fbpx Nye tanker om sykepleie | Sykepleien Hopp til hovedinnhold

Nye tanker om sykepleie

Hva er sykepleie? Det ble et sentralt spørsmål for Norsk Sykepleierforbund i 1960-årene og det påfølgende tiåret.

I løpet av 1960-årene opplevde norsk helsevesen en enorm vekst. Sykehus ble bygget, og mange nye yrkesgrupper kom til, blant annet fysioterapeuter, radiografer og laboratoriepersonell. Dette bidro til å trekke sykepleierne mer i retning av medisin, teknologi og administrasjon.

Mange sykepleiere var bekymret for at det ble for liten tid til omsorg og pleie av pasienter. Diskusjonen om forholdet mellom teori og praksis, og hva det teoretiske grunnlaget skulle bestå av, gikk for åpen scene i dette og det neste tiåret.


Sykepleie, en profesjon

Forbundsleder Helga Dagsland (1967–73) ville at sykepleie skulle bli en profesjon – en betegnelse og status som leger, advokater og andre med klassiske universitetsutdanninger hadde på den tida. Det skulle skje ved hjelp av vitenskap. Hun fikk noe støtte, men møtte mest motstand.

Dagsland var en av flere norske sykepleiere som hadde studert i USA på 1950-tallet, og som tok med seg ideer om forskning og profesjon som fikk stor innvirkning på NSFs fagpolitikk fra 1960-årene og framover.

Sykepleieloven av 1948 sikret at bare sykepleiere med godkjent utdanning kunne arbeide som sykepleiere, men det var ikke klart hva som var profesjonelt arbeid. Tittelen var heller ikke beskyttet. Dagsland ønsket en sykepleie som hadde et selvstendig kunnskapsgrunnlag.

For Dagsland var NSF et middel for å utvikle sykepleie som en profesjon, ikke en interesseorganisasjon som skulle ivareta medlemmenes interesser.


Mer teori i utdanningen

I 1960 kom en ny lov om godkjenning av sykepleiere. I skoleplanen som ble tatt i bruk høsten 1962 var teoriandelen av utdanningen fordoblet og førte til en økt profesjonalisering av faget og yrket. Samtidig markerte den et skarpere skille mot ufaglært arbeidskraft. Sykepleierne fikk økt ansvar for undervisningen og dermed større innflytelse på sykepleierutdanningen og den faglige utviklingen.


Økt spesialisering

Et annet viktig punkt i skoleplanen fra 1962 var at det ble slutt på egne utdanninger for jordmødre og psykiatriske sykepleiere. Fra nå av krevde disse utdanningene en treårig grunnutdanning i sykepleie og deretter påbyggende spesialutdanning.

Fra 1963 hadde sykepleierne sju mulige videreutdanningsveier etter grunnutdanningen. Denne spesialiseringen og differensieringen kom også til å aktualisere spørsmålet «Hva er sykepleie?»


To fronter

Utover i 1970-årene utkrystalliserte det seg to tydelige fronter i NSF: En som ville bevege sykepleien i en medisinsk og naturvitenskapelig retning, der vitenskap skulle danne basis for praksis, og en annen som var mer opptatt av tradisjonen innenfor faget.

Sykepleie fikk ikke profesjonsstatus, men faget og yrket ble mer profesjonalisert i denne perioden.

Solidaritet med de svakeste Forrige artikkel - Forskning angår alle Neste artikkel