fbpx Solidaritet med de svakeste Hopp til hovedinnhold

Solidaritet med de svakeste

Ønsket om å akademisere sykepleiefaget ble utsatt for ny og økende kritikk på 1970- og 1980-tallet.

Utover på 1960-tallet var det bred enighet blant sykepleierne om mer teori i utdanningen. Men etter hvert begynte stadig flere å spørre om medisinske og tekniske oppgaver egentlig hører hjemme i sykepleien. Hva mente forbundet?

To utvalg ble nedsatt for å vurdere sykepleiens idegrunnlag. Da utvalgene la fram sine innstillinger i 1974, gav det støtet til to parallelle debatter. Den ene gikk på sykepleiens balanse mellom den medisinsk-tekniske retningen og pleie- og omsorgsretningen. Flere advarte mot å gjøre sykepleie til et ensidig intellektuelt yrke.


Mer solidaritet

Den andre debatten var ny blant sykepleierne. Enkelte, med Kari Martinsen i spissen, ønsket at solidaritet og omsorg skulle være mål og middel i sykepleien. Omsorg dreide seg om praksis, og kunne derfor ikke være teoribasert, mente Martinsen. Å kjempe for status og posisjoner, slik profesjonslinjen til NSF la opp til, kunne føre til at praksis ble glemt. Sykepleierne skulle arbeide med eldre, kronisk syke og andre som stod svakt, mente kritikerne.

Etter først å ha forsøkt å avblåse debatten, fant NSFs ledelse i 1981 det klokt å oppsummere de ulike synspunktene i de pågående debattene. NSF ville jobbe for begge synspunktene, ble konklusjonen, og la samtidig vekt på at forbundet skulle bidra sterkere i den offentlige helsepolitikken. Kritikerne ble langt på vei hørt.


Eldreomsorg på dagsorden

En ny læreplan for sykepleierutdanningen kom i 1982, og sykepleierskolene fikk status som høyskoler. Det gav utdanningen, faget og yrkesutøverne et solid statusløft. Nye samfunnsfaglige emner fikk plass i pensum, og det medisinske fokus ble tonet ned.

Samme år kom også en ny kommunehelselov som innebar at helsetjenesten i kommunene skulle ivareta en rekke oppgaver som tidligere var tillagt sykehusene. Ikke bare innen eldreomsorgen, men også overfor mennesker med psykiske lidelser og nedsatt funksjonsevner. Det forutsatte en omfattende forskyvning av sykepleiere fra sykehusene til kommunene. Tre år etter loven trådte i kraft var fortsatt bare 14 prosent av budsjetterte sykepleierstillinger lagt til kommunene.


NSFs rolle

Forbundet fikk utarbeidet en rekke rapporter om eldre og sykepleietjenesten i 1990-årene. Utover dette var NSF ingen pådriver i eldreomsorgen.

På slutten av tiåret kom myndighetenes handlingsplan for eldre. Et mål var at så mange eldre som mulig skulle få tilbud i hjemmet og ikke på institusjon. NSF kom til å stille seg stadig mer kritisk til det den opplevde som et ensidig byggeprosjekt.

I 2003 ble eldresaken for alvor satt på NSFs dagsorden. Begrepet «faglig forsvarlighet» ble sentralt i diskusjonen. Politikernes opptatthet av kvantitet var ikke tilstrekkelig. Dette kom til å prege valgkampen dette året. Og stortingsvalgkampen to år seinere.

Da Omsorgsmeldingen kom i 2006, fikk NSF gehør for økt sykepleiefaglig kompetanse i eldreomsorgen. Et klart mål i meldingen var å øke andelen ansatte med høyskoleutdanning. Her spilte NSF og myndighetene på lag, men fortsatt gjenstår å få tallfestet fordelingen mellom sykepleiere, hjelpepleiere og ufaglærte.

Enkelte ønsket at solidaritet og omsorg skulle være mål og middel i sykepleien.

Gavedryss Forrige artikkel Nye tanker om sykepleie Neste artikkel