– Sår har lav prestisje

Bildet viser Bodo Günther
KVINNEDOMINERT: Det er flest kvinner som bryr seg om sårbehandling, skal man dømme etter deltakerlisten på årets NIFS-kongress som gikk av stabelen i Oslo i februar. Blant de 7 prosent menn som var til stede, var over en tredel av dem foredragsholdere, som Bodo Günther.

– Sårpasienter får ikke den behandlingen de trenger eller har krav på, sier lege Bodo Günther.

– Man kan telle sårbehandlende leger på to hender, og vi blir raskt utbrent. Vi får så mye telefoner og blir nedsauset i arbeid, sier Bodo Günther.

– Sår har lav prestisje blant norske leger, slår han fast.

Günther er seksjonsoverlege ved kirurgisk seksjon ved Stord sjukehus, Helse Fonna HF, og den eneste mannen i styret til NIFS (Norsk interessefaggruppe for sårheling) hvor både sykepleiere, leger og fotterapeuter er medlemmer.

– Hvorfor er det så lite prestisjefylt?

– Jeg vet ikke, for det er jo spennende å få det til å gro! Det er ingen andre fagområder hvor forskjellen kan ses så tydelig etter en vellykket behandling. Men området var lenge sykepleierstyrt, og leger har ikke sett på det som en legeoppgave. I andre land er dette i ferd med å forandre seg. Forhåpentligvis kommer Norge etter, sier Günther.

– Enda dårligere til å forebygge

Han mener Norges helsevesen er dårlig på sårbehandling, for eksempler på fotsår hos diabetikere.

– Helsedirektoratet har bestemt at alle diabetessår skal behandles på sykehus, men pasientene blir likevel ikke henvist. Og noen steder er det ikke engang et tilbud ved sykehuset. Ingen leger er interessert, sier Günther.

Og som om det ikke er nok at vi i Norge er dårlig på sårbehandling, legger Günther til at vi er enda dårligere til å forebygge sår.

– Diabetikere blir henvist for seint, først når fotsåret er oppstått. Retningslinjene sier at fastlegene SKAL sjekke diabetikere for fotsår en gang i året, men kun 35 prosent av diabetespasientene får denne oppfølgingen.

Han hevder at det er et stort potensial i å forebygge:

– Studier viser at vi kan forhindre 85 prosent av fotsårene til diabetikere hvis vi forebygger bedre.

«Må» eller «bør» etablere diabetes-fotteam?

Bodo Günther synes for øvrig at retningslinjene til Helsedirektoratet er altfor forsiktige. Der står det at alle helseforetak bør etablere diabetes-fotsårteam.

– Det burde ha stått «må», i stedet for «bør», mener Günther bestemt.

Han satt i arbeidsgruppen som utarbeidet forslag til nye retningslinjer for forebygging og behandling av diabetiske fotproblemer.

– Flertallet i gruppen ville at det skulle stå «må». Men Helsedirektoratet sa nei.

Et fotteam er gjerne behandlere sammensatt av ulike faggrupper, som ortoped, karkirurg, infeksjonsmedisiner, endokrinolog, sårsykepleier, fotterapeut og ortopediingeniør.

Günther antar at Norge kun har fem–seks ordentlige fotteam, slik de skal være ut fra internasjonale retningslinjer.

– Alle spesialitetene skal vurdere pasienten sammen, som et team, og diskutere planen der og da, sier han.

I en artikkel i Tidsskriftet for Den norske legeforening fra 2017 kom det frem at under halvparten av norske sykehus har diabetes-fotsårteam. Av 41 sykehus som svarte på undersøkelsen, rapporterte 17 å ha diabetiske fotsårteam. Og få av dem brukte skriftlige rutiner for utredning og/eller et sårklassifiseringssystem.

Risiko for sår bør henvises

Retningslinjene anbefaler at diabetikere med høy risiko for å få fotsår bør henvises til spesialisthelsetjenesten.

– Det er også litt svakt. De bør alltid henvises videre, og sykepleiere skulle hatt henvisningsrett for alle typer sår. Det har de i Trondheim. Der kan til og med pasienten ringe sjøl og bestille time hos spesialisthelsetjenesten, sier Günther.

Men på ett punkt var Helsedirektoratet enig med arbeidsgruppen om at det ikke skal være noe slingringsmonn: Alle diabetikere med sår skal henvises videre.

Norge versus andre land

Bodo Günther ramser opp noen eksempler på at Norge gjør det dårligere enn andre land i Europa:

  • I Tyskland får alle diabetikere tre årlige fotterapitimer dekket av det offentlige. I Norge får de ingen.
  • I Norge utføres det hvert år rundt 500 amputasjoner på diabetikere (481 i 2016 og 519 i 2017), mens i Sverige, som har dobbelt så mange innbyggere som Norge, amputeres det årlig 700. Günther hevder det er fordi diabetikere med sår følges opp bedre i Sverige.
  • I England er kompresjonsstrømper, som kan forhindre venøse leggsår, på blå resept. I Norge må pasientene betale av egen lomme.

– Slike ting varierer fra land til land. I noen europeiske land får sårpasientene alle bandasjene kostnadsfritt, mens i andre land er det egenandel, sier Günther.

– Den nye pariakasten

– Sårpasientene er den nye pariakasten, og finansieringen er kanskje det området innen sårbehandling som fungerer dårligst, sier Arne Langøen, sykepleier og dosent ved institutt for helse- og omsorgsvitskap ved Høgskulen på Vestlandet.

Finansieringen kan du lese mer om her.

Bildet viser Arne Langøen
TILFELDIG OG MANGELFULL: – Organiseringen av omsorgen for sårpasienter og opplæringen av helsepersonell er tilfeldig og til dels mangelfull, sier sykepleier og dosent Arne Langøen ved Høgskulen på Vestlandet.

Sykepleieransvar

Men det er ikke bare elendighet. I 2008 ble det på oppfordring fra NIFS opprettet videreutdanning for sykepleiere og vernepleiere i behandling av kroniske sår ved høyskolene i Drammen og Haugesund.

– Det er kanskje det viktigste Norge har gjort de siste årene. Ansvaret hviler tungt på sykepleierne nå. Vi samarbeider godt og snakker samme språk. Det går den riktige veien hvis bare flere leger kan bli interessert i sår, sier Bodo Günther.

Arne Langøen forteller at det foregår en del spennende initiativer rundt om i Norge.

– Blant annet har Stavanger universitetssykehus opprettet en sårdiagnostisk poliklinikk, som er ment som en forløper til sårpoliklinikken som kommer i det nye sykehuset, sier han.

– Departementet har valgt å sitte musestille

Men den virkelige løsningen tror Langøen er politisk:

– Kun Helse- og omsorgsdepartementet kan gjøre en vesentlig forskjell på kort sikt. Da tenker jeg dels på å få en finansieringsløsning, så vi ikke får dette svarteper-spillet om hvem som skal betale for behandlingen, og dels på at departementet kan bidra til en ryddigere organisering av virksomheten, så vi slipper diskusjoner om for eksempel hvem som skal behandle diabetikere. Men departementet har valgt å sitte «musestille» og håpe det hele går over.

Departementet utreder finansieringsansvar

Statssekretær Anne Grethe Erlandsen i Helse- og omsorgsdepartementet svarer dette til Arne Langøens påstand:

– Departementet har så langt vurdert at det ikke er grunnlag for å gjøre endringer i finansieringen for sårprodukter spesielt. Helsedirektoratet har imidlertid fått i oppdrag å utrede et bedre system for fordeling av finansieringsansvar av medisinsk utstyr mellom spesialisthelsetjenesten og folketrygden. Direktoratet skal også utrede endringer i regelverket for folketrygdens finansiering av medisinsk forbruksmateriell. Dette skal skje i løpet av 2019.

– Har iverksatt tiltak

– Finnes det planer for forbedringer på de områdene Bodo Günther nevner, der Norge ligger dårligere an enn andre europeiske land?

– Vi har iverksatt flere tiltak som skal gi et bedre tilbud for personer med kronisk sykdom og sammensatte lidelser. Det gjelder blant annet for personer med behandlingskrevende sår og personer som er i risikosonen for å utvikle sår som følge av underliggende sykdom. I tillegg har regjeringen lagt frem Nasjonal diabetesplan, hvor det overordnede målet er å forbedre helse- og omsorgstjenestens arbeid med å forebygge, følge opp og behandle personer med diabetes, svarer Erlandsen i en e-post og legger til:

– Mange helseforetak og enkelte kommuner har opprettet egne sår- og diabetespoliklinikker. Hvert år holdes det en rekke kurs for sykepleiere, allmennleger og deres medarbeidere om sårbehandling, og det er en egen videreutdanning innen sårpleie for personer med høyskoleutdanning.