De fleste takler frykten for tilbakefall

Hånd og arm
TRIGGES: Frykten for tilbakefall kan trigges av noe man hører, og av diffuse kroppslige symptomer.

– De fleste som er helbredet av kreft, lever videre uten psykiske plager, sier professor Jon Håvard Loge.

– De som er helbredet av kreft, har i gjennomsnitt litt høyere angstnivå enn befolkningen for øvrig, sier Jon Håvard Loge, professor i medisinsk atferdsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Han legger til:

– Etter hva de har vært gjennom, ville det være rart om de ikke har mer spenning og uro i seg enn andre. Det er ikke noe hokuspokus å skjønne det, mener han.

– De fleste blir nok veldig vare på forandringer i helsa si og gruer seg til kontroller. Men over år vil bekymringen for tilbakefall avta.

Det vanligste er å leve videre uten å bli hjelpetrengende for psykiske plager.

– De finner ut av det selv eller sammen med de nærmeste, og innhenter informasjon. De fleste av oss er gode til å ivareta egen psykisk helse. Alle får vi hakk og sår, men som regel klarer vi å reparere dem sjøl, mener Loge.

Opplevelsen setter spor

Jon Håvard Loge understreker at for noen har behandlingen vært traumatisk. Enten bare selve kreftbehandlingen, eller behandlingen kombinert med andre belastninger.

– Noen har vært gjennom så mye, for eksempel ligget lenge i isolat, at profesjonell bistand kan være nødvendig. Dette er viktig å anerkjenne. Men det er heller ikke så krevende å hjelpe dem, mener han.

– Det er ikke vanskelig å skjønne at kreftbehandling setter spor. Det er som med annen alvorlig sykdom, de fleste klarer det greit, men for noen blir det for mye, særlig hvis det skjer på et tidspunkt da man er ekstra sårbar. Ofte vil man kvie seg for å søke hjelp.

Erfaring med kreft kan ha sine positive sider også. Professor Loge viser til studier han gjorde på 1990-tallet:

– Flere som hadde hatt kreft, var mer tilfreds med livet enn andre. Mange opplever å få et nytt verdisyn og at de setter mer pris på livet. De sier at de prioriterer annerledes, og at de skiller stort fra smått.

Hva gjør man med tankene som kommer?

Psykiater Tone Skaali har erfaring fra det kliniske feltet:

– Å frykte tilbakefall er helt normalt. Men frykten vil variere ut fra hvor man er i forløpet, og den kan påvirkes av ytre faktorer. Den kan bli større når det nærmer seg kontroll, sier hun.

Skaali leder seksjon for psykososial onkologi, mestring og rehabilitering i kreftklinikken på Oslo universitetssykehus.

– Jeg pleier å si til pasientene at vi jo er tenkende vesener, og at man må akseptere at tanker om tilbakefall kommer.

Men spørsmålet er hvordan man håndterer dem:

– Lar man tankene vokse og bli veldig plagsomme? Eller prøver man etter beste evne å møte dem? Man skal ta frykten på alvor, men også møte den med faktainformasjon som at «jeg vet jo at kreftlegen har sagt at det nå ser bra ut for meg», sier hun.

Redde for ikke å få mer hjelp

Skaali tror at mange er redde fordi de er usikre på om helsevesenet har noe å tilby dem hvis kreften kommer tilbake.

– Og de tør ikke spørre heller.

– Vil du råde dem til å spørre?

– Det må bli opp til den enkelte. Er tankene veldig plagsomme, kan det være godt å si på kontroll at man er bekymret. Kanskje spørre: «Burde jeg være det, eller kan jeg legge det litt bort?» Noen ganger hjelper det å snakke med en ekspert, sier Skaali.

For noen vil lammende angst prege hverdagen:

– Men de færreste er i ytterpunktene. De fleste vil bevege seg på deler av skalaen, avhengig av situasjonen. Noen har for eksempel større risiko for tilbakefall enn andre.

Leser statistikk forskjellig

– Statistikk kan være fint å klamre seg til, men også motsatt?

– Kanskje får man høre at 90 prosent med din krefttype er friske etter fem år. Noen vil feste seg ved at 90 prosent er veldig mange. Andre vil tenke: «Tenk om jeg tilhører de 10 prosentene.» Statistikken kan jo aldri si at det er absolutt null risiko for tilbakefall.

At statistikk virker beroligende for noen, men er skremmende for andre, er legene veldig obs på, påpeker Skaali:

– De prøver å tilpasse informasjonen til den enkelte og er nok veldig forsiktige med å tallfeste risiko og prognose.

Får behov for å sjekke symptomer

– Kreftoverlevere må jo lære seg å leve med noe større usikkerhet enn før. Bekymringen kan fort aktiveres hvis man kjenner kroppslige symptomer og ikke vet hva det representerer. Da får man behov for å sjekke. Det er det god grunn til, sier Skaali.

Hun syns at det er greit å få sjekket ut hva det kan være.

– Med mindre man alltid går og kjenner på noe. Det kan jo ta overhånd.

«Hva vil skje med barna?»

Frykten kan også trigges av noe man leser og hører:

– Får du vite at tre andre på jobben har fått kreft, kan angsten bli mer fremtredende i en periode. Så kan det roe seg igjen.

Skaali legger til:

– Kreft er fortsatt en sykdom som assosieres med død. Selv om mange ikke dør av den, ligger det alltid der som en frykt. Frykten om tilbakefall handler jo ofte om frykten for døden. Om hva som skjer med barna. Om de vil klare seg økonomisk.

– Ofte en reell frykt?

– Heldigvis opplever mange at den ikke realiserer seg. Noen får tilbakefall etter mange år, mens veldig mange blir helt friske etter å ha hatt kreft og dør av helt andre årsaker.

– Sykepleiere er gode til å snakke med folk

– Hvilken rolle kan sykepleiere spille for kreftoverlevernes psykiske helse?

– De treffer kreftpasienter på mange nivåer i helsevesenet. Det er viktig at pasientene blir møtt på en god måte med sin usikkerhet og bekymring. Sykepleiere er jo veldig gode til å snakke med folk. Kreftpasienter kan profittere på å snakke med andre enn familie og venner om hvordan de har det, mener psykiater Tone Skaali.