fbpx Det føles tidvis som at det er jeg som har påført krisen Hopp til hovedinnhold

Det føles tidvis som at det er jeg som har påført krisen

Bildet er en selfies av sykepleier Tonje Randisdatter Tunstad fra Tromsø
STILLER TIL VALG IGJEN: Jeg stiller til valg igjen fordi jeg fortsatt ikke har mistet troen på at denne supertankeren skal snu og at omstillingsprosessene skal gi effekt, skriver innleggsforfatteren. Foto: Privat

Jeg vet hva det vil si å være sykepleier, men jeg vet ikke hva det vil si å være økonom. Derfor er jeg overveldet over at økonomi er gjennomgangstemaet i helsepolitikken, skriver medlemmet av helse- og velferdskomiteen i Tromsø.

I 2015 hadde jeg aldri vært politisk aktiv. Etter en hektisk valgkamp ble jeg, som var listefyll på 26. plass, krysset inn i kommunestyret. Jeg hadde liten til ingen snøring på taktisk og organisatorisk politikk, men jeg mente mye, jeg ville en hel masse, og jeg hadde med meg en relevant bakgrunn som sykepleier. Jeg mente selv at jeg hadde mye å bidra med i kommunestyret.

Men helse- og velferdskomiteen, hvor jeg har sittet brorparten av mitt politiske virke, ville kanskje hatt mer nytte av en med økonomiutdannelse enn en med bachelor i sykepleie. For det er økonomi vi har diskutert, hver gang, hvert eneste møte: kommuneøkonomien generelt og overforbruket i helse- og omsorgssektoren spesielt. Og det er jo ikke det jeg kan.

Sykepleier, ikke økonom

Jeg vet hvordan det er å være sykepleier. Jeg vet hvilke utfordringer vi står ovenfor, hvor stort ansvar vi pålegges, hvor stort fagområdet vårt er, hvor god en må være på multitasking, løping og prosedyrer. Som sykepleier må man være effektiv, god til å prioritere, snartenkt, løsningsorientert og faglig oppdatert. Jeg vet ikke hva det vil si å være økonom.

Men jeg skjønner betydningen av kuttforslag og nedskjæringer, og jeg forstår konsekvensene. For jeg vet hva det vil si å løpe stadig raskere, arbeide mot klokka, nedprioritere tisse- og matpauser og drukne i det som åpenbart er for mange oppgaver. Og jeg vet hva det vil si å føle seg helt og fullstendig utilstrekkelig.

Jeg har hørt fortvilelsen fra pasienter og pårørende som bare ser tunnelen i enden av lyset.

Og jeg har også hørt fortvilelsen fra pasienter og pårørende som bare ser tunnelen i enden av lyset og som er redde for at den hjelpen de trenger skal forsvinne. Den hjelpen de har rett på for å kunne beholde liv, helse, frihet og trygghet.

Nødvendig erkjennelse

Jeg har lært mye om hvordan jeg skal forholde meg til mennesker i krise, hvordan jeg kan bidra, hvordan jeg kan hjelpe, men nå … Nå vet jeg ikke lenger. For nå føles det tidvis som at det er jeg som politiker som påfører krisen ved å ikke lykkes i å snu et mangeårig overforbruk i helse- og omsorgssektoren. Og ved å akseptere at debatten i sektoren nå nesten utelukkende dreier seg om tall, og ikke mennesker, er jeg medskyldig i at flere av dem som er avhengig av kommunens tjenester for å leve trygge, frie liv, nå er bekymret.

Jeg ble ikke politiker for å gjøre folk, som i utgangspunktet er i en vanskelig livssituasjon, redde, usikre og lei seg. Jeg lider meg gjennom kuttforslag fra administrasjonen, og det gjør vondt innerst i mitt helsepersonellhjerte når jeg mottar meldinger fra fortvilte mennesker i Tromsø kommune som opplever en stor og – la oss være ærlig – reell frykt for å bli fratatt tjenester de trenger.

I dette ligger en vanskelig, men nødvendig erkjennelse om at vi har feilet, og for dét vil jeg unnskylde. Men jeg lover at intensjonene har vært gode. Vi har gjort vedtak i kommunestyret som skulle tilsi at vi er i gang med å snu en supertanker.

Vår jobb å gjøre noe med det

Vi har startet et stort omstillingsarbeid hvor beslutningsmyndigheten flyttes nærmere pasienten, og vi styrker helse- og omsorgsbudsjettet hvert eneste år. Og det er ikke slik at alt er dårlig i helse- og omsorgssektoren. Kvaliteten er fortsatt høy på tjenestene vi leverer, og folk på gulvet i seksjonen legger ned en enorm innsats som redder liv hver eneste dag.

Likevel – den smertegrensa som har vært varslet i en årrekke er for lengst nådd. Det er vår fordømte jobb som forvaltere av tjenester til folket å gjøre noe med det.

Det nytter ikke å legge skylda på noen andre.

For å klare det, må vi samarbeide – både tverrpolitisk og tett med administrasjonen. Det nytter ikke å legge skylda på noen andre. Det er uvesentlig om overforbruket startet for ti, tjue eller fire år siden. Vi har et problem, og vi må fikse det!

Ikke en enkel jobb

Jeg tror ikke det finnes ett menneske i kommunestyret, uavhengig av partitilhørighet, som ikke ønsker at tjenestene kommunen leverer skal være til det beste for hver enkelt innbygger. For å oppfylle den visjonen, bør vi klare å se forbi uenigheter og slå kompetansen vår sammen til det beste for befolkningen.

Jeg stiller til valg i år igjen. På kontoen for ærlighet (igjen) gjør jeg det med litt mer vondt i magen i år enn for fire år siden. Jeg gjør det likevel fordi jeg fortsatt ikke har mistet troen på at denne supertankeren skal snu og at omstillingsprosessene skal gi effekt. 

Ingen har sagt at det kommer til å være enkelt, men viktigheten av en god og sunn økonomi i helsesektoren for å sikre fremtidige helsetjenester, er åpenbar og verdt å kjempe for.

Saken ble først publisert i  Nordlys.

Les også:

Stem inn en sykepleier!

Bildet viser en hånd som slipper en stemmeseddel ned i en papireske. På stemmeseddelen er det bilde av en sykepleier.
STEM PÅ TRYGGERE TJENESTER: Uansett hvilket parti du stemmer på, vil jeg oppfordre deg til å stemme for tryggere helsetjenester ved å gi personstemmer til helsepersonell, skriver Bjørnhaug Johansen. Illustrasjonsfoto: Mostphotos / Hilde Rebård Evensen

Bruk stemmeseddelen til å få folk som kan helse og omsorg inn i kommunestyrene, oppfordrer Liv Bjørnhaug Johansen. 

Kommunene behandler stadig sykere brukere og mer komplekse tilstander, mens bevilgningene ligger på samme nivå som i 2014. Dette viser en rapport NSF nylig har lagt frem.

Det er et stort press på helsetjenestene i kommunene. Det er snart valg, og vi skal til urnene for å være med å avgjøre hvem som skal forvalte de knappe midlene de neste fire årene. Det vi snakker mest om, er selvfølgelig hvilket parti vi skal stemme på, men jeg mener det også er verdt å gjøre seg noen tanker om hva slags kompetanse vi ønsker at de kommende kommunestyremedlemmene skal ha med seg inn i rådhuset.

Lokaldemokratiet i praksis

Det er nemlig sånn at kommunene styres av en administrasjon som ledes av en rådmann, en administrasjonssjef, som altså ikke er demokratisk valgt, men ansatt. Dennes jobb er å legge frem forslag for kommunestyret som skal stemme over saker, for så å fatte vedtak. Ofte ligger det allerede en tydelig anbefaling fra rådmannen i disse framleggene.

Videre er det opp til kommunestyret å stille kritiske spørsmål, avdekke om saken er godt nok utredet og om forslaget vil få noen negative konsekvenser som ikke har kommet frem i rådmannens utredning. I neste omgang skal de forsikre seg om at vedtaket som ble fattet, faktisk følges opp. Det er sånn et kritisk lokaldemokrati skal fungere.

Trenger helsepersonell i styrene

Men om et kommunestyre skal være i stand til å gjøre jobben sin, vil jeg hevde at vi er avhengig av at det sitter folk der som har god kjennskap til sakene som skal behandles. Kommunestyret er representert av folk med ulik yrkesbakgrunn. I helse- og omsorgskomiteen – i min kommunen – har ingen av representantene helsefaglig bakgrunn. 

For å sikre kritiske, demokratiske prosesser i kommunehelsetjenesten, trenger vi helsepersonell i kommunestyrene.

Det er ikke gitt at en lærer eller en revisor kan lese mellom rådmannens linjer i en omorganiseringssak på et helsehus, eller et sparetiltak i hjemmesykepleien og faktisk forstå konsekvensene av tiltaket. For å sikre kritiske, demokratiske prosesser i kommunehelsetjenesten, trenger vi helsepersonell i kommunestyrene.

Stem for trygg helsetjeneste

I kommune- og fylkestingsvalg kan du gi personstemmer. Etter kandidatenes navn på lista, står stillingstittelen deres. Uansett hvilket parti du stemmer på, vil jeg oppfordre deg til å stemme for tryggere helsetjenester ved å gi personstemmer til helsepersonell. Ved å krysse av i boksen foran kandidatens navn, eller ved å føre opp kandidater fra andre lister, kan du dytte sykepleiere, hjelpepleiere, ergoterapeuter, vernepleiere og leger litt opp på lista og øke deres sjanse for en plass i kommunestyresalen.

Antall eldre øker, og kommunehelsetjenestens oppgaver blir mer kompleks uten at budsjettene justeres. Rådmenn over hele landet kommer til å trenge mer helse per krone om de ikke innser at budsjettene må økes. Skal vi sikre trygge, forsvarlig og verdige tjenester, mener jeg vi trenger kommunestyrer med helsepersonell som har kunnskap nok til å gi motstand til administrasjonens forslag til innsparing.