Steller sår rett fra gata

I et gult og rødt murbygg, sånn cirka midt imellom Oslo S og legevakten, tar Morten Indreiten seg av mennesker som har få andre steder å gå.

Indreiten er sykepleier i Feltpleien, som holder til på Prindsens mottakssenter - et gratis tilbud om helsetjenester til rusbrukere.

De fleste kommer hit på grunn av sår.

Det er venøse sår, både på beina og andre steder på kroppen, abscesser, operasjonssår og brannsår.

– Men også kuttskader innimellom, sier Morten Indreiten.

Det er små sår som bare trenger et plaster, store sår og mange sår. Her kan de stelle bein med ett stort og flere små sår, noen med Pseudomonas i, noen uten, og med ekstremt skjør og tynn hud.

Dagen før brukte han to timer på én pasient.

– Selve sårstellet tok ikke to timer, men det å trygge pasienten, få av klærne og få dem på igjen, krevde at jeg brukte tid, forklarer han.

– Hadde jeg ikke brukt tid på det, ville jeg ikke fått gjort sårstellet.

Mange med dobbeltdiagnose

Indreiten er akkurat ferdig med dagvakt, kollega Kristin Horten er klar for kveldsvakt. De er som regel en til to sykepleiere på vakt her, med lege tilgjengelig noen timer på dagtid.

Kristin Horten peker på at feltpleien er lavterskel. Hit kommer mennesker rett fra gaten, noen har fullt kaos i livet. En stor andel har både rusproblemer og psykisk sykdom.

Omstendighetene gjør at de ikke vil ha nytte av tilbudet til en vanlig såravdeling.

– De ønsker å følge opp sårene sine, men situasjonen de er i, kan gjøre at de ikke får det til, sier Morten Indreiten.

– Det kan føre til at sår som egentlig er ganske uproblematiske, til slutt må behandles på sykehus.

Skal føle seg velkomne

Når pasientene har ventet med å komme, kan de være redde for hvordan det er med såret.

– De vet de burde fått stelt det en gang i uken, og de kan ha vært på vei hit, men så skjedde det noe, og de utsatte det, sier han.

Kristin Horten sier hun møter pasientene med et «så hyggelig at du kom». Her skal de føle seg velkomne og ikke oppleve at de blir korrigert.

Hun tror pasientene opplever det som trygt å komme hit. At de føler seg respektert.

– Her møter vi dem som mennesker, sier hun rolig.

– Vi stiller oss inn der de er.

Hun kan oppleve at såret har grodd, men at pasienten fortsetter å komme.

– Jeg tror vi betyr noe for de psykososiale behovene deres. For noen kan vi være de eneste nyktre menneskene de snakker med.

Får i hvert fall ren bandasje

Om hvordan det er å jobbe her, svarer Kristin Horten: – Utrolig fint.

– Det er så mange møter i løpet av en arbeidsdag, og jeg vet aldri hvordan dagen blir.

Sykepleierne følger de fleste sårene til de er grodd. Noen over flere år. Noen pasienter ser de bare én gang, og noen går det lang tid mellom hver gang de ser. Noen kan de være nesten i mål med, så er det på´n igjen. Noen sårstell kan de bruke lang tid på, andre må de være fornøyde med å bare få gjort delvis. For eksempel hvis en psykisk ustabil pasient får en dårlig følelse underveis og ikke lar seg roe eller trygge. 

– Da må jeg tenke: Om ikke såret ble rent, så fikk det i hvert fall en ny bandasje, sier Morten Indreiten.

– Vi må gjøre det beste ut av hver enkelt situasjon.

Kan ikke tvinge

Noen ganger må han gi slipp. Det kan være hvis en pasient nekter å dra til legevakten, selv om såret krever behandling feltpleien ikke kan tilby. Som antibiotika eller kirurgi.

– Om grunnen til at pasienten ikke vil til legevakten bunner i angst, og at han eller hun takler å gå dit hvis jeg er med dem, følger jeg dem bort, sier Morten Indreiten.

Og der er ikke sjelden at han eller en av de andre sykepleierne blir med bortover Storgaten til Oslo kommunale legevakt.

– Men om grunnen er at de ikke gidder å sitte der borte og vente?

Han løfter opp hendene.

– Nei, da kan ikke jeg hjelpe.

Han kan lokke og motivere. Og passe på at de er klar over konsekvensene av å ikke gå på legevakten.

– Vi må ansvarliggjøre, men selvfølgelig ut fra den enkeltes forutsetninger.

Ulike pasienter

De to sykepleierne opplever at pasientene stort sett er takknemlige.

– De kan uttrykke at det er godt å få stelt sårene, sier Kristin Horten.

– At det gir dem velvære. Jobben jeg gjør med såret, er viktig for dem.

Men hun må tåle dem som ikke er fornøyde. De som overfører frustrasjon og fortvilelse over på henne. Det kan hagle med mishagsytringer. Fysisk utagering skjer sjelden, verbal utagering forekommer. Da handler det om å roe situasjonen. Sette klare grenser. Bruke seg selv og sykepleiefaget. Skille mellom ufin oppførsel og uttrykk for sykdom.

– I går spilte jeg musikk for en pasient, sier Indreiten.

– Det fungerte for ham.

Men å si for mye generelt om pasientene her, er vanskelig.

– Alt vi sier, gjelder for noen. Og det som hendte i dag, hendte ikke i går.