Kroniske sår: – Ingen vil egentlig ha disse pasientene, fordi de er økonomisk ugunstige

Marcus Gürgen, fastlege i Kvinesdal
ERFAREN: Fastlege Marcus Gürgen har lang erfaring med sårpasienter. – Sår har lav status blant legene, mener han.

– Pasienter har kommet til legekontoret med lommetørklær i sårene, sier fastlege Marcus Gürgen. Han vil ha bandasjer på blå resept.

Marcus Gürgen har vært engasjert i situasjonen for pasienter med kroniske sår siden han begynte å jobbe i Norge for 20 år siden.

– Dagens finansiering fører til at pasienter med kroniske sår blir skjøvet mellom fastlege, hjemmesykepleie og poliklinikker på sykehus, mener han.

– Ingen vil egentlig ha disse pasientene, fordi de er økonomisk ugunstige.

I dag er Gürgen fastlege tilknyttet Kvinesdal legesenter. Han jobber også en dag i uken på sårpoliklinikken ved Flekkefjord sykehus.

Må kjøpe nødvendige strømper

– Så lenge jeg har jobbet i norsk helsevesen, har det vært slik. Sårbehandling er et stebarn i medisinen. Sårbehandling har ikke status, og helsemyndighetene har ikke vist vilje til å forbedre sårpasientens situasjon, sier han, og utdyper:

– Jeg tenker for eksempel på kompresjonsstrømper, som er en viktig del av behandlingen av de fleste leggsår som ikke er betinget av nedsatt arteriell sirkulasjon. Strømpene koster mellom 400 og 600 kroner per par. Selv om det er en medisinsk indikasjon, finnes det ingen refusjonsordning for disse strømpene.

Les Helsedepartementets svar til Marcus Gürgen her

Drev sårpoliklinikk

Før han startet som fastlege i 2015, var Gürgen overlege og avdelingsleder ved kirurgisk avdeling i Flekkefjord. Gürgen har drevet sårpoliklinikken ved sykehuset i Flekkefjord siden 2000.

Han har lenge ønsket å endre finansieringsordningen.

– Bandasjemateriell til pasienter med kroniske sår bør komme på blå resept, sier han. 

Kan få bidrag

Helfos regelverk er slik:

  • Man kan få bidrag til nødvendige utgifter til bandasjer, medisinsk forbruksmateriell og liknende. Materiellet brukes ved kroniske og alvorlige sår og fistler, som kreftsår, trykksår, venøse leggsår, diabetiske sår og arteriosclerotiske sår.
  • Materiellet må kjøpes på apotek eller hos bandasjist. Behovet for materiellet må vare minst tre måneder i løpet av et år.
  • Man får ikke bidrag til bandasjer og liknende dersom sårbehandlingen blir utført av hjemmesykepleien.
  • Hvis sårstellet er fordelt mellom brukeren/pårørende og hjemmesykepleien, kan man få bidrag til materiellet som brukeren/pårørende kjøper og benytter i sårbehandlingen.
  • Når hjemmesykepleien utfører sårstellet, er det hjemmesykepleien som er ansvarlig for å dekke utgiftene til bandasjemateriellet, det medisinske forbruksmateriellet og de reseptfrie legemidlene.

Her er skjemaet som sendes til Helfo

Kommer an på behandler

Denne ordningen mener Gürgen ikke er god nok, han mener den gir incentiver til å skyve sårpasienten over til andre:

– I dag er lovverket slik at finansieringen kommer an på hvor og av hvem såret behandles. Om hjemmesykepleien utfører sårstellet, skal kommunen betale for materiellet.

Er det fastlegen som utfører sårstellet, må pasienten betale egenandel for konsultasjonen, og så søke Helfo om refusjon for bandasjene som de selv har kjøpt inn i forkant. 

– Kommunene slipper altså å betale dersom pasienten går til fastlegen.

Egenandeler

Gürgen har sårpasienter som selv har bestemt seg for å bli behandlet hos fastlegen, eller som hjemmesykepleien ikke tar.

– Det er kommuner i Norge som har den ordningen at om du skal få behandling av hjemmesykepleien, skal du ikke være i stand til å komme deg ut av din bopel og komme til legen. 

Noen av hans pasienter må da til fastlege to til tre ganger i uka.

– De må betale egenandel på transport dit, de må betale egenandeler for behandling og for materiell som brukes ved hvert sårskift.

Langvarig behandling

Refusjonen fra Helfo krever at bandasjer kjøpes hos bandasjist eller apotek. Kjøp hos fastlegen, selv om fastlegen har de bandasjene det er behov for, må man betale for selv. 

For pasientene slår det derfor mest uheldig ut når fastlegen både utfører behandlingen og står for bandasjer og materiell, mener han:

– Hvis pasienten av ulike årsaker ikke har med seg bandasjer eller har feil bandasjer, kan fastlegen kreve et beløp for hver bandasje pasienten bruker.

Et sårstell kan fort ta 40 minutter, forteller han. Noen må komme tre til fire ganger i uka i flere måneder, kanskje år.

– Det kan bli ganske store summer. Ikke alle har penger til det. En av mine pasienter måtte betale 23 000 kroner fra egen lomme i fjor, forteller han.

Gürgen understreker at dette var et spesielt tilfelle, men det at pasienter betaler av egen lomme er ikke uvanlig.

Lommetørklær i såret

– Jeg har hatt pasienter som har vært arbeidsledige eller som har levd av sosialstønad fra Nav, som har kommet med lommetørklær i sine sår, fordi de rett og slett ikke har hatt råd til å betale bandasjer, forteller Gürgen.

– Lommetørklær i sår er så elendig sårbehandling at pasienten like gjerne kunne gått uten, mener han.

Gürgen sier at mye av sårbehandlingen som foregår på hans legesenter, er det senteret selv som bekoster.

– Hvis vi hadde utnyttet det vi har av muligheter til takstbruk og alt, så hadde det påført pasienten til dels enorme kostnader. Det synes jeg ikke er riktig. Vi har derfor gitt ut bandasjer gratis for at pasienten skal ha en optimal sårbehandling, sier han.

Bør forenkles

Gürgen mener hele ordningen bør forenkles.

Også for pasientene som har klart å bestille riktige bandasjer til sårskiftet hos fastlegen, er det et dårlig system, mener han:

– Det hadde vært enklere og billigere for pasienten om disse bandasjene var på blå resept. Da hadde pasienten sluppet å måtte kjøpe bandasjer på apotek, legge ut for disse, ta dem med til fastlegen og så få refusjon etterpå.

Hvis fastlegen endrer behandlingsregime etter hvert som såret endrer seg, risikerer pasienten å sitte igjen med en haug med ubrukte bandasjer.

– Og det er ingen hemmelighet at bandasjer du kjøper på apotek, er mye dyrere enn kjøpt hos lege eller bandasjist, sier Gürgen.

Vil ha sårspesialister

– Det viser seg at oppfølging av sår av spesialiserte sykepleiere, hjelpepleiere og leger gir raskere behandlingsforløp. Ideelt sett bør hver kommune eller legekontor ha dedikerte «sårfolk». Alle sykehus bør ha egne sårpoliklinikker, gjerne under ledelse av karkirurg eller generell kirurg med interesse og kompetanse innen sår, sier han.

– Har du tro på at primærhelseteam kan avhjelpe i sårbehandlingen?

– Ja, akkurat i sårbehandling har jeg tro på primærhelseteam. Det er stor interesse for sår blant sykepleierne, og mange har fordypet seg i sårbehandling. Det kunne gitt en kontinuitet i sårbehandlingen dersom de var tilknyttet en lege som kunne tatt seg av diagnostiseringen. Men det må være en finansiering som ikke belaster sårpasientene unødvendig. Det er en viktig forutsetning, sier Gürgen.

Tror blå resept hadde blitt billigere

Bedre og raskere sårbehandling ville blitt billigere for staten, tror Gürgen.

– Vi vet at 60–70 prosent av kostnadene i sårbehandling går til personalkostnader. Så hvis pasienten får kortere forløp, færre skiftninger og bruker gode behandlingsmetoder, vil vi få ned kostnadene, sier han.

Kvinesdal kommune: Økonomien avgjør ikke

– Jeg synes det er en ordning som er litt rar, sier Torhild Kvinlaug, enhetsleder i Åpen omsorg og rehabilitering i Kvinesdal kommune, hvor Marcus Gürgen er fastlege.

– Men vi hadde ikke tatt flere sårstell om vi hadde sluppet å betale for bandasjene, sier hun.

– Det er pasientens behov som avgjør hvilken hjelp som skal gis, ikke økonomi.

– Jeg mener at utgifter til bandasjer kan sammenliknes med for eksempel blodprøver og influensavaksine. Hjemmesykepleien skal ikke ta dette dersom pasienten er i stand til å komme seg til lege selv, sier Kvinlaug. 

– Det er i praksis legen som følger opp denne typen pasienter. Vi utfører tjeneste etter bestilling fra lege dersom pasienten kvalifiserer til helsehjelp i hjemmet, sier hun.