Sår: – Det er litt som en krimsak, vi forfølger mange spor

– Takk for nå, ha det bra!

En eldre dame kommer haltende ut fra dør nummer 59 på sårpoliklinikken på Diakonhjemmet sykehus. Hun har to ulike sko. En med borrelås og en med lisser.

Bak døren har to sykepleiere gjort seg klare for nestemann.

Rolf Kragerud er 89 år. Han er henvist av fastlege. Det er første gang han er her.

Første time

Rolf Kragerud ligger på behandlingsbenken uten sokker. Begge beina har tær i mange ulike farger – nyanser av rødt og gult, men også noe svart. Alle ti er farget.

– Men det er rart, for det hele startet på hælen, forteller han.

Han rykker til, spesielt når sykepleieren forsiktig prøver å rense såret mellom tærne ved hjelp av pinsetten. Han drar luft inn mellom tennene, holder pusten.

– Det gjør fryktelig vondt, sier han.

– Rolf, jeg vet det er forferdelig vondt. Prøv å slappe av, sier sårsykepleier Eva Kronholm Heiberg.

Heiberg har gjort dette utallige ganger før. Med 20 års erfaring som sårsykepleier, og som leder av Sårfaggruppa på Diakonhjemmet, har hun sett flerfoldige ulike sår.

Les også Heibergs beste tips til god sårbehandling

Sår nedenfor kneet

Ved hjelp av blodtrykksmåling på leggen bekreftes de kliniske observasjonene. Kragerud har en arteriell svikt i beina. Etter tilsyn av kirurg henvises han til rask karkirurgisk utredning. Han har gått lenge uten hjelp. 

De fleste leggsår skyldes venøs svikt. Arterielle sår oppstår når blodtilførselen i beina er for dårlig. Slike sår er som regel svært smertefulle, og dersom de ikke behandles, kan de i verste fall føre til infeksjon, gangren og amputasjon.

En «sår samtale»

Etter sårbehandlingen snakker sykepleier Heiberg litt med Kragerud om livssituasjonen hans. Sårene tar plass, også i hverdagen. Og han sover dårlig med smertene.

– Rolf, får du mosjonert litt?

– Jeg prøver å gå litt i trappene, men det tar sin tid. Alt tar tid. Vi bor i leilighet og kan heldigvis ta heisen fra kjelleren og opp, sier han.

Han fortsetter:

– Jeg har en kone hjemme, men hun ser ikke lenger. Så det er jeg som gjør alle innkjøp og lager måltidene.

 – Men hvordan vil det bli hvis du må legges inn på sykehus noen dager da, lurer sykepleieren på.

Kragerud beroliger sykepleieren med å forklare at de får hjelp av sønnen.

– Med lege til stede kan vi gjøre mer

– Vi har sårpoliklinikk hele uken, sier sårsykepleier Heiberg.

På kirurgisk poliklinikk er det fem sykepleiere som jobber med sår, fire av dem med videreutdannelse. Stort sett jobber to sykepleiere med sårbehandling gjennom hele dagen. Poliklinikken er sykepleierdrevet med egen «timebok».

– Det betyr at vi kan planlegge godt for de pasientene som kommer til oss, sier Heiberg.

­– Vi har økter med lege til stede hver fjortende dag. Slike økter ønsker vi flere av. Med en lege til stede kan vi gjøre flere planlagte prosedyrer. For eksempel legge hud på såret når det er behov for det.

Poliklinikken har også en tverrfaglig fotpoliklinikk som mottar diabetespasienter. Da skal ortoped, indremedisiner, sårsykepleier fra kirurgisk poliklinikk, diabetes-sårsykepleier fra medisinsk poliklinikk og ekstern ortopediingeniør være til stede.

– Det er ikke mine ord, men vår indremedisiner mener at sårsykepleierne på fotpoliklinikken har reddet føttene til mange diabetikere.

– Pasientene våre er fra 16 år og oppover, men det er klart, det er flest eldre mennesker som kommer til oss.

Målgruppen bekreftes når neste pasient ankommer.

Startet med et lite sår

En liten spinkel dame har satt seg på behandlingsbenken.

Benken heises opp.

Nå er det sårsykepleier Vilde Groth Pettersen som tar frem saks og pinsett. Timen til 76 år gamle Wenche Nordtømme kan begynne.

­­– Det vil jo ikke gro, sier Nordtømme.

Hun fortsetter:

– Tror du det kan ha noe med kostholdet å gjøre, Vilde?

Nordtømme er på fornavn med begge sårsykepleierne.

Såret til 76-åringen så ut som et venøst leggsår da hun kom til sårpoliklinikken for første gang i juli. Men etter utredning hos karkirurg ble dette avkreftet. Såret har vært til stor plage i snart to år.

Det startet med at Nordtømme snublet i en fortauskant i Frankrike. Hun fikk et lite skrubbsår på leggen og brakk håndleddet. Hun tok det ikke så alvorlig. Hun fokuserte på å få håndleddet i orden.

– Får du noen gang et sår, så ikke tenk som meg at «pytt, pytt det er jo bare et sår, det ordner seg», sier den lille damen.

Systemiske sykdommer virker inn på sårheling

– Med systemiske sykdommer må sårene behandles riktig. Alt kan ikke behandles med antibiotika, slik det først ble prøvd på deg, sier Pettersen.

Nordtømme har fått påvist systemisk lupus (SLE).

– Jeg har jo falt en million ganger i løpet av livet og fått sånne sår, men alt har jo ordnet seg fint, sier hun.

– Ja, men dette såret, som du fikk da du nylig falt igjen, er i samme område som det vi har fått til å gro, og da har du ikke så sterk hud. Huden er ikke klar for å takle nye traumer, svarer Pettersen.

– Og så er vi blitt enige om at du skal spise godt, Wenche. Det er viktig at du får i deg nok proteiner. Selv om ernæring alene ikke ordner opp i alt. Det er en kombinasjon, sier kollega Heiberg.

Hun fortsetter:

– Det er litt som en krimsak, vi forfølger mange spor på samme tid. Får vi det ikke til, ser vi på nye muligheter. Slik er det også med sårheling.

Nordtømme, som er tidligere advokat, nikker bekreftende. Nesten i takt med saksen som Pettersen bruker for å klippe opp den gamle kompresjonen med.

Kompresjonsteknikk

– Når vi skal ta av Coban 2, som er kompresjonen vi bruker, kan vi ta litt krem på tuppen for å få saksen til å gå langs huden uten å lage nye sår, sier Pettersen.

Sårsykepleieren forklarer mens hun behandler såret:

– Vi må ta vare på huden rundt såret. Først vasker vi med mild såpe, så går vi over med vann. Leggen smører vi med krem der vi ikke skal feste med bandasje. Det er viktig å vaske mellom tærne og tørke godt etterpå.

Klart for kompresjon: To ruller. Og to lag. Innerlaget som beskytter og ytterlaget som lager kompresjon.

– Vi starter med å legge fra basis av tærne og fortsetter over fotryggen. Det er for å få bandasjeringen til å gå den veien som er naturlig for foten. Fra ankelnivå legges det sirkulært opp til rett under knehasen.

Nordtømme skyter inn:

– Så likte jeg godt det du gjorde forrige gang, ikke så stramt over vristen.

– Ja, det kommer mye an på hvilken utforming foten har og hvilken hevelse den har. Og du har jo høy vrist. Ved området der man er redd for å lage trykksår, som ved benframspring, kan man forebygge trykk ved å legge et ekstra lag polstring. 

Sykepleieren fortsetter:

– Når jeg legger ytterlaget, skal jeg å ha full strekk. Riktig teknikk er å holde rullen helt inntil beinet, hele tiden.

– I prinsippet kan denne kompresjonen ligge i en uke, informerer hun.

Klikk på videoen og se Vilde Groth Pettersen legge kompresjon på et venøst leggsår:

Ser hele pasienten

Sykepleierne Heiberg og Pettersen snakker med pasientene om alt, ikke bare såret.

– Mange pasienter kan ha samme årsak til et sår, men de er jo totalt ulike individer, sier Heiberg.

Alt det som omgir mennesket i hverdagen, kan virke inn på sårhelingen. God hjelp med riktig ernæring, trening, underliggende sykdommer, medisinering, hjelp til røykestopp og tilbud om hjemmesykepleie er alle viktige faktorer å ta med.

– Vi prøver å sette av god tid. Sårbehandlingen tar den tiden den tar, men like viktig er det å kartlegge pasientens livssituasjon. Det holder ikke å tenke at vi har en prosedyre, og så lenge vi følger den, er vi reddet.

– Det viktigste med sårbehandling er å få stilt en diagnose i samråd med lege, så vi vet på hvilket grunnlag vi skal behandle, sier Heiberg.

Hun legger til:

– Enormt mye av sykepleiernes tid går med til å behandle sår. Da er det viktig at sårene er blitt diagnostisert riktig på forhånd, så sårene ikke behandles feil. Feil kompresjonsstyrke kan skape nye sår i form av trykksår.

På sårpoliklinikken er målet å behandle pasientene så raskt som mulig og helst smertefritt.

– Vi ønsker å se progresjon. Vi lykkes ofte, men noen pasienter går rundt med sår altfor lenge.

Noe som er tilfellet for neste pasient som sitter klar bak dør 59.

35 år gammelt sår

Thone Marie Van Deurs har tatt plass på undersøkelsesbenken. Hun er 58 år gammel. Såret hennes er 35 år gammelt.

Leggsåret er venøst betinget, samtidig har hun diabetes. Såret sitter langt nede på leggen. Det er stort. Men det har vært større. Det har dekket nesten en tredjedel av leggen. Nå har hun gått på sårpoliklinikken på Diakonhjemmet i litt over ett år.

På pc-en er såret dokumentert med bilder. Sårsykepleierne Heiberg og Pettersen sammenlikner bilder fra januar.

Transplantasjon og amputasjon

– Siden du var her sist har vi notert oss at det er mer nytt vev å se. Hva synes du selv, Thone?

– Litt fuktig, men det er vel ikke noe nytt, svarer hun.

– Ja, vi har et problemområde her som vi ikke helt får til. Bak malleolen er det mye arrvev, sier Heiberg.

Hun peker på området rundt såret:

– Vi har tatt hudbiter fra låret ditt. Og lagt på her.

– Ja, jeg blir snart et lappeteppe, ler Van Deurs.

– Bare de ikke kutter beinet av meg er det greit for meg, fortsetter hun.

– Ja, i 2004 tenkte man at du måtte amputere, så det er godt at du har begge beina. Og med et sår som er veldig mye mindre, svarer Heiberg.

Sår er ikke firkantet

Sykepleieren måler såret med papirlinjal.

– Det er ikke så lett å måle et sår, det er jo ikke akkurat firkantet.

Såret måler cirka det samme som forrige gang. 3,5 x 1 cm.

– Men det som er helt tydelig, er at såret er for fuktig. Det ser man på sårkantene.

Hun stikker nesen ganske nært såret. Lukter. 

– Jeg mistenker ikke infeksjon, utover for mye væsking. Men så lenge det er så fuktig som nå, har vi et problem. Det gror sakte, og enhver form for hudtransplantasjon vil løsne, sier Heiberg.

– Vi må tenke på om vi skal justere på bandasjen. Den bør suge i henhold til væskemengden og redusere eventuell bakteriebyrde.

Såret behandles. Kompresjon med to lag coban legges nøye på.

Heldigvis er livskvaliteten bedre enn før. Kompresjonen Van Deurs får nå, gjør at hun kan ta på sko og gå fint selv. Det er ingenting som lukter eller siver igjennom.

Benken heises ned.

Van Deurs forsvinner inn bak forhenget i hjørnet av rommet og kommer ut med sko på. To av samme sort.

– Ha det fint, vi ses!

For sårsykepleierne Heiberg og Pettersen er ikke dagen over ennå.

Utenfor dør nummer 59 venter en ny pasient på å få hjelp med sår som ikke gror.