Johanne Richardsen Søt kløe, sur svie, sa jordmor

Bildet viser Johanne Richardsen i dag.
2015: Johanne Richardsen har nordlandshumoren i behold.

Jeg tror at jeg ble lagt inn på fødestuen på Harstad sykehus 14. desember. Datteren min ble født 15. desember, på bursdagen min.
Jeg husker at jeg lå på gulvet hjemme hos ho mamma på Åkerøy og vrei meg i smerte da ­rian kom. De måtte kjøre meg i båt til sykehuset, for vi bodde på ei lita øy sammen med ni naboer. 
Vi kunne lett gå rundt hele øya.
Mannen min hadde vervet seg for fire år i ­marinen, så han var i militæret. De hadde god bruk for folk der, like etter krigen.
Søsteren min var sykepleier på lasarettet i Harstad, men ho fikk ikke bli med på fødselen, så eg reiste alene.
Fødestuen lå i første etasje og eg hylte slik at en av mennene i etasjen over tilkalte folk for å høre ka som sto på der nede. Du forstår det, at ungen min kom i senga, uten at det var jordmor til stede.­ Ho hadde undersøkt meg og så gikk ho og la seg for å sove, men ungen kom jo.
Det var helt grusomt, for jeg trodde jo at jeg lå henne i hjel, ho lå jo der mellom beinan mine.
Jordmoren kom til slutt inn og veit du ka ho sa? «Etter den søte kløe kommer den sure svie». Jeg fikk svart at jeg ikke hadde kjent noen kløe, bare intense smerter og redsel. Det var en dårlig jordmor, men ho tok i alle fall vare på babyen etterpå.
Jeg bodde lenge hos foreldrene mine etter ­fødselen, og han pappa elsket den fine dattera mi. Han kalte henne for gullet mitt. 
Jeg var ikke gift da ho ble født, og mange som meg ble sendt bort da de kom i uløkka, men han pappa var så stolt og gikk lange turer med henne. Søsteren min og eg sydde alle kjolan og skjortan til henne og ho var nydelig, selv om det var rett ­etter krigen. Det var ingen klær å få tak i. Skjortan­ hadde den vakreste heklekragen.
Mannen min kom heim i 1949, da var datteren vår tre år allerede. Ho blei født på min 21. års dag og i heile denne tiden hadde han bare sett bilder av henne. Eg har et bilde av han og ho og der har han skrevet under: Pappa sin dokka. Vi giftet oss så fort han kom heim til oss.
Hun heter Inger Johanne, den fine jenta mi. 
Ho er oppkalt etter søsteren min, som heter ­Inger, og meg sjøl.
Jeg var frisk hele tiden jeg var gravid, bare spydde litt av og til. Jeg jobbet på fødestuen en gang iblant til jeg ble gravid. Serverte frokost, vasket og ryddet, og jeg tjente 59 kroner i måneden.
Etter opplevelsen på fødestua, lovet jeg meg selv at jeg aldri skulle dit igjen, men sånn gikk det jo ikke, for jeg har to jenter som begge ble født der. Jeg husker ingenting av den andre ­fødselen, så det gikk vel greit.
Jeg hadde melk så lenge jeg hadde, og så fikk ho flaske etterpå.
Vi hadde to kuer, men de var sina. Det betyr jo at de hadde kalver i magene og produserte ikke melk, så vi måtte til naboen på andre siden av øya for å hente melk til ungen. Det var ni hus på øya og den eneste telefonen var i vårt hus, så alle kom til oss for å ringe. Jordmoren traff jeg igjen da jeg flyttet til Harstadbotn med mannen min. Ho var gift med naboen vår der. Jeg snakket aldri mer med henne og ho sa aldri et ord til meg.

Bildet viser Johanne Richardsen med sine to døtre i flotte kjoler.
1950-tallet: Johanne Richardsen kunne trylle med nål og tråd.

Les også: