Alt arbeid som faktisk utføres skal betales. Alt annet er gratisarbeid. Likevel har gratisarbeid i årevis blitt akseptert i helsetjenesten – kamuflert som «utjevning» ved overgang til vinter- og sommertid.

Når det mangler tydelige nasjonale føringer fra både KS og Norsk Sykepleierforbund (NSF), blir det desto viktigere å løfte frem arbeidsgivere som faktisk tar lovverket på alvor.

Steinkjer kommune fortjener ros for å ha endret praksis:

Timelønnede ekstravakter og tilkallingsvikarer som jobber natt når klokken stilles, får nå betalt for faktisk arbeidet tid: én time ekstra på høsten og én time mindre på våren. Dette er ikke en gave, men en korrigering av en praksis som ikke har vært i tråd med lovverket. Kommunen har erkjent at arbeid utført av ekstravakter og vikarer ikke kan falle inn under et diffust «utjevningsargument».

Det burde ikke vært nødvendig å kjempe for dette.

Utjevningsargumentet holder ikke juridisk

Argumentet om at «det jevner seg over tid» brukes fortsatt for faste ansatte. Problemet er at dette argumentet verken er reelt, etterprøvbart eller juridisk holdbart.

Arbeidsmiljøloven § 10-7 pålegger arbeidsgiver å føre oversikt over faktisk arbeidstid. Når en arbeidstaker fysisk er på jobb i 11 timer, men bare får registrert 10, er timelisten feil. Det er et brudd på lovens krav til korrekt registrering.

I tillegg finnes det ingen garanti for at arbeidstakere faktisk får begge overgangsnettene i løpet av et arbeidsforhold. Ved godkjenning av turnus finnes det ingen systematisk kontroll hos ledere eller tillitsvalgte som sikrer at den som jobber vintertid også jobber sommertid. «Utjevning» blir dermed ren bingo.

Skjulte brudd på arbeidstidsbestemmelsene

En ekstra arbeidstime handler ikke bare om lønn. Den kan også innebære brudd på bestemmelsene om arbeidstidens lengde og hviletid i arbeidsmiljøloven kapittel 10. Når denne timen ikke registreres, blir heller ikke lovbruddet synlig. Det er alvorlig.

Arbeidsmiljøloven § 1-9 slår fast at loven ikke kan fravikes til ugunst for arbeidstaker. Likevel har praksisen med gratisarbeid blitt normalisert – også i tariffbundne virksomheter.

Hvor er fagforeningen?

Det mest bekymringsfulle i denne saken er ikke kommunens opprinnelige praksis, men mangelen på tydelige nasjonale føringer fra NSF. Forbundet har egne jurister og betydelig påvirkningskraft, men har vært påfallende stille i en sak som handler om helt grunnleggende arbeidsrett.

Endringen i Steinkjer kommune kom heller ikke av seg selv. Forsøk på å få saken løftet via NSF førte ikke frem, og det var liten vilje til å ta en prinsipiell kamp. Først da problemstillingen ble løftet offentlig gjennom et debattinnlegg som fikk oppmerksomhet, og senere fulgt opp i en nyhetssak av Lill Sverresdatter Larsen, oppstod det nødvendige presset.

Sammen med tydelig henvisning til gjeldende lovverk overfor arbeidsgiver bidro dette til at kommunen endret praksis.

Ja, dette kan fremstå som en «liten» sak. Den er ingen frontsak. Men dersom fagbevegelsen aksepterer gratisarbeid, undergraves selve kjernen i fagforeningsrollen.

På sikt bør NSF stå i bresjen for at eventuell utjevning for faste ansatte bare kan aksepteres dersom den faktisk følges opp og dokumenteres i årsturnus – ikke som en uformell praksis basert på håp og antakelser.

Dette gjelder flere enn helsetjenesten

Steinkjer kommune viser at praksisen kan endres når lovverket tas på alvor. Dette handler ikke bare om sykepleiere eller helsesektoren. Overgang til sommer- og vintertid berører mange yrkesgrupper, og prinsippet er universelt: Arbeidsgiver skal betale for faktisk utført arbeid.

Dårlige kulturer har fått feste – både i helsetjenesten og i fagbevegelsen. De kan bare endres hvis vi tør å utfordre dem, også når det er ubehagelig.

Gratisarbeid er ikke solidaritet. Det er lovbrudd.