Vi har alle noe til felles. Det er vårt grunnleggende behov for å bli sett

Kanskje er du glad i blomster både i hagen og i stuevinduet. Da vet du at alle ikke skal vannes og gjødsles likt. Noen skal ha mye lys, noen skygge.

Hver blomst er forskjellig; tenk deg en rosebukett: Plutselig er det en av rosene som bøyer nakken; tilsynelatende tar den ikke til seg vann. Den er ikke så motstandsdyktig som de andre. Kanskje trenger den mer næring.

Personlig er jeg veldig glad i pelargonia. Jeg gir dem alle den samme gjødselen, de har samme lysforhold, men noen blomstrer mer enn de andre. Blomster reagerer forskjellig, og ingen er like, akkurat som oss mennesker.

For at plantene skal kunne trives, må jeg ha kunnskap om nettopp det særegne hos hver plante. Jeg må både se og forstå – med andre ord, jeg må ha kunnskap og gi dem godt stell for at de skal blomstre.

Universelt og grunnleggende

Å bli sett er et universelt behov. Det er grunnleggende i all sykepleie, og det er vårt mest grunnleggende følelsesmessige behov som mennesker. Det at jeg blir sett og lyttet til, bekrefter at jeg er verdt en annens tid og tilstedeværelse. Kierkegaard skrev om hjelperrollen for lenge siden:

«At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst.»

Kierkegaards anliggende er å styrke hjelperens moralske ansvar. Vi kan med andre ord ikke fraskrive oss det moralske ansvaret og kun stole på vitenskapelige fakta.

Vond travelhet

I et forskningsprosjekt jeg hadde for noen år tilbake, fortalte en sykepleier på en psykiatrisk institusjon at hun løp så fort at hun ikke så hva som var rundt henne. Oppgavene var mange, og hun enset ikke omgivelsene.

Hun løp for å utføre alle prosedyrene. Noen skulle ha medisiner, noen mat, noen skulle innlegges og noen skulle utskrives, og rommene skulle gjøres klare.

Hun jobbet så det holdt, men jeg tenker: Når hun ikke ser hva som er rundt henne, hva ser hun da? Oppgavene hun utfører, er viktige, ingen tvil om det.

Kari Martinsen kaller dette for vond travelhet. Krav om budsjettdisiplin, effektivitet og ressursutnyttelse bidrar til stor avstand mellom ideal og virkelighet. Liknende fortellinger hører vi hver eneste uke. Sykepleiere melder om moralsk stress.

Subjekt til subjekt

For en tid tilbake hørte jeg på et intervju med en svensk mann som hadde fått konstatert lungekreft. Han fortalte om oppholdet sitt på sykehuset da sykdommen ble oppdaget, om hvor langt nede han hadde vært. Tanken om å avslutte livet selv der og da var ikke langt unna. Inntil en sykepleier en dag tok seg tid til å samtale med ham.

Det var ikke det at hun satt der i timevis, fortalte mannen, men i de minuttene hun var der, følte jeg meg sett og forstått. Jeg fikk fortelle om mine tanker som menneske, og samtalen dreide seg ikke bare om min diagnose. Da skjedde det en endring, fortalte mannen, og tilføyde: Jeg tror at hun der og da blåste nytt håp og liv inn i meg.

Situasjonen som mannen fortalte om, handler også om noe den norske filosofen Hans Skjervheim var opptatt av, det han kalte en treleddet relasjon, en relasjon med en felles interesse. Motsatsen er en toleddet relasjon, når vi for eksempel møter en pasient og bare ser diagnosen.

Sykepleieren var opptatt av og brydde seg om det mannen sa. Mannen var ikke et kasus som hun hadde definert på forhånd; diagnosen var ikke det eneste fokuset, forholdet mellom de to var et subjekt-til-subjekt-forhold. Sykepleieren var opptatt av å se og forstå.

Å bli usynliggjort

Jeg har på nytt lest boken til Arnhild Lauveng (psykolog i dag), I morgen var jeg alltid en løve. Lauveng skriver om en periode i livet sitt da hun var syk og fikk diagnosen schizofreni. Under sykehusopphold forteller Lauveng at behandlingspersonalet bare så sykdommen og symptomene; og hun beskriver sårt at det eneste hun ønsket, var at noen skulle se henne.

Da ønsket ikke ble innfridd og «stemmene brølte inni meg og jeg virkelig trengte noen å snakke med, kuttet jeg meg opp. Det kunne ikke pleierne overse», skriver Lauveng.

Etter hvert møtte Lauveng en pleier som lærte henne ti kjennetegn på en god nyhet. «Dette ble vår felles verden, en verden vi delte. Han tok meg på alvor og så meg», skriver Lauveng.

Å ikke bli sett er å bli usynliggjort, skriver Lauveng. Sykepleieren jeg skrev om innledningsvis, som løp så fort at hun ikke så hva som var rundt henne, pekte på mangel på tid. «Inntoningen» med den andre eksisterte ikke.

Avmakt

Men det er så mange andre motiver som også gjør at vi ikke ser. I vårt virke som helsearbeidere, hvor standardiserte prosedyrer og systemer (som selvfølgelig også er viktige!) tar mye plass, kan vi stå i fare for å glemme mennesket bak sykdom og diagnose.

Både Lauvengs fortelling om pleieren som så henne, og mannen som fortalte sin historie i radio om sykepleieren som «reddet livet hans», er eksempler på betydningen av å se.

Pasienter er sårbare, de er avhengige av at noen ser og forstår deres situasjon, og de kan oppleve sorg og frykt når de blir oversett og usynliggjort. De kan oppleve seg som verdiløse og føle avmakt.

Vi vet også at skammen kan komme. Vi føler oss ubeskyttet. Når vi løper og ikke ser hva som er rundt oss, står vi også i fare for å krenke den andre.

Godt å handle moralsk

Når vi ser og verdsetter andre, begynner andre å verdsette seg selv, og vi verdsetter også oss selv, og vi synes det er godt å handle moralsk. Det moralske stresset uteblir.

Som mennesker er vi forskjellige. Vi skal ikke «vannes og gjødsles» likt. Dette har vi som sykepleiere kunnskap om. Men vi har alle noe til felles. Det er vårt grunnleggende behov for å bli sett – ikke bare som en pasient, men som det mennesket vi er. Da blomstrer vi.