Trodde smertene skyldtes syklingen – det var endetarmskreft

Det nærmer seg Sankthans 2017. Leif Haugen og kona nyter første dag av bilferien og har nådd frem til Inderøy nord i Trondheimsfjorden da telefonen kommer fra sykehuset. De har funnet et par kuler. Kreften er tilbake.

Likevel drar paret videre. Fra Inderøy kjører de nordover mot Mo i Rana. Der ringer telefonen nok en gang. Legene ber ham komme inn.

Dermed blir ikke sommerferien helt som planlagt. Onsdag snur de bilen for å kjøre rundt hundre mil sørover igjen. Fredag møter Haugen opp på sykehuset for å legge en ny behandlingsplan.

Det skal bli noen tøffe tak.

Sykling får skylda

Det hadde gått drøyt tre år siden endetarmskreften først ble oppdaget. Leif Haugen hadde kjent at noe ikke var helt som det skulle bak der. I 2013 var han flere ganger hos fastlegen, som trodde problemene skyldtes betennelse etter mye sykling.

Den aktive mannen er nemlig, blant mye annet, en ivrig syklist. Han har syklet hjemmefra til Paris, fra La Paz i Bolivia til Santiago i Chile, fra Seattle til San Diego og det meste av Route 66. Det 191 kilometer lange sykkelrittet Lillehammer–Oslo har han gjennomført minst et dusin ganger. 

Haugen syntes derfor legens konklusjon hørtes plausibel ut og slo seg til ro med den. Men plagene skulle bare bli verre.

Avbrutt guttetur

Noen måneder senere, i januar 2014, dro han, som så mange ganger før, til tyske Ruhpolding for å se skiskyting med noen kompiser. Allerede ved ankomst München skjønte han at noe var galt. Mer enn før. Han kaldsvettet og kjente seg skikkelig uvel. Utafor, rett og slett.

Fredagen morgen reiste han hjem. Mandag kom han til legen. En annen enn forrige gang. Nå ble han undersøkt grundig. Legen oppdaget at noe ikke var som det skulle, og ordnet med time på sykehus for koloskopi dagen etter.

Det var kreft. Deretter gikk det slag i slag med legebesøk, MR og behandlingsplan. Selv har han ikke vært spesielt opptatt av å dvele ved denne perioden. Det eneste han spurte om den gangen, var: «Blir jeg frisk.» Svaret var «Ja».

Poser på magen

Etter en runde med strålebehandling og cellegift for å minimere svulsten ble han operert første gang i mai 2014. Det gikk helt greit, mener Haugen, selv om han endte opp med et par poser på magen.

På forhånd hadde legen informert om at han i alle fall måtte regne med kolostomi. Det kunne også hende urostomi ble nødvendig. Det ble det.

Haugen er derimot ikke av typen til å grave seg ned i mismot og fortvilelse. Tvert imot. Stomiposene gjør jo at han slipper å huke seg ned bak busker og steiner når han drar på en av sine utallige turer i skog, mark og fjell. Han har medbrakt toalett.

Sykemeldt for første gang

Han kom seg raskt etter operasjonen. Riktignok ble han – for første gang i sitt lange yrkesliv – sykemeldt. Det skjedde nærmest automatisk, ifølge ham selv. En enkel kode hos Nav. De sa de ikke kom til å plage ham og holdt sitt ord.

Høsten samme år var han tilbake på jobb for elektrofirmaet han selv startet og har bygget opp. En nedtrapping fra daglig leder til prosjektleder var planlagt før kreften meldte sin ankomst.

Året etter operasjonen sto han på toppen av Kilimanjaro. I 2016 var det tur til Machu Picchu i Peru. Sykkelrittet Lillehammer–Oslo ble gjennomført også i årene rett etter operasjonen.

Psykisk gikk det også fint, mener han. Det har ikke vært noen dype nedturer, men Haugen valgte å kalle sykdommen «cancer» heller enn «kreft». Det engelske begrepet kjentes mer håndterlig. Lettere og mindre dramatisk.

Det var jo noen tunge dager innimellom, men grunninnstillingen til Haugen var og er at man må prøve å gjøre dagen positiv, uansett.

Den vonde sårhulen

Tilbakefallet sommeren 2017, etter at bilturen til Trøndelag brått ble avbrutt, krever nok en runde med strålebehandling og cellegift før en ny operasjon blir gjennomført 28. september.

Denne gangen etterlater inngrepet en sårhule på størrelse med en grillpølse ved siden av sitteknuten. Legene er bekymret for hvordan hulen kommer til å utvikle seg. Haugen får behandling i trykkammeret på Ullevål, en installasjon hans eget firma faktisk var med på å montere tre år tidligere.

Den 52 tonn tunge tyskproduserte konstruksjonen kan gi et trykk tilsvarende 50 meters dyp. Kammeret brukes blant annet for å redusere skader etter strålebehandling og for å få sår til å gro.

De siste dagene med denne behandlingen kjenner Leif Haugen store smerter i låret. Midt i førjulsstria, 21. desember, blir han lagt inn på sykehus igjen.

En forferdelig periode

Det viser seg at bakterier har laget en verkebyll i såret. Hele tre nye operasjoner må til, og han er innlagt i tre uker – neddopet i varierende grad. Selv optimisten Haugen innrømmer at det er en forferdelig periode.

Rundt en liter puss tappes fra låret. CRP var oppe i minst 350. Han merker at familien var der, men klarer ikke å kommunisere fornuftig med dem. Han hører søsteren sin si til sin mann: «Jeg tror ikke vi bør være her.»

Julaften det året husker han lite av. En sykepleier skal ha gitt ham en ølboks i hånden, og på et tidspunkt dagen etter registrerer Haugen at boksen er tom. Han må ha klart å drikke den opp. Gledelig jul!

Fortsatt infeksjon

Etter utskrivingen har han konstante smerter i låret. Infeksjonen er ikke borte. Han har fått fire fistler bak i låret. De må skylles to ganger om dagen.

Månedene går, plagene vedvarer, og 12. mai i år blir han lagt inn nok en gang. Denne gangen blir sårhulen ved sitteknuten åpnet og holdt åpen for skylling i halvannen uke. Det er tøft, men omsider slipper smertene og infeksjonen.

Nå skjærer en plastisk kirurg løs en bit av låret hans. Hudlapp og muskler trekkes opp og brukes til å fylle sårhulen. Metoden som benyttes, gjør at blodsirkulasjonen ikke blir brutt.

Klager ikke

Det ser ut til at den siste operasjonen var vellykket. Infeksjonen er borte, og den overførte lårbiten finner seg til rette i sitt nye miljø. Bevegeligheten må trenes opp, og sårene må gro litt mer før han er der han var. Han har kommet i gang med fysioterapi.

Eventuelle begrensninger for egen livsutfoldelse føler han uansett det er han selv som setter – ikke sykdommen, behandlingene eller komplikasjonene de har medført. Han har fått beskjed om å ikke presse seg for mye, men det er jo så godt å kjenne at kroppen fungerer.

Ut på tur

Leif Haugen har samme filosofi som før kreften: at man må prøve å leve den dagen man har foran seg. At om den fysiske formen er på plass, så følger gjerne den psykiske etter. Hver dag året gjennom nyter han og kona minst ett godt måltid sammen. Gjerne med et glass velvalgt vin til. Samlingen er på 400–500 «relativt rimelige» flasker.

Neste sommer regner han nok en gang med – etter et års legepålagt pause – å tråkke de 191 kilometerne mellom Lillehammer og Oslo, den såkalte Styrkeprøven.

Han har stått på toppen av Elbrus, Aconcagua og Leninfjellet på grensen mellom Kirgisistan og Tadsjikistan. I 2004 gikk han til Nordpolen sammen med Børge Ousland. Kreften har ikke lagt en nevneverdig demper på utferdstrangen. I sommer var han i Chamonix for å gå fjellturer.

Og i april planlegges en fjortendagers tur til Base Camp ved Mount Everest.

Arven etter mor

Det var en vekker da en sykkelkamerat døde brått i februar 2014 – rett etter at han selv hadde fått kreftdiagnosen, men før første operasjon. I begravelsen hadde han medbrakt sittering på grunn av strålebehandlingen.

Moren til Haugen døde av kreft da hun var 65 år. Nå er han selv 64. Hun holdt humøret oppe nesten livet ut, og Haugen tror han har arvet noe derfra. Han har uansett gjort hennes ord til sine egne: Man er ikke død før man er det.

LES OGSÅ fagartiklene: 

Seksualitet etter kreften

Seneffekter kan reduseres etter tykk- og endetarmskreft