Skal det være en debridert griselabb?

bildet viser Ellen Christiansen
SEIGT VEV: Ellen Christiansen fra infeksjonssengeposten liker å utfolde seg med forskjellig utstyr. Hun synes grisevevet er seigere enn menneskevev.

Noen griser fra Sandnes gjør nytte for seg etter sin død, men ikke som mat. Labbene deres er påført brannsår, så sykepleierne får øvd på debridering av sår.

Den første sykepleieren kommer inn litt før klokka ti på møterommet på plastikk- og håndkirurgisk poliklinikk på Stavanger universitetssykehus en onsdag i januar.

– Er det her det er kurs, spør hun og får bekreftende svar fra kurslederne, sårsykepleierne Mari Robberstad og Bente Bilstad.

Hun kikker seg rundt i lokalet og får øye på 13 griselabber, påført minst tredjegrads forbrenning av Robberstad og hennes crème brûlée-brenner hjemme på kjøkkenet kvelden før. Det lukter ikke akkurat søndagsmiddag, kanskje mer brent hår.

– Jeg tror jeg skal gå og ta meg litt å drikke. Jeg har ikke spist frokost ennå, sier sykepleieren og forsvinner ut igjen.

Bildet viser Mari Robberstad og Bente Bilstad
13 LABBER: Kurslederne Mari Robberstad (til høyre) og Bente Bilstad forbereder til historiens første workshop i debridering med øvelser på griselabber ved Stavanger universitetssykehus.

Bildet viser en brent griselabb
BRANNSÅR: Griselabbene som brukes på kurset, har fått minst tredjegrads forbrenning av kurslederens crème brûlée-brenner.

Labbene har Robberstad fått gratis fra slakternaboen sin i Sandnes, og nå ligger de pent dandert rundt møtebordet på hvert sitt underlag, med tilhørende utstyr for debridering: To typer curetter, to typer skalpeller, en saks, en pinsett, et par hansker og et plastforkle.

Det er første gang workshop i debridering av sår arrangeres ved Stavanger universitetssykehus. 

– Bøygen er å skrape

Litt over klokken ti er det fullt rundt bordet av sykepleiere fra sykehusets ulike sengeposter. De har alle en spesialinteresse for sår og har sagt seg villig til å være sårkontakter på sin sengepost. Kun to av dem er sårsykepleiere.

Nå skal de ha en og en halv times kurs i debridering. Først teori, så praktiske øvelser. Alle har prøvd det før, men føler seg fremdeles usikre.

– Mangel på debridering er et stort problem, ikke at det debrideres for mye. Vi ser at bøygen er å begynne å skrape eller å bruke skarpe instrumenter i sårbehandlingen. Derfor fikk vi ideen til dette kurset, inspirert både av den europeiske sårkonferansen EWMA og Eva Kronborg Heiberg ved Diakonhjemmet sykehus, sier Robberstad til Sykepleien.

Bildet viser kursdeltakere på kurs i debridering
UTEN FRYKT: Tanken med griselabbene er at sykepleierne da ikke kan gjøre noe feil, og at de kan få utfolde seg med forskjellig utstyr for å få øve med de ulike verktøyene, uten frykt for å skade eller smerte pasienten. Det synes Ellen Christiansen (til høyre) er greit, selv om hun ikke har så høy terskel for å ta frem curetten til vanlig.

– Det er stor forskjell mellom å behandle og å stelle et sår. Behandling innebærer også debridering, mens stelling kun er skifting av bandasje, opplyser Robberstad.

– Hvorfor bruke fremmedordet «debridering». Hvorfor kan dere ikke si skraping av sår?

– Debridering er mer enn skraping. Det er også klipping og skjæring.

Teori

Kurset starter med teori fremført av kursholderne, ispedd filmer og bilder fra powerpointen. Først får de en kort innføring i TIME-prinsippet.

De konsentrerer seg om den første bokstaven, T for tissue, altså vev.

– Dere må få vekk biofilm og alt som er dødt, både fibrin og nekrose. Det døde er mat for bakterier. I tillegg til økt infeksjonsfare, gir dødt vev økt væsking og kan også bidra til luktproblem. Dessuten er det tid- og energikrevende for kroppen å løse opp og fjerne dødt vev selv. Og nye hudceller kan bare vokse over friskt vev, sier Bilstad.

– Hvor mye skal fjernes, lurer en på.

– Om mulig til det blir en ren sårbunn eller til det blør, hvis blodtilførselen er bra. Eventuelt til det gjør vondt for pasienten, dersom pasienten har følelse i området. Vær obs på pasienter med lammelser, redusert følsomhet eller nevropati, svarer Bilstad.

Det som er dødt, blør ikke og kan aldri bli levende igjen, får de vite.

Robberstad viser to bilder som illustrerer hvordan nekrose kan hindre oversikt over sårbunn og sårets egentlige størrelse. Det ene bildet viser såret før nekrosen er fjernet, det andre viser etter. Da ser man at sårene er mye dypere enn man kan få inntrykk av ved første øyekast.

Bildet viser et sår før og etter debridering
FØR OG ETTER: Bildet til venstre viser såret før debridering, mens bildet til høyre viser det samme såret etter debridering.

Skalpellene

Så kommer den første oppgaven: Skjær vekk brent vev ved hjelp av skalpell, ikke dypere enn hud.

Det jobbes iherdig rundt bordet. De bruker utstyr som går ut på dato, så det ikke blir så dyrt for sykehuset. Begge skalpellene testes, en spiss og en butt.

Bildet viser kursdeltakere som debriderer sår på griselabber
ULIKE SKALPELLER: Til sårstell brukes kun butte skalpeller. Den spisse er lagt frem slik at kursdeltakerne skal få føling med at den er vanskelig å jobbe med på sår.

– Her på kurset kan dere ikke gjøre feil, sier Robberstad.

– Dere har er en veldig samarbeidsvillig pasient, supplerer Bilstad med et smil.

– Hypergranulasjon er totter av det vi kaller villkjøtt. Det blør lett. Da må du skrape i «dalene», og da er absolutt en liten, butt skalpell det beste, råder Robberstad.

Curettene

Oppgave to er å bruke curette for å rense i sårbunnen og på sårkantene. Det viser seg at mange har brukt slike før, fremfor skalpell.

– Husk at curetten har en butt og en skarp side, akkurat som skalpellen, så vær obs på hvilken side dere bruker, minner Robberstad om.

Det var det ikke alle som visste.

Bildet viser Bente Bilstad og to kursdeltakere
NEKROSERÅD: – Mange av dere bruker curette, men ved nekrose kommer man ikke alltid langt nok med den. Da er det bedre å løfte med pinsett og skjære eller klippe, råder Bente Bilstad (i midten).

Så ser de en film hvor fibrin skrapes vekk. Fibrin er et slags nekrotisk vev som er et fuktig, løst strengformet belegg i såret, vanligvis med gulaktig farge. Der er det gode groforhold for bakterier.

– Ser dere hvor fint det går? Slik vil du aldri kunne gjøre ved nekrose. Nekrose er vanskelig å få tak på – litt som å prøve å få tak i gelé med pinsett – helt umulig! Fibrin kan ofte løsne som et flak. Det er så kjekt når du klarer å skrape vekk et lag med fibrin, sier Robberstad.

– Vi har fortvilede pasienter som har vært hos lege og fått fire–fem antibiotikakurer uten at såret har blitt bedre. Men mange har ikke skrapt vekk biofilm eller fibrin og heller ikke fjernet nekrose, sier Bilstad.

Leker med utstyret

Så er tiden kommet for den siste oppgaven: Bruk skalpell og curette og lek med utstyret.

– Jobb dere gjennom lagene. Test forskjellen mellom å debridere i et lite og dypt sår kontra et stort og overflatisk sår, sier Robberstad.

Bildet viser kursdeltaker som graver dypt
LEKER: Her er det lov å grave seg dypt ned i materien.

– Hvis dere ser en sene, sjekk om den virker vital. Er den hvit og frisk eller brunlig? Tenk på at den må holdes fuktig for ikke å dø, sier Bilstad.

Til slutt får de med seg gode råd på veien: Begynn! Øvelse gjør mester. Sett av tid og ta litt om gangen. Gled dere over fremgangen, og husk at godt utstyr letter arbeidet.

Karen Haga Vange, en sårsykepleier fra infeksjonsmedisinsk sengepost, har tatt turen innom kurset. Hun advarer om at det er lett å skjære seg på curetten.

– Det er en av de vanligste skadene vi har på vår sengepost. Jeg bruker å ha et lite beger med Prontosan-væske som jeg skyller curetten i, sier hun.

– Kjekt med praktisk faglig påfyll

På den ene bordenden sitter Ellen Christiansen fra sengepost 3F, infeksjonsmedisin. Hun er godt fornøyd med kurset.

– Jeg har ikke hatt så veldig høy terskel for å debridere, men føler meg litt tryggere nå. Dette ble en bekreftelse på det jeg kan fra før. Dessuten er det veldig kjekt med faglig påfyll som er praktisk.

bildet viser Ellen Christiansen
FORNØYD: Ellen Christiansen anbefaler kolleger å gå samme kurs hvis de får sjansen.

– Hvordan var følelsen av å gjøre dette på grisehud?

– Grisehuden er mye seigere enn menneskehud. Men det var fint å kunne utfolde seg med utstyret uten å tenke på at man gjorde noe galt.

Hvis det går som Mari Robberstad og Bente Bilstad håper, blir det et nytt debrideringskurs før sommeren.

– Da skal jeg anbefale det til kollegene mine, sier Christiansen.

bildet viser Mari Robberstad
FERDIG: Etter endt kurs er det bare å samle sammen griselabber, avfall, utstyr og jakker og komme seg ut av møterommet som er bestilt av en annen gjeng. Mari Robberstad sier de fikk gode tilbakemeldinger og gjør det hele gjerne igjen.

Sykepleien har utviklet et digitalt verktøy for sårvurdering basert på TIMES:Bildet viser et utklipp fra det digitale verktøyet for sårvurdering.