fbpx – Sammen er vi sterke Hopp til hovedinnhold

– Sammen er vi sterke

– Sterke kvinner har gått foran, sier NSF-leder Eli Gunhild By. Forbundets størrelse i dag gjør at sykepleiere blir hørt.

Det var på Trøndelag psykiatriske sykehus, kjent som Østmarka i Trondheim, at Eli Gunhild By bestemte seg: Hun ville bli sykepleier. Hun var 20 år og pleiemedhjelper.

Unge By hadde allerede jobbet på sykehjem. Men det var psykiatrien som ble skjellsettende:

– Fordi jeg opplevde at det vi gjorde for pasientene nyttet, forklarer hun nå, tredve år senere.

Hun var på en avdeling med svært dårlige pasienter. Men hun så at unge mennesker med alvorlige personlighetsforstyrrelser fikk god behandling. Etterpå levde de gode liv.

By skjønte at fagkunnskap om mennesket virket.

– Det var forlokkende, mimrer hun.


Klysterdagene

Men der på Østmarka traff hun også mange pasienter som hadde levd hele sitt voksenliv på psykiatrisk sykehus.

– Hadde jeg møtt dem på gaten, ville jeg blitt skremt. Men jeg fikk se dem som personer. Vi laget dagene deres fine. Vi var flinke til å gå turer og drikke kaffe med dem. Vi var sammen med pasientene hele tiden. Jeg lærte om verdighet.

Men ikke alt var fint. Hun tenker på klysterdagene:

– De satt på rekke og dreit. På dostoler. Jeg skjemmes over å ha vært med på det. Det var uverdig.

Hun slår fast at kunnskapen og etikken har blitt bedre siden da.

– Dette var i 1982. Jeg håper det ikke skjer mer.

– Du tenkte ikke på å si fra?

– Den refleksjonen hadde jeg ikke da. Det var sånn det var. Det var en arbeidsoppgave som vi utførte hver uke.


Dina, Stina og Lina

Da hun var ufaglært på Strinda alders- og sykehjem, var det tre sykepleiere der: Dina, Stina og Lina. Dina var nattsykepleier, Stina var avdelingssykepleier og Lina var på post.

– Når vi kom tidlig på vakt, begynte vi å stelle pasientene med en gang. Rapporten var ikke for oss, den var kun for avdelingssykepleieren. Vi på golvet fikk ingen opplysninger om hvordan pasienten hadde det.

Dina, Stina og Lina gikk i gamle uniformer med hetter.

– De var stolte søstre av den gamle skolen. Dette var en tid med store endringer. Oj, det høres ut som jeg er hundre år, ler By.

Hun skulle gjerne spurt Stina hvilken begrunnelse de hadde for hvordan de behandlet enkeltmennesket.

By er glad hun selv har kjent på kroppen hvordan det er å jobbe uten utdanning nederst på rangstigen.

– Når dagens unge pleiemedhjelpere blir 50 år – slik du er nå – hva tror du de vil undre seg over at de drev med i 2012?

– Jeg håper de sier: «Tenk at det jobbet så mange ufaglærte på sykehjem. Tenk at pasientene ble tatt opp, satt på stue og ikke aktivisert i det hele tatt, slik at deres helsetilstand ble forverret både psykisk og fysisk.»

By håper også at de har skjønt at det ikke holder for ansatte på sykehjem bare å sette fram maten, de må sørge for at den blir spist også.

– Og jeg skulle ønske at hvis de er blitt sykepleiere så slipper de å tenke som meg: «Åhhh, jeg utleverte medisiner uten lov.»

– Så det har du gjort?

– Ja, det er ikke bra.

Hun hadde ekstravakt om natten på sykehjemmet og fikk ansvar for å dele ut medisiner på to avdelinger. Hun var andreårs sykepleierstudent og hadde ikke kunnskap om medisinene, og pasientene kjente hun ikke.

– Det skulle jeg sagt fra om.

Det ble med tre nattevakter den ene helgen.

– Jeg nektet å gjøre det flere ganger. Da gikk jeg heller uten jobb.

Alle disse gamle historiene mener hun henger sammen med det hun jobber med i dag.

– Det er mye evighetsarbeid. Poenget er å bli bedre. Derfor er det viktig noen ganger å se seg tilbake. Da vil vi se at vi har kommet videre.


Kan gjøre alvorlige feil

Det er særlig når medikamentene skal beregnes og deles ut at sykepleierne gjør feil som kan få fatale konsekvenser.

– Jeg har lært opp nesten tusen tillitsvalgte i Oslo. På kursene hadde vi en halv dag om faglig forsvarlighet. Da kom det alltid fram eksempler som handlet om dårlige rutiner for medikamenthåndtering. Det er helt vesentlig at vi som sykepleiere forstår vårt ansvar og sier fra om vi eller andre gjør feil, eller om systemene ikke fungerer.

– Bygger du troverdigheten din som forbundsleder på sykepleiererfaringen din?

– Det er utdanningen og arbeidserfaringen som bevisstgjør. Sykepleiere forholder seg til mennesker, diagnoser, medisiner, ernæring og mye mer. Det gjør at det er vanskelig å si hva sykepleie er i en setning.

By anskueliggjør: Å utøve sykepleie kan være å snakke med pasienten på 14 år om yndlingsfotballaget Manchester United og samtidig observere temperatur og puls og om pasienten er svett eller klam, og også skaffe seg informasjon om han har kompiser, og dessuten finne ut om han har vært ute og reist og derfor kan ha pådratt seg smitte.

– Alt dette gjør sykepleie til et unikt fag. Det er vanskelig å forklare for andre hva sykepleie er. Jeg har hørt mange si: «Jeg visste ikke hva sykepleie var før jeg selv ble lagt inn som pasient.» Men det er nettopp vår fagkunnskap som gjør at behandlingen blir god.


Sykepleie for døende

I tolv år var By sykepleier på Radiumhospitalet.

– Cellegift har som kjent alvorlige bivirkninger. Første gang du skal fortelle en gutt på 15 at han skal bli steril og at du må ha en sædprøve, er vanskelig. Når du har forklart det én gang, er det mye lettere å forklare neste gang. Og pasienten forstår hvorfor det er lurt å ha sæd i banken. Men det er fortsatt vanskelig. Ingen 15-åring går rundt og tenker på at han skal ha barn.

– Hvordan går det med disse guttene? Får de barn?

– Ja, noen.

– Hvordan vet du det?

– Du får et nært forhold til pasientene du behandler i mange år. Mange blir friske og kommer tilbake til kontroll. Kanskje har de med seg barna sine.

By medgir at å behandle alvorlig syke mennesker er vondt, men samtidig godt – når man får pasienter og pårørende til å ha det bra med sykdommen. I sommer døde Bys nabo av lungekreft.

– I mars lå han i koma på respirator og var veldig dårlig. Men sykepleiere og leger la forholdene til rette, så han kom seg hjem. Familien fikk fire måneder på seg til å leve sammen, gjøre de vanlige familietingene, noe som var helt avgjørende for hvordan de tre barna og kona hans skal leve med sorgen i framtiden. De gangene pasientene skjønner at de skal dø, og du som sykepleier får pasient og pårørende til å verdsette livet de siste dagene, gir en fin følelse. Det er nesten som et håndverk.

– Og her sitter du?

– Jeg savner pasientene fortsatt. Jeg har sagt til meg selv at den dagen jeg synes det er skummelt å gå tilbake, da skal jeg slutte som forbundsleder. Jeg valgte å bli sykepleier for å være med pasientene.

Hun ser det som to sider av samme sak: Hun leder forbundet for at sykepleierne skal få gode arbeidsforhold og en lønn de kan leve av.


– Si hva sykepleie er

– Hva blir det viktigste framover?

– Lønn og likelønn vil fortsatt være den store kampsaken. Vi må bli flinkere til å formidle at faget vårt er viktig. Fag og lønn henger sammen. Riktig og nok bemanning gir godt arbeidsmiljø og lavere sykefravær.

– Hvorfor er det ikke en selvfølge at sykepleie er viktig? Må legene begrunne at de gjør en god jobb?

– Det er vanskeligere å si konkret hva sykepleie er. Her er nøkkelen; vi må si det. Å stille krav på egne vegne kan være ubehagelig. Men vi er nødt for å komme oss videre. Når du får beskjed om å utføre noe som ikke er riktig i henhold til prosedyrene, så si «nei, det kan jeg dessverre ikke gjøre».

Selv har hun lært at de gangene hun satte foten ned, så fikk det konsekvenser. Det ble bedre for pasienter og de som jobbet der.

Som avdelingssykepleier fikk hun ikke tak i nok sykepleiere til å jobbe i helgen.

– En gang stengte jeg sengeposten. Det var vel ikke så populært i ledelsen, men sånn ble det. Vi må ikke være så redd for å si fra.

– Sykepleie er en ung profesjon?

– Ja, i forhold til medisin og i universitetssammenheng, men eldre enn fysioterapi og ergoterapi. Sykepleiefaget vil utvikle seg. Det vil bli mer spesialisering. I andre land som har utviklet sykepleiefaget mer enn oss, som England og USA, spesialiserer de seg med lange utdanninger. De blir superspesialister på ett fagområde.

Spesialisthelsetjenesten er mer poliklinisk. Innlagte pasienter er sykere enn før. Mer skal gjøres for pasientene i kommunene.

– Alt dette krever at vi blir mer spesialisert. Den utviklingen er vi gjerne med på.

Ekspertsykepleiere, kliniske spesialister – det klinger godt i Bys ører. Og hun kan glede seg over at Norge har ett sykepleierforbund med snart 100 000 medlemmer. Slik er det ikke andre steder. I USA fins det flere titalls forbund å velge i for sykepleiere.

– Konkurranse kan ramme NSF også?

– Ikke hvis vi spiller kortene riktig.

– Tanken på medlemsflukt bekymrer deg ikke?

– Nei. Fordi ved å være mange, blir vi sterke. NSF skal fortsatt være et førstevalg for sykepleiere de neste hundre årene.

By peker på milepæler i NSFs historie som understreker at antallet mengden sykepleiere gir makt. Én var da sykepleierne forhandlet seg fram til sin egen lov om pensjon i 1962. En annen var da sykepleierne streiket ulovlig i 1972. Riktignok mot NSFs vilje.

– Men det viste at vi er sterke sammen.

– Noe annet viktig?

– Det er bruk for alle profesjoner i helsevesenet. Rollene vil forandre seg. Mye vil forandre seg framover, raskt. Ta sykehjem: Før dro folk dit når de trengte litt hjelp. Nå kommer pasientene i ambulanse.

By konkluderer optimistisk:

– Vi vil se at helsevesenet blir bedre.


Feirer for 20 mill

Selv ble hun kastet inn i NSF-toppen. For bare et år siden var hun fylkesleder i Oslo. På oppfordring stilte hun som lederkandidat da den forrige NSF-ledelsen overraskende ikke stilte til gjenvalg. Samtidig sa også generalsekretæren opp. By ble valgt og fikk både en streik og et 100-årsjubileum i fanget.

– Hvordan har denne tiden vært?

– Én ting jeg har sett, er at vi er etterspurt. Politiske partier og arbeidsgivere vil møte oss og samarbeide med oss. De vil høre meningene våre. Vi har mer innflytelse enn jeg hadde trodd.

Forberedelsene til jubileet startet lenge før By overtok, og har ført til både historiebøker og reklamefilmer.

– Er det ok å bruke 20 millioner kroner på feiringen?

– Jeg står for det. Den dagen jeg leverte forordet og satte navnetrekket i historiebøkene, var jeg ydmyk. Sterke kvinner har gått foran.

– Er dette et unntaksår?

– Ja, jubileet får jo mye oppmerksomhet. Velger man noe, må man dessverre prioritere ned noe annet.

Et eksempel er at de årlige temakursene i Spekter og KS i år kun blir sentrale, ikke regionale som vanlig.

– Hvordan er jubileet bra for enkeltmedlemmet?

– Vi synliggjør sykepleiefaget. Sykepleie er blitt vist på tv. Jeg tror det hjelper. Søkningen på sykepleierutdanningen har økt.

Vi laget pasientenes dager fine.

Ny pleiegruppe skaper strid Forrige artikkel Slik Bergljot ville sagt det Neste artikkel