mannlig pasient nedentil, selv om han hadde funksjonsevne til å utføre dette selv. Dette var svært ubehagelig. Jeg ble senere skjelt ut av samme pasient foran kolleger og andre pasienter fordi jeg ikke hadde utført det han ønsket. Jeg har også opplevd å bli befølt på rumpe og bryster under utføring av prosedyrer eller i stellsituasjoner av mannlige pasienter.»


«Jeg jobber ved demensavdeling på et sykehjem der det er inntil flere gamle menn som regelmessig kommer med ubehagelige seksuelle kommentarer eller tilnærminger. Det er lett å avskrive det til demensdiagnosen, men det er likevel svært ubehagelig når han helt uventet og raskt kan finne på å stikke hånda godt ned i BH-en din. Man får ikke akkurat lyst til å gå tilbake til samme pasient igjen.»


«Mine opplevelser er knyttet til svært syke pasienter med langtkommet demens diagnose. Det er ubehagelig når dette oppstår, man klarer likevel ‘leve’ med en slik jobbhverdag, nettopp fordi det gjelder kognitivt syke mennesker. Flere kolleger opplever det samme, vi snakker ut og får veiledning. Over år kan dette uansett bli utmattende. Å bli tatt på baken, brystene, skrittet – å bli verbalt kommentert om kropp og få tilbud om sex er noe av det jeg har opplevd. Jeg har nå byttet jobb. Orket ikke mer.»


«Jeg er sykepleierstudent i helsefagarbeiderstilling i hjemmebaserte tjenester, og møter flere brukere som kommer med uønsket seksuell atferd som tafsing, kommentarer og onanering. Jeg har nevnt for leder at jeg ikke ønsker å gå til disse brukerne, og det blir delvis tatt hensyn til. Jeg måtte innimellom likevel gå til disse brukerne, fordi det ikke var andre helsefagarbeidere som kunne. Ønsket helst at det kunne gått mannlige dit, da det kun skjer ovenfor jenter, spesielt unge. Dette ble aldri tatt hensyn til, og flere ansatte har byttet avdeling eller sluttet som følge av dette. Jeg sluttet for en måned siden, fordi jeg ikke orket å gå til disse brukerne lenger.»


«Hendelsene jeg har opplevd gjelder stort sett trakassering fra menn som har langtkommen demens. Det er like ubehagelig, men vanskeligere å stille vedkommende ansvarlig. Vi legger opp rutiner for å ikke komme i situasjoner. Det er vanskelig, i og med at stell ofte inkluderer intime soner. Der hvor det er gjentakende hendelser, eller hvor det er høy risiko, er vi alltid to ved stell, forflytning og så videre.»


«Det er svært vanskelig å si ifra når det er pasienter som behandler deg på en trakasserende eller krenkende måte. En føler allerede på skam og på det å være den ‘eneste’ som ikke syntes det er greit å bli behandlet slik. At pasienter kan oppføre seg på en måte som er ubehagelig ovenfor sykepleiere, skjer jo ofte. Det er noe vi dessverre blir vant med. For tenk hvor mange ganger en gjerne skulle snakket til en pasient om alle disse ubehagelighetene vi opplever. Hvor mye tid og ressurser det da hadde tatt. Når en ikke har tid til å spise eller gå på do, hvordan skal en da klare å prioritere tid til slike ting? Er det verdt styret? Jeg skulle ønske det var verdt det. For det er flere vakter hvor jeg har gruet meg til å gå inn til pasienter på grunn av deres trakasserende eller krenkende handlinger og/eller ord. Hvor en føler på skam og mindreverdighet. Hvor en vegrer seg for å utføre jobben sin, fordi det må gå sånn på bekostning av en som privatperson og hvordan en blir møtt av et annet menneske, og da et menneske som trenger din hjelp.»


«Jeg håper at NSF kan gi oss litt veiledning i hvordan dette skal håndteres, konkret hva en sykepleier skal gjøre i situasjonen når en mannlig pasient klyper i brystet, ønsker oralsex, prøver å ta etter underlivet eller hva det nå er.»


«Pasienter er ofte unnskyldt på grunn av diagnoser som bunner i nedsatt mental/kognitiv funksjon eller hjerneskade. Det er ofte veldig ubehagelig for pårørende, og personalet må trå varsomt. Jeg personlig synes ikke at det er belastende, da jeg setter klare grenser og sier ifra at nok er nok på en grei måte. En utfordring kan være at pasienten glemmer det til neste gang. Pasienter tross alt er syke. Men jeg synes det handler om å være trygg på seg selv og sin identitet og grenser. Jeg lærte på sykepleierstudiet at sykepleiere bør være kjønnsnøytral og fagbevisst. All oppførsel til overgriper/trakasserer bunner i dårlig psykisk helse, og vedkommende må få hjelp.»


«Jeg var student på et sykehjem da jeg siste dagen i praksis skulle hjelpe en eldre mann med demens med morgenstellet alene. Jeg ba ham gå på badet og vaske seg mens jeg ordnet sengen. Da jeg sto og redde opp sengen, kom mannen tilbake på rommet med bare en T-skjorte på. Han så på meg og sa ‘nei, du var fin’ også gjorde han ‘propell’ med penis før han dyttet meg inn i hjørnet på rommet og jokket meg oppover beinet. Jeg ba ham slutte, noe han ikke gjorde. Jeg klarte å dytte ham vekk men han fortsatte å si ‘deg er jeg forelska i’ og gikk etter meg og rista på penis mens jeg løp ut av rommet. Jeg har full forståelse for at vedkommende ikke mente dette, da han er syk, men det var fremdeles ubehagelig. I tillegg at jeg har opplevd mange voksne og eldre oppegående menn som kan gjøre hva som helst utenom å vaske sin egen penis.»


«Seksuell trakassering fra pasienter/brukere er et underrapportert problem som er svært ubehagelig, og kan være vanskelig å takle på grunn av rollen som hjelper! Jeg savner mer fokus på dette under utdanning, og strategier for hvordan dette kan møtes og takles.»


«Når hendelser som dette skjer, der pasienter er ‘den skyldige’ skrives det avvik. Det vi får til svar, på personalmøter og så videre, er at ‘vi må regne med litt sånt i dette yrket’. Det er absolutt ikke greit. Vi er folk – ikke dyr! Kassabetjeningen på Rema 1000 ville nok aldri få beskjed om å måtte ‘regne med’ oppførsel som dette mens de var på jobb.»


«Jeg skulle ønske at seksuell trakassering fra pasienter tematiseres og løftes opp på et høyere nivå og at det kan komme føringer på hvordan dette skal håndteres. Det er vondt og vanskelig å stå i ubehagelige situasjoner med pasienten, som er der for å få hjelp. Jeg er der i kraft av mitt yrke og ønske om å hjelpe! Men dette ønsket om å hjelpe går over til å bli et fryktelig sterkt ubehag, og det blir vanskelig å utføre yrkesoppgavene mine. Jeg føler meg tråkket på og misbrukt! Det føles også ekstra vondt når det ikke blir tatt på alvor når det tas opp i tverrfaglig møte i avdelingen. Det er uakseptabel oppførsel mot den som står i jobb for å hjelpe pasientene våre.»


«Ledelsen ser ikke problemet med at gamle herr Hansen ber unge søster Olsen om å suge ham eller at han klemmer henne på puppen. I stedet er responsen at det er ganske sjarmerende. Må jo huske at de er syke.»


«Jeg har fått beskjed av mentalt velfungerende pasient i sykehjem at stell og bleieskift var ‘deilig’, dette i kombinasjon med en erigert penis og lyder og bevegelser som bekreftet det pasienten sa. En annen pasient med demens har kommet med meget direkte beskjed om hva han hadde lyst til at han og jeg skulle gjøre. Den samme pasienten sto for en voldsom situasjon hvor en ung kvinnelig ansatt alene på vakt, var svært nær å bli voldtatt. Hun slo seg brutalt ut av situasjonen og kom seg unna med skrekken, en ødelagt uniform og blåmerker. På legevakt har jeg fått mange tilbud fra ulike pasientgrupper. Fulle menn i alle aldre, psykisk syke, i stellsituasjoner og ved oppmøte i skranke, uten at pasienten hadde behov for helsehjelp, men bare var ute etter kontakt. I tillegg har jeg fått servert utallige kjønnsrelaterte skjellsord og mishagsytringer og regelmessig stått i situasjoner hvor min faglighet har blitt trukket i tvil med kjønn som argument. ‘Din jævla f***e’ og ‘hva kan vel du, din hore’ er gjengangere. Også her er det menn som dominerer, men det har også vært mange situasjoner med kvinnelige pasienter og pårørende.»


«En mannlig pasient etter på intensiv avdeling som tok meg i skrittet, på bryster og rumpe så sant jeg var innenfor armlengdes avstand. Kollegaer synes det var morsomt og mente jeg burde unne en gammel mann litt gøy. En annen mannlig pasient ber hele tiden med og andre kollegaer om å komme opp i senga for å kose. Dette blir heller ikke tatt på alvor.»


«Pasienter på en overvåkningsenhet i oppvåkningsfasen eller delir oppleves ofte ikke som bevisste eller ansvarlige for sine handlinger. Det foregår mye blotting og noen ganger masturbasjon, som ikke oppleves som seksuell trakassering rettet mot meg som sykepleier. Å være i et rom i mange timer sammen med en pasient som konstant kler av seg, oppleves allikevel som ubehagelig. Jeg er vant til å håndtere pasienten naken under stell og prosedyrer, men jeg ønsker å opprettholde mest mulig skjerming og tildekking når det er mulig. Pasienten skal føle seg respektert og ikke kjenne seg utsatt for overgrep. Selv om jeg er vant til å se nakne mennesker i mitt daglige arbeid, ønsker jeg ikke å bli eksponert for underlivet til en pasient i mange timer om gangen. Det er slitsomt når man bruker mye av arbeidstiden til å dekke til å kle på en pasient.»


«Brukergruppen jeg arbeider med, er personer med demens. Det kan forklare den seksuelle atferden, men det er fortsatt ubehagelig.»


«Det å klype sykepleieren på rumpa eller se langt ned i kittelen, er tydeligvis helt greit. Når man går på jobb og føler man er fritt vilt, eller et bytte, så kjennes det ikke greit. Skal en sykepleier tåle alt og respektere pasienter som får gjøre hva enn de vil? Er det virkelig sånn det skal være? At sykepleieren er en slags selskapspike?»


«Jeg ble gjennom flere år daglig utsatt for seksuell trakassering og tilnærmelser, fysisk og verbalt, av to mannlige pasienter. Det førte over tid til utmattelse og langtidssykmelding. Jeg ble ikke hørt eller tatt på alvor ved varsling til nærmeste leder. Svaret jeg fikk etter lang tids sykemelding, var at ‘vi er så vant til at du fikser alt’.»


«Det er vanskelig når man blir seksuelt trakassert av en person med demens. Det er jo ofte et atferdsmessig symptom, men det gjør det ikke lettere å bli utsatt for slike ting. Vi blir tatt på puppene, rumpa og nedentil. Vi blir utsatt for blotting og masturbering. Noen kan også bli voldelige i sine forsøk på å få seksuell kontakt. Det verste jeg har opplevd, var da jeg skulle hjelpe en mannlig pasient med å legge til rette for et morgenstell. Han var en høy og sterk mann, som grep begge hendene mine, dyttet meg mot veggen og holdt meg fast, mens han prøvde å kysse meg inne på badet. Klarte heldigvis å rive meg løs. Dette er bare en av hundrevis av historier om uønsket seksuell oppmerksomhet i løpet av mine 14 år i helsevesenet. Det er totalbelastningen som blir stor, og det blir veldig ubehagelig å forholde seg til enkelte pasienter, samtidig som de trenger vår omsorg og kjærlighet.»


«Det er en grunnleggende feilkopling hos kvinnelige sykepleiere, der man aksepterer altfor mye fra pasienter. Man burde egentlig bedt pasienten om å ta seg sammen eller ryke og reise, men i stedet er vi så innprentet med omsorgsteori og opptatt av at pasienten skal få helsehjelp, at vi glemmer at vi er profesjonelle mennesker. Jeg har studert politiet i liknende situasjoner, og der er det en ‘I take no shit’-holdning. En småfrekk hannkatt prøvde seg en gang på de to betjentene som brakte ham til legevakten, og smack, der lå han i håndjern på gulvet, med en bonusovernatting i arresten og en ekstra postering på boten. Det burde være litt mer sånn for oss også.»


«Det er mange mannlige pasienter som kommer med seksuelle kommentarer og som også tar på oss pleiere. De fleste pasientene er bevisst sine handlinger.»


«Jeg ble truet av en rusmisbruker om voldtekt. Deretter trusler om at personen skulle finne ut av hvor jeg bodde og komme å voldta meg.»


«Hos pasienter med demens, spesielt mannfolk, ser vi ofte tendenser til ukritisk og uhemmet seksuell oppførsel. Det går som regel utover pleierne i stellsituasjon. De har vrangforestillinger om at vi flørter med dem eller ønsker å ha intimt kontakt. Alle pleierne opplever dette minst én gang før de forstår hvordan de skal takle pasienten. Selv om de får instruksjoner om hvordan de skal være i stell, så er det ikke noe man kan gjøre når pasienten griseprater eller allerede har tatt en på brystene eller rumpe. Man kan tenke at pasienten er syk, men det er ikke dermed sagt at det er slik man ønsker å jobbe. Man har samme pasienter nesten hver vakt, og man blir sliten og sint til slutt.»


«Bruker ber ofte om bistand til å ‘bestille’ damer, med antydning om seksuelle tjenester uten nødvendigvis konkret si at det er det han ønsker, snakker om kvinner som løsningen til alle sine problemer, spør om vi kan sende noen damer (kvinnelige kolleger) hjem til ham, snakker om kvinner som varer, spør hvor han kan bestille damer fra. Kan jeg som sykepleier på vakt, komme hjem til ham. Ubehagelig, nedsettende, krenkende snakkemåte. Brukeren har historie med psykiatri og rus, tvungen psykisk helsevern, noe som tilsier at brukeren kan bli psykotisk og utilregnelig når som helst. Jeg har i perioder, når brukeren er i en slik ovennevnt sinnsstemning der han ønsker kontakt med ‘damer’, følt meg utrygg når jeg går til bilen på parkeringsplassen i mørket etter senvakt.»


«Som spesialsykepleier ved lukket avdeling har jeg ved svært mange anledninger opplevd seksualiserende atferd blant enkelte pasienter. Det kan være alt fra slibrige kommentarer, trusler om voldtekt, til at en sitter på skjermet enhet med en pasient som konstant blotter seg, masturberer foran deg, og ‘prøver seg’. Som ansatt i psykisk helsevern forventes det at en skal takle disse situasjonene på egen hånd, da en slik atferd kan ‘forventes’ av så syke pasienter. Aldri har jeg opplevd at noen leder har tatt tak i dette. Jeg vil anta at det er vanskelig å forebygge med tanke på det etiske ved bruk av tvangsmidler. Det er kanskje heller ikke ønskelig. Men å verne om den ansatte i etterkant bør være et minimum. Jeg har også opplevd at private klær har blitt tilgriset med diverse kroppsvæsker i forbindelse med disse situasjonene, uten at en får erstatning fra arbeidsplassen. Et lite hjertesukk fra en som ellers elsker å jobbe i psykisk helsevern.»


«Jobber i psykiatrien, der er det en forventning om at uønsket seksuell atferd fra pasienter skal tåles. ‘Pasienten mener ikke noe med det.’ ‘Slik gjør pasienten til alle.’ Og så videre. Da blir det ingen god kultur for å skrive melding for slike hendelser. Hva skal man tåle i psykiatrien?»


«Som ung, og den gang ufaglært, hjalp jeg en stor mann med hypoksisk hjerneskade etter hjertestans. Han var svært seksuelt fiksert og hadde liten impulskontroll. Det var ikke nok personale til å være to pleiere. Det opplevdes utrygt, som ung og uerfaren, å hjelpe denne pasienten i dusjen eller gå alene på tur ut. Han var hele tiden fysisk kontaktsøkende og ba om seksuelle tjenester. Dette ligger svært mange år tilbake i tid, men jeg minnes fortsatt usikkerheten jeg kjente.»


«Jeg gikk til en bruker, som jeg visste var seksuelt aggressiv. Jeg forsøkte å plassere meg i rommet slik at han ikke kunne trenge meg inn i et hjørne, men det gikk ikke alltid. Noen ganger klarte han det, og da presset han kroppen så tett inntil min at jeg kunne kjenne hans erigerte penis. Jeg visste ikke om jeg kunne dytte ham bort. Jeg var redd jeg skulle skade ham, tenk om jeg dyttet så hardt at han ramlet? Den eneste måten jeg følte jeg kunne forsvare og beskytte meg på, var å forsøke å blokkere hendene hans da han forsøkte å ta rundt meg og beføle meg. Han var mye større og sterkere enn meg, så det gikk ikke alltid så bra. Vi gikk alltid to, men det kom an på hvem man gikk med hvor lang tid det tok før en kollega kom til unnsetning. Jeg hadde ikke lyst å gå tilbake til den brukeren, men man må gjøre jobben sin. Vi forsøkte å bytte på å gå så godt vi kunne. Etter et års tid ble det bestemt at kvinner ikke skulle gå dit uten følge av en mann. Selv om jeg visste at det var brukerens sykdom som påvirket ham, var det likevel tøft og sårt å bli seksualisert på jobb. Det ga meg en skitten følelse. Selvfølelsen og følelsen av kontroll forsvant på et øyeblikk. Det ødela resten av arbeidsdagen min, og jeg kjente en mental stress og uro for om jeg klarte å utføre mine andre arbeidsoppgaver tilfredsstillende.»


«Jeg opplever at spesielt en pasient er veldig sexfiksert og gjør tilnærmelser når han er i det humøret. Andre ganger er han anstendig. Mange sykepleiere opplever det samme fra samme person. Noen av pleierne ser ut til ikke å bry seg, mens andre synes det er ubehagelig. Det blir vanskelig å si ifra fordi man på en måte får et inntrykk av at dette må man tåle med denne mannen. Jeg synes det er ubehagelig fordi de bringer frem bilder fra min barndom med forsøk på overgrep fra voksne menn. Første gang jeg opplevde dette fra denne pasienten, forsøkte han å ta på meg på et intimt sted. Jeg reagerte instinktiv med å slå bort armen hans. I ettertid fikk jeg dårlig samvittighet fordi jeg er sykepleier og skal liksom forstå situasjonen. Han er en gammel mann i rullestol og noe dement. I ettertid forsøker jeg å unngå denne pasienten men det er vanskelig da han har fast plass på avdelingen. Andre sykepleiere synes ikke å ha den samme aversjonen som meg, og virker ikke å reagere nevneverdig på hans handlinger. Disse blir dokumentert i hans journal men det blir ikke diskutert frem tiltak i personalgruppen.»


«Jeg har jobbet mange år med pasienter som har hodeskader/hjernesykdommer (nevrologisk avdeling), og som ikke alltid forstår egne grenser. De kan begynne å onanere når du kommer inn for å ta morgenstell, og gjøre det bevisst når de ser deg. Jeg kan forstå at de gjør det på grunn av hodeskaden, og det hjelper ofte å ha med seg en mannlig kollega inn i arbeidssituasjonen. Jeg har også opplevd å bli overfalt av en alvorlig syk pasient (hallusinert i somatikken), og måtte bruke krefter (spark) for å skyve ham unna. Etterpå var vi alltid to i arbeidet med ham, og helst mannlige kollegaer. Jeg slapp å forholde meg til ham da jeg ble skremt av situasjonen.»


«Jeg jobber på et sykehjem på en skjermet avdeling, der vi alltid treffer noen som er veldig opptatt av sex. Jeg ble flere ganger utsatt for overgrep både verbal og fysisk. Lederen vår hører om dette, men det blir ikke gjort noe, fordi pasientene har demens og ukritisk atferd.»

Les også: