Kenneth Aas var bare åtte år da livet forandret seg

Bildet viser Kenneth Aas på skytterbanen.
TALENT: Kenneth Aas måtte begynne å skyte med venstre hånd. Her på øvingsfeltet ved hjembygden Mostadmark i Trøndelag.

Hvem kunne visst at barndommen skulle fylles med sykehusopphold og cellegiftkurer?

Det er landsskytterstevne i Ulven utenfor Bergen. Året er 2002, og Kenneth Aas fra den lille bygda Mostadmark i Trøndelag er 13 år gammel.

Det ble verken fotball eller langrenn for den rødhåra pjokken. Men skyting. Fra han var liten, hadde han vært med faren, som er en ivrig skytter. Den første pokalen fikk han da han var åtte år. På Landsskytterstevnet var han første gang i 2001. Nå, et år etter, har det løsnet på resultatsiden. Han oppnår hele 248 poeng, med 21 blink. Det meste man kan få, er 250 med 25 sentrumsblink. Han er blitt en av de unge lovende juniorene i skyttermiljøet.

Springsteen

Nå er Kenneth Aas blitt 30 år. I Mostadmark er det sommer, og trønderskogene er på sitt grønneste. For noen få år siden hjalp familien til med å bygge hus her i hjembygda, rett ved der både foreldrene, broren og bestemor holder til.

Livet har ikke blitt helt som forventet. Allerede da han var på sitt første landsskytterstevne, hadde Kenneth Aas fått kjenne på livet som kreftsyk. Da han som 13-åring nesten skjøt seg til finalen i Bergen, hadde han bare ett bein, men det gikk jo fint å skyte likevel. Det skulle forandre seg.

– Det blir vel litt som Springsteen og «Glory Days», sier han og smiler blekt.

Kenneth Aas viser frem høyrehånda og trykker fingrene ned i kjøkkenbordet.

– Dette kjenner jeg ikke. Kanskje har jeg en aning, men det er vel fordi jeg ser at fingrene berører bordet.

Da han var 17 år, slo kreftsykdommen til for tredje gang i unge Kenneths liv. Han hadde gått med smerter i nakken hele høsten. Undersøkelsene viste at det ikke var snakk om svulst, men karnøster, som ble fjernet. Men legene oppdaget også kreft i lungene. Nå hadde også høyrearmen gradvis blitt dårlig, han mistet følelsen i fingrene. En senskade av strålebehandlingen han fikk etter lymfekreften.

Nå måtte han altså lære seg å bli venstrehendt. Med det gikk skytterkarrieren fløyten. Han fortsatte, men på et lavere nivå tilpasset den situasjonen han nå er i.

– Du kan si at skytingen nå er mer en sosial greie.

Ved kjøkkenbordet i det nybygde huset snakker han like gjerne videre om Bruce Springsteen. Om den lange bilturen for mange år siden med Springsteen på spilleren. Det var akkurat da han ble hekta. Om Spring­steens Pete Seeger-prosjekt. Om alle konsertene guttegjengen har vært på rundt hele Europa. Wembley. Dublin. München. Og ikke minst da The Boss dukket opp i Trondheim!

Bildet viser Kenneth Aas med protesen.
TILPASNING: Det å lære seg å gå med protese var noe av det Kenneth Aas gjerne skulle hatt bedre oppfølging på.

«Hollywood-drama»

Tross sin unge alder har Aas en journal så lang som en 80-åring, og så innholdsrik som et «hvilket som helst Hollywood-drama», som en av legene hans uttrykte det. I dag er det nesten som en besettelse å prøve å holde kroppen i gang og fatiquen mest mulig under kontroll.

– Kaffe, te? Jeg har ikke sukker til teen. Den slags prøver jeg å holde huset fri for, sier han mens han skjærer opp frukt på kjøkkenbenken.

Ut av vinduet sees naboens bondegård og skogkledde åser så langt øyet rekker. Om det kommer en bil forbi på veien, er det bare kjentfolk. Veien inn til husklyngen er en sidevei til veien mellom Hommelvik og Selbu. For å komme seg på skolen måtte ungene fra Mostadmark ha maksitaxi frem til hovedveien, der skolebussen gikk. I disse traktene løp han ubekymret rundt med lillebroren og naboungene, inntil en høstdag i 1995.

Hoven hals

Halsen til åtte år gamle Kenneth hadde begynt å hovne opp. Kunne det være fettkjertler, som han hadde hatt noen av før? Da det omsider ble undersøkt, fant legene svulster. På våren året etter ble det konstatert lymfekreft. I løpet av få dager fikk han åpen biopsi, svulstene ble fjernet. Hele den sommeren gikk med til cellegiftkurer.

Det var tøffe tak, han ble dårlig. Men frisk, for så å få tilbakefall året etter. Det ble satt opp fire ukeslange kurer utover høsten 1997 med påfølgende strålebehandling i januar 1998.

Cellegiftbehandlingen gikk blant annet ut over hørselen, noe som har blitt en varig plage.

– Jeg var litt spent da jeg møtte deg, sier Aas om da han hentet meg på Hommelvik stasjon og kjørte oppover i lia og innover i retning Selbu.

– I bilen sitter passasjerene på siden med det øret der hørselen er dårligst. Hadde du hatt en lys og svak stemme, hadde jeg hatt vanskelig for å høre deg.

I det «beste» øret er det øresusen som regjerer. En tynn pipelyd, konstant. Han prøver å gjenskape den tynne, lyse lyden.

Trener for å holde kroppen i gang

Den kanskje verste skaden kom noen år senere. Aas var tolv år og hadde begynt på taekwondo, men det gikk ikke så bra. Det var noe i beinet, han klarte nesten ikke å reise seg. Det viste seg at han hadde fått beinkreft, som etter hvert førte til at han måtte amputere høyre bein over kneet. Kreften gjenoppsto etter det i lungen, så den ene lungen også måtte fjernes.

– Heldigvis var det den venstre, for den høyre lungen er størst. Det var i hvert fall litt flaks.

Aas stopper noen ganger opp å snakke, blir andpusten, må ta en liten pause før han fortsetter den lange historien om sykdomsforløpet, treningen, forholdet til Nav og de forskjellige konsekvensene kreften har gitt.

Han beveger seg lett, men litt haltende rundt på kjøkkenet, serverer frukten, kaffe og te.

Å holde vekten nede og kroppen i form er blitt en fast rutine nå. Han kom godt i gang ved hjelp av foreningen Ung Kreft sin treningsgruppe Sjukt sprek etter en dårlig periode med mye vondt i kneet og noen kilo for mye.

– Jeg har fått et helt nytt liv etter at jeg begynte der, sier han.

Med én fot, én lunge og en vanskelig nakke må treningen tilpasses. Det er viktig å oppnå helhetlig styrke, smidighet og balanse i kroppen, forklarer han. 

Bildet viser Kenneth Aas som trener.
SPORT: – Jeg lever i en familie av sportsidioter, forteller Kenneth Aas. I treningsrommet henger bevisene for det på veggen.

– Jeg har blitt veldig opptatt av sunnhet og trening. En besettelse, ja, kanskje, men jeg kjenner hva det gjør med kroppen.

Treningene minimerer ettervirkningene av kreften.

– Uten trening stivner nakken, jeg får hodepine, og fatiguen blir verre. Kroppen fungerer ikke.

Helsen har nå stabilisert seg, men det er også et stort poeng å unngå sykdom som for eksempel lungebetennelse.

– En hensikt med treningen er også å kunne være mest mulig til stede for mine nærmeste.

En støtte i sprek samboer

Aas er fast bestemt på at livet går videre, og at det skal leves så bra som mulig.

På veggen i stua henger et lite bilde av Aas og samboeren. I stua i det moderne huset er det også leker. Aas sin samboer har et barn på fire år.

De traff hverandre via nettdating. Han lyser opp når han forteller hvordan det plutselig ble full klaff da han egentlig hadde gitt opp nettdating.

– Jeg var så letta da vi møttes og hun ikke var en sånn som likte å gå på kafé, forklarer han ivrig.

Det var på vinteren i 2017. Sist vinter flyttet hun inn med barnet. Hun er en ivrig turgåer, det gir Aas drahjelp. Han forteller om turer de har vært på, og om etappen i St Olavsloppet han nylig deltok i. Fra Vikhammer til Stjørdal. 25 km med håndsykkelen.

– Jeg kjente den i brystkassa dagen etter, ja.

Bildet viser Kenneth Aas
FRILUFTSLIV: Kenneth Aas bruker håndsykkelen når trønderværet tillater det.

Slåss for jobben

Kenneth Aas har fått bremset ned utdanningsløpet kraftig som følge av alle rundene med sykdom. Nå er han lærling på Nortura, i kontor- og administrasjonsfag. Han er fast bestemt på å få på plass et arbeidsliv.

– Jeg vil jo delta i samfunnet, men det har vært en kamp å få det til.

Når man har redusert arbeidsevne, og bare kan jobbe noen timer i uka, blir det et økonomisk tapsprosjekt, forklarer Aas.

– Man får jo jobbe, men med redusert og noe ustabil arbeidsevne er det vanskelig å få jobb, og når da Nav attpåtil trekker ned i trygd, tar vekk bostøtte og andre stønader, så er den lille lønna man får på jobb, med på at man går flere tusen i minus. Og med gjeld, hus og hjem så sier det seg selv at da blir det trygd i stedet for jobb, da.

Men til slutt fikk han Nav med på laget, og nå jobber han uten å tape på det.  

– Målet mitt er å komme opp i 50 prosent. Jeg jobber tre dager i uka, femtimersdager. De to andre dagene må jeg ha til trening. Uten det ene klarer jeg ikke det andre. Jeg blir for sliten.

Alle møtene med helsevesenet og trygdevesenet har gitt mange erfaringer. Tilpassing og oppfølging av protesen er en egen historie, som har vært preget av kamp.

Ved amputasjonen i 2000 ble foten sydd på med ankelleddet foran, på den plassen kneet var.

Han setter seg på en kjøkkenstol og bretter opp buksa for å vise frem den kompliserte protesen. Foten som står bak frem, får støtte i en egen hylse i protesen.

– Du ser her. Det blir lett at foten ikke sitter godt nok fast i hylsa, den går litt opp og ned.

Å lage protese tilpasset dette krevde ekspertise på høyt nivå. Men protesen ble ikke godt nok tilpasset, han fikk ikke fysikalsk oppfølging, og dette bremset treningen for å kunne gå ordentlig.

– Så lenge du er syk, får du alt mulig av det beste, men etterpå gir dem bare blaffen, du er overlatt til deg selv.

Livet går videre

Men Kenneth Aas har heller mast og vært vrang og blitt sinna enn å slå seg til ro med det han har fått av oppfølging. Han oppsøkte selv eksperter på proteser i Bergen, det stedet de er flinkest, ifølge ham selv.

Tennene er en egen historie. Jekslene ble ødelagt av cellegiften han fikk som tolvåring og hadde beinkreft. Han måtte til private spesialister som Nav ikke kunne dekke. Det ble fryktelig dyrt. Nå sliter han med skjevbitt.

– Strengt tatt var jo skaden påført av behandlingen. Men det er klart, hadde jeg ikke fått cellegift, hadde jeg ikke levd.

– Ja, vi har et fantastisk velferdssystem. Hadde jeg ikke vært født på denne gylne grein, hadde jeg vært dau for lengst. Men når man har levd i dette systemet i mange år, kan man få grå hår av byråkratiet.

Aas har hatt mye kontakt med Nav i strevet med å få leve et så normalt liv som mulig. Han har behov for tilpasset bil, tilpassing av protesen, tilpasninger i huset, vil få til å jobbe.

– Livet forandrer seg jo når man mister en fot, men det stopper jo ikke opp. Man skal videre.

Til nye skytterstevner og nye Springsteen-konserter. Gjerne jobb når læretiden er over neste år.

Levva livet, som de synger i Trøndelag.

 

Les også fagartiklene: 

Lindring av polynevropati etter cellegift

Ti tips for å komme tilbake i jobb

Slik gir du godt munnstell til kreftpasienter