Kunsten å gi god sårbehandling

SÅR-RÅD: Det er mange årsaker til at et sår ikke heler. Eva Kronholm Heiberg vet råd for god sårfaglig behandlig.

– Skal du lykkes, må du se hele pasienten, sier sårsykepleier Eva Kronholm Heiberg. Her er noen av hennes råd.

– Det viktigste er å få stilt en diagnose, så vi vet hvilken type sår vi behandler, sier Eva Kronholm Heiberg. Hun er klinisk spesialist med fordypning i sår og har master i sykepleievitenskap.

For å stille diagnose ser Heiberg etter: Hvordan såret har oppstått, varighet og utvikling. Hvor er såret lokalisert? Hvordan ser sårbunn og sårkanter ut? Er det sekresjon og lukt, og har pasienten smerter?

– Andre tegn jeg ser etter, er om pasienten har hovne ben og misfarginger som kan tyde på venøs svikt. Er det svarte tær? Da er det ikke tvil om at det er arteriell svikt. Det kan også være et blandingssår hvor det foreligger både venøs- og arteriell svikt. Har pasienten en rød hæl, kan det være tegn på trykksår, som umiddelbart må avlastes, sier hun.’

Klikk på videoen og se Eva Kronholm Heiberg gi en kort oppsumering av sårbehandling:

Kartlegger pasienten

Det er mange årsaker til at et sår oppstår eller ikke heler som forventet. Pasienten kan ha autoimmune sykdommer som diabetes eller inflammatorisk tarmsykdom, som vanskeliggjør helingen.

– Jeg tar meg bestandig tid til å høre hva pasientens livssituasjon er. Vi trenger å få kartlagt om andre sykdommer spiller inn. Noen trenger også støtte til å mestre livet.

Les også reportasjen fra sårklinikken der Heiberg jobber:

Mange involverte

Heiberg mener at det nødvendigvis ikke er sårbehandlingen som tar tid. Men at det handler om å få til en god pakke for pasienten.

– De fleste av våre pasienter kommer tilbake for kontroll med økende intervall. Sårbehandling må i mellomtiden utføres ved fastlegekontor, hjemmesykepleie eller sykehjem. Vi ringer derfor og informerer om pasient og sår. Vi sender med pasienten journalnotatet med sårprosedyre – slik oppnår vi en god arbeidsfordeling. Ofte ber vi sekretærene innhente svar fra andre spesialiteter som våre pasienter har vært hos. Da er vi forberedt når pasienten kommer hit til oss.

Skal ikke være vedlikeholdere

Heiberg understreker:

– Ressursene må brukes riktig. Sykepleiere med videreutdanning i sår skal ikke drive med enkle sårskift som pasienten selv eller andre kan gjøre. Sårsykepleiere har mer enn erfaringsbasert kunnskap om sårvurdering og behandlingsmuligheter. «Verktøykassen» som finnes på dette feltet, er etter hvert blitt betydelig. Sammen med legen er vårt mål å få rett diagnose og bringe såret fra den akutte fasen (inflammasjonsfasen) over i den mer helende fasen (granulasjonsfasen).

Sårfaglig behandling

– Å holde såret fuktig er viktig. Det gror mye raskere enn hvis du bare legger på et plaster. Men det som er enda viktigere, er å være i stand til å vurdere når såret er for vått eller for tørt og hva som er årsaken til dette.

Det Heiberg mener sårsykepleiere er gode på, er å debridere (fjerne nekrose/dødt vev) sår. De bruker mest saks og pinsett, men vakuumbehandling og fluelarver er også en del av sortimentet.

Dette er hennes råd for å få til raskest mulig heling:

  • Debridere nekrose som hemmer og forsinker sårhelingen, men også vite når vi ikke skal røre nekroser
  • Håndtere sekresjon
  • Behandle sårkanter for å få oversikt over sårflatens reelle størrelse               
  • Forebygge infeksjon
  • Foreta kompresjonsbehandling på alle sår der det er ødem eller risiko for ødem. Forutsetningen er adekvat arteriell sirkulasjon.