fbpx Fra 14 til 8 timers arbeidsdag Hopp til hovedinnhold

Fra 14 til 8 timers arbeidsdag

I 1920- og 30-årene var arbeidstid en het potet.

I 1926 har medlemstallet i forbundet steget til cirka 1600. Deretter følger en periode med stagnasjon. Fra 1930-tallet øker medlemstallet igjen, og i 1939 er tallet kommet opp i over 3000.

Arbeiderbevegelsen krevde åttetimers arbeidsdag allerede i 1860-årene. Loven om åttetimersdag kom i 1918 og 1919 – men sykepleiersker var unntatt fra denne lovbestemmelsen.

Lange dager

Arbeidsdagene kunne vare fra seks om morgenen til åtte om kvelden, og rapporter fra Sykepleien de første tiårene av 1900-tallet forteller om tøffe vilkår. 14 timers arbeidsdager var det vanlige landet over. I Stavanger lempet man litt på dette i 1913, ved å gi sykepleierskene tre timer fri midt på dagen. Men oppmøtetiden var fremdeles klokken seks, og vakten sluttet 14 timer senere. De tre timene ble sannsynligvis for de fleste tilbrakt på sykehuset.

Så sent som i 1933 ble det beregnet at normalarbeidstiden for sykepleiersker de fleste steder var på mer enn 60 timer i uka, ofte opptil 70. Nattjenesten ved Rikshospitalet var vanligvis på 80 til 84 timer i uka. Debatten om å korte ned arbeidstiden startet i 1919, og daværende forbundsleder Bergljot Larsson mente det fantes gode grunner for et treskiftsystem i 1920, selv om det også bød på problemer. «Sykepleien maa ikke lenger indta nogen særstilling,» sa Larsson, «arbeidstid og arbeidsvilkaar maa reguleres ifølge tidens krav,» sa hun.


Kall eller vanlig jobb?

Forestillingen om sykepleie som et kall hvilte fremdeles tungt i manges bevissthet på begynnelsen av 1900-tallet. Det var derfor fronter innad som kjempet mot kortere arbeidsdager. Dansk Sygepleieråd konkluderte i 1919 med at «… naar Sygeplejerskergjerningen stilles lig med alt andet Arbeide (…) som en Kontor- eller Butikdame, men ellers lever sit Liv borte fra Hospitalet, vil den Følelse av Idealitet, som bør være Grundlaget for al Organisation af Sygepleje, forsvinde …»

Flere sykepleiersker argumenterte med at tre skift i døgnet kom til å gå utover pasientene. Men i 1933 gikk NSF offisielt ut med en tydelig mening om åttetimersdagen:

For sykepleiersker må 8 timers arbeidsdag, 48 timers arbeidsuke, fordelt på 6 dager, bli gjennomført.


Åtte timer i 1937

Etter en lang kamp ble sykepleiersker innlemmet i lov om åttetimersdag fra 1. januar 1937. Sykehusene fikk da to og et halvt år på seg til å forberede treskiftsordningen.

Utover i 20-årene ble mange sykepleiersker rammet av arbeidsløshet. Fram til denne tiden hadde det vært motsatt – det var vanskelig å få tak i nok kvalifisert arbeidskraft. En av grunnene til ledigheten var at antallet utdanningsplasser økte. De fleste sykehus etablerte etter hvert sin egen utdanning.

Røde Kors, Norske Sanitetskvinners forening og Nasjonalforeningen satte i mellomkrigsårene forebyggende arbeid og folkehelse på timeplanen.

I 1923 kjøpte NSF sitt første hus: Universitetsgaten 12 i Kristiania.

Sykepleierskene har trodd, at det hørte til deres kall aa overanstrenges – det tror vi ikke lenger. Bergljot Larsson i avisen Verdens Gang, 1921

Nye vyer - gamle bånd Forrige artikkel Gavedryss Neste artikkel