Seniorsykepleierne kommer

- Vi er nesten som en faggruppe i NSF, sier tidligere helsesøster Torild Bjørlykke.

Nå er hun styreleder og initiativtaker til Norsk Sykepleierforbunds (NSF) seniorsykepleiere i Oslo og Akershus.

Spesialiteten deres er gjennomsnittlig 40 års fartstid i ulike sykepleieryrker, diverse helsepolitiske posisjoner og generell livserfaring. Gruppa har eksistert i knapt tre år og mener dette bare er begynnelsen på noe som kan bli større. Kanskje kan NSF dra nytte av erfaringen de forvalter?

Mest aktiv
Det er 6. august, men styret er allerede samlet til arbeidsmøte for å planlegge julemøtet. Det er et av de fire årlige møtene de tilbyr rundt 1500 NSF-pensjonistmedlemmer i Oslo og Akershus. Øverst på den proffe sakslisten står det at bladet Sykepleien kommer for å intervjue dem. Under rubrikken Ansvar, står det «alle».

Torild Bjørlykke har sittet seks år som styreleder for Sykehusapotekene i Midt-Norge og kan møteteknikkens kunster til fingerspissene. Hun skriver oversiktlige møteinnkallinger og beretninger fra seniorsykepleiernes ulike aktiviteter, og har sørget for at de har nedfelt en formålsparagraf på fire punkter (se faktaboks) som de jobber etter. Retningslinjene og beretningene ligger lett synlig på NSF Oslo og Akershus sine nettsider.

– Forbundsleder Eli Gunhild By uttalte da hun var fylkesleder at vi er den mest aktive sykepleiergruppa i NSF, informerer hun Sykepleien fra sin plass på enden av møtebordet, flankert av de andre fem styremedlemmene.

Fag, mat og prat
Halvparten av NSFs pensjonistmedlemmer i Oslo og Akershus deltar sporadisk på de faglige møtene som seniorsykepleierne arrangerer. Det er vanlig med rundt 150 stykker på hvert møte. Samhandlingsreform, brystkreft, polyfarmasi og hoftenære brudd i et historisk perspektiv, er bare et lite knippe av temaer de har vært innom. Etter to timer med foredrag og diskusjon i et auditorium på Oslo universitetssykehus, Ullevål, er det enkel lunsj og sosialt samvær i kantina på søsterhjemmet.

Styret består av mange tidligere sjefer, noen har hatt verv i NSF, én har jobbet i Helsedirektoratet.

– Dere er ikke akkurat noen gjennomsnittsmedlemmer?

– Det kan nok stemme. Men vi snakker ikke så mye om hva vi har jobbet med. Det er faktisk veldig sjelden vi snakker bakover, innrømmer Bjørlykke.

– Jeg vet om mange gjennomsnittsmedlemmer som fortsatt er medlemmer av NSF som pensjonister. Selv synes jeg det er fint å få Sykepleien. Da har jeg fremdeles muligheten til å engasjere meg. Vi er jo opptatt av helsepolitikk og samfunn selv om vi er blitt over 67 år, sier Sigrid Wisløff, tidligere leder av NSFs landsgruppe av helsesøstre.

Lojale
Mens noen sykepleiere klager på at kontingenten i NSF er for høy, er det altså andre som fortsetter å betale den, også etter at de har sluttet å arbeide som sykepleiere.

– Hvorfor gidder dere egentlig det?

– Vi synes vi får noe igjen for pengene, og er stolte av å være sykepleiere. Vi er lojale. Til og med før seniorgruppen ble opprettet, var det ikke i mine tanker å melde meg ut av forbundet, sier kulturansvarlig i styret, Mimi Bing Øverlie.

Hun er tidligere klinikksjef ved kirurgisk avdeling på Ullevål, og den eneste sykepleieren som har et malt portrett av seg hengende blant alle de mannlige sjefene og professorene på sykehusveggen, men det vil hun ikke at vi skal skrive.

– Det er jo bare 48 kroner i måneden. Vi får Sykepleien og kan delta i forsikringsordninger og andre tilbud, som fagmøter i fylkeskontorenes regi. Og så kan vi være delegater til fylkesårsmøte siden pensjonistene har et visst antall deltakere ut fra medlemstallet, supplerer Bjørlykke.

Gjennom fylkesårsmøtet hos NSF Oslo og Akershus i fjor vår, fikk de sendt en uttalelse til Stortinget som uttrykte deres bekymring for samhandlingsreformen. Den ble enstemmig vedtatt.

Da capo i helsepolitikken
– Mye av det vi har vært engasjert i tidligere kommer igjen. Ta samhandlingsreformen for eksempel. Det er jo ikke noe nytt! Vi kan bare konstatere at det er LEON-prinsippet om igjen, dette at vi skal behandle på laveste effektive omsorgsnivå (første gang lansert i Stortingsmelding nr 9 i 1974/75 red. anm.). Samhandle har vi jo alltid gjort. Samhandlingsreformen er kun en økonomisk reform, sier Bjørlykke.

– Begrepene er ikke nye. Jeg måtte le da jeg leste dokumentene rundt samhandlingsreformen og fant nøyaktig avskrift av det helseøkonomiprofessor Jan Grund skrev i boka «Helseplan for 1980-åra» i 1982, sier Sigrid Wisløff.

– Hva tenker dere når dere ser det gå i sirkel slik?

– De gidder ikke å høre på det vi sier, og det er jo litt deprimerende, sier Mimi Bing Øverlie.

– Vi ble lei oss da vi så at det ikke er noen krav til kvalitet rundt samhandlingsreformen og det nye lovverket. Det var det tidligere, ved at profesjonstitlene var nevnt.

– Jeg håper ikke vi fremstår som en sutrete gjeng som synes at «alt var så mye bedre under krigen». Det er også mye som er blitt bedre. For eksempel i hjemmesykepleien, påpeker Øverlie.

– Men vi må få fremheve at vi synes den faglige kvaliteten svekkes når kvalitetsstyrende dokumenter som nedtegnede prosedyrer og forskrifter blir borte, innvender Kari Nässelqvist Solberg.

Hun var tidligere med å utforme forskrifter i Helsedirektoratet, og er overbevist om at man på sikt må gå tilbake til felles retningslinjer for hele landet igjen.

– Utviklingen av nasjonale krav går bakover. Nå er sykepleierne helt borte i alle offentlige
dokumenter, alt er blitt «helsepersonell», bortsett fra legene som fremdeles omtales som leger. I budsjettene på Ullevål omtales vi til og med som «sengeressurs», sier Bjørlykke.
Damene ler oppgitt rundt bordet.

Savnet NSF i tittelkampen
– Det er derfor vi ikke vil kalles pensjonistforum, men har valgt seniorsykepleiere. Vi synes det er så viktig å holde på sykepleiertittelen, sier nestleder Anne Lise Rustung Jemtland.
Profesjonsnøytraliseringen begynte allerede da hun jobbet i Helsedirektoratet, forteller Solberg og fortsetter:

– Vi hadde en gang et eget sykepleierkontor i direktoratet, ledet av en sykepleier. Men etter en omorganisering tidlig på 1980-tallet, ble avdeling for kommunehelsetjeneste etablert, ledet av en tannlege. Så kom kommunehelsetjenesteloven. Det ble mer fokus på tjenestenivåene og sykepleiernes styring med eget fag fikk etter hvert mindre oppmerksomhet.

– Sykepleierfaget forsvant da alle juristene og økonomene kom inn, mener Bjørlykke.

– Klinikkoversykepleier ville ikke ha sjefsykepleier over seg, men heller være på linje med klinikkoverlegen i linjen rett under direktøren. Vi så ikke konsekvensen av dette. Dermed ble alle overordnede sykepleiertitler etter hvert borte én etter én. Her var det liten lojalitet blant sykepleiere og ingen støtte fra NSF, sier Øverlie.

– Nå heter det enhetsleder – ikke noe sykepleierkrav i den tittelen, sier Wisløff.

– Der har NSF gjort en dårlig jobb, konkluderer Bjørlykke.

NSF henger etter
– Savner dere noe fra forbundet?

– Vi kunne godt tenke oss å bistå NSF som konsulenter i ulike politiske spørsmål, sier Bjørlykke.

– Når sykepleiere blir pensjonister og melder seg ut av NSF, får de ingen informasjon om hva fortsatt medlemskap kan gi dem. Det burde lages en brosjyre som forteller om det for å opprettholde engasjementet, sier Anne Lise Rustung Jemtland.

Hun mener også at NSF henger etter den teknologiske utviklingen rundt hjemmebaserte tjenester.

– NSF må pålegge kommunene å ta teknologien i bruk og videreutvikle den. Forbundet bør også følge nøye med på de prosjekter som i dag prøves ut, der målet er bedre omsorg og kommunikasjon mellom bruker og de ulike tjenestene, sier hun.

Driver billig
– Kjenner dere noen som har fått juridisk hjelp fra NSF etter at de ble pensjonister?

– Nei, men eventuell juridisk assistanse rundt pensjonen, testamenter, arv og booppgjør er det LOP som tar seg av, derfor er det et godt tilbud at NSF betaler kontingenten vår der på 200 kroner i året, sier Bjørlykke.

Det er gratis å være med i seniorgruppen, som får penger fra de to fylkeskontorene. Budsjettet for 2012 er 137 800 kroner, noe Bjørlykke mener er nok, så lenge de klarer å drive så billig og sjelden har utgifter til lokaler eller foredragsholdere.

– Vi er gamle sykepleiere som er vant til å snu på krona og bruker våre nettverk. I tillegg tar vi 100 kroner i egenandel for maten etter møtene, noe som reduserer utgiftene for NSF, sier hun.

– Så hva bruker dere pengene på?

– Ulike ting. Enkelte møter subsidierer vi. Vi har et kulturelt innslag på julemøtet. I fjor var det en kabaret om kjærlighet. I år skal Jan Erik Vold snakke om Gunvor Hofmo og Ruth Maier. Dessuten har vi de årlige sommerturene med et kulturelt innhold.

Smykker er lov
I fjor var seniorene på tre dagers sommertur i Danmark, og i år busset de rundt en dagstur på Romerike hvor de besøkte utstillinger og historiske steder. Slike turer har en egenandel samtidig som NSF Oslo og Akershus dekker 10 000 kroner hver. Styret har i tillegg vært på en egenfinansiert pilgrimstur til Santiago De Compostela, nord i Spania.

– Det beste med aktiviteten vår er at det er en miks mellom faglig og sosialt innhold, sier nestleder Jemtland.

– Se på de flotte ringene mine! Jeg går helt amok på turene våre. Der er Solveig den store inspiratoren, sier Sigrid Wisløff, på vei ut til takterrassen på Sykepleiernes hus for å posere for fotografen.

Ved nærmere inspeksjon ser vi både en og to digre ringer på hver hånd hos noen av styremedlemmene. Halssmykker og ørepynt glitrer også elegant rundt flertallet av damene. En bonus med sykepleierpensjonisttilværelsen er at man endelig kan fråtse i smykker uten å få hygienepolitiet i hælene.