Gode beskrivelser av fagfeltet vårt er vårt eget ansvar

SKRIVE FOR Å BEVISSTGJØRE: Sykepleiere må beskrive sitt fag for å utvikle det og for at andre skal forstå hva vi gjør, mener kronikkforfatteren.

Vi trenger flere sykepleiere som skriver innsiktsfullt om sitt fagfelt, slik at vi kan dokumentere hvor skoen trykker.

Tidligere i år publiserte Sykepleien et temanummer med tittelen «Hva er egentlig sykepleie?». Det bidro antakelig til at både sykepleiere og andre lesere fikk utvidet sin oppfatning om hva profesjonen jobber med i ulike deler av helsetjenesten.

«Snille og varme»

Behovet for gode beskrivelser av fagfeltet vårt er stort. Dokumentasjon er etterlengtet i en tid der sykepleiere fortsatt blir karakterisert som «snille og varme», eller som legen Wasim Zahid uttalte tidligere i år: «Sykepleierne står på, bretter opp ermene og gir den omsorgen som trengs.»

Vel og bra det, men som kunnskapsrike og velutdannede sykepleiere blir vi litt lei av at vi karakteriseres med ord som er mer dekkende for morsrollen, og knapt nok den.

Rangering

Nylig kunne jeg lese følgende nedvurdering av min egen yrkesgruppes kompetanse i den offentlige rapporten fra Stoltenberg-utvalget, som har sett på kjønnsforskjeller i skolen:

«Den relevante faglige kompetansen til sosialpedagogiske rådgivere, barne- og ungdomsarbeidere og ufaglærte assistenter er trolig ganske lav. Den relevante kompetansen til helsesykepleiere og ansatte med sosialfaglige utdanninger er trolig større. Den tyngste relevante kompetansen ligger hos psykologer, enten i PPT eller knyttet til den kommunale helse- og omsorgstjenesten.»

Utvalget har rett og slett foretatt en rangering av ulike yrkesgruppers kompetanse. De konkluderer med at psykologen er skolens viktigste ressurs i det flerfaglige samarbeidet. Utvalget har ingen referanser for sin rangering. Medlemmene i utvalget har åpenbart behov for mer kunnskap om hva helsesykepleiere faktisk bidrar med i skolen.

Nå ut til befolkningen

«Fra å klage og syte til å handle og yte» er et slagord som lenge har fulgt helsesykepleiergruppen. Så hva kan vi selv gjøre for å utdype og nyansere debatten om vårt eget fagfelt?

Sykepleieres kompetanse og arbeidsmetoder beskrives heldigvis i økende grad, blant annet gjennom fag- og forskningsartikler. Ved å formidle kunnskap om eget fagfelt bidrar den enkelte til større innsikt, både innad i profesjonen og ikke minst overfor befolkning og myndigheter.

Svar skyldig

Da jeg overtok som leder i Landsgruppen av helsesykepleiere i 2014, begynte journalister og politikere å ringe meg med spørsmål om helsestasjons- og skolehelsetjenesten, situasjonen for barn og ungdom, andelen gutter som besøker helsesykepleier, hvilken tematikk som er hyppigst i konsultasjoner med ungdom, og hva foreldre opplevde.

Dessverre kunne jeg ikke alltid svare. Det var ikke alltid skrevet strukturert om forhold som jeg fikk spørsmål om.

Mange helsesykepleiere har riktignok utarbeidet lokal statistikk og satt i verk lokale tiltak for å kvalitetssikre tjenesten. Men det manglet systematiserte fag- og forskningsartikler som var tilgjengelige for alle, også utenfor egen tjeneste eller egen kommune.

Tall på tilgjengelighet

Som oftest spurte journalister og politikere om jeg hadde tall på tilgjengeligheten av helsesykepleiere i den lovpålagte skolehelsetjenesten. Da jeg begynte på en masterutdanning, valgte jeg derfor å kartlegge helsesykepleieres tilstedeværelse på ulike skoler i landet. Jeg satte bemanningen i sammenheng med de omfattende oppgavene tjenesten skulle utføre, ifølge forskrift og retningslinjer.

Det var egentlig en uvanlig politisk vri på en masteroppgave. Men kartleggingen ga et godt utgangspunkt for å se på innholdet i helsesykepleierjobben. Helsesykepleiere må ganske enkelt være på jobb for å kunne samarbeide med lærer, oppdage vold og overgrep, møte ungdommen med kjærlighetssorg og så videre.

Nasjonale endringer

Masteroppgaven ble til slutt til en forskningsartikkel. Den ble overlevert til helseministeren. Året etter ga Helse- og omsorgsdepartementet Helsedirektoratet i oppdrag å gjøre en tilsvarende kartlegging for hele tjenesten.

Snart kan SSB gi oss årlige rapporter på samme tema. Det viser at strukturert informasjon og innsikt kan bidra til store nasjonale endringer. Siden vi er tett på alle mennesker gjennom ulike livsfaser, er fagområdet vårt også spesielt interessant for folk flest.

Ønskeartikler

Det er mange fagtemaer som trenger å bli belyst innen mitt eget fagfelt. Her er mine ønsker:

  • Hvor stor andel gutter oppsøker skolehelsetjenesten og HFU? Enkelte steder er det satt i gang tiltak for å få flere gutter til å oppsøke tjenesten, men har andelen gutter økt som en følge av disse? Og når gutta først kommer, snakker de om det samme som jentene?
  • Hvor utbredt er rustesting i skolehelsetjenesten? Hvordan påvirker denne kontrollfunksjonen relasjonen med ungdommen og bruken av skolehelsetjenesten?
  • Hva skjer med arbeidet mot vold og overgrep på helsestasjonen?

Mer enn et varmt hjerte

Det å skrive tvinger oss til å tenke gjennom vår faglige praksis og hvorfor vi gjør som vi gjør. Gode fag- og forskningsartikler fører til gode diskusjoner på jobben, og de kan endre vår måte å jobbe på. Vi må skrive mer for å systematisere og forbedre egen praksis, for å dele erfaringer og innsikt med våre kolleger i hele landet, for å påvirke politikere og byråkrater.

Gjør vi det, vil det forhåpentligvis bli lenger mellom hver gang vi kan lese beskrivelser av sykepleiere som ikke trenger særlig mye mer utrustning enn et varmt og bankende hjerte.

Les også:

Helsesykepleieren: – Mitt viktigste verktøy er meg sjøl

Helsesykepleier Randi Elisabeth Olsen har seksualundervisning for tiende klasse i Tromsø
MINDRE PROSEDYRER: Da Randi Elisabeth Olsen jobbet som sykepleier på hjerteavdelingen på sykehuset, hadde de prosedyrer. – Det har vi ikke på samme måte her. Her kan vi ha ti ulike innganger til samme problem, sier hun. 

Randi Elisabeth Olsen bruker både etikken, anatomien, fysiologien og en del av de tekniske prosedyrene fra grunnutdanningen når hun skal være helsesykepleier for de unge i Tromsø.

– Du, har du sett hvordan skilpadder har seg?

Tiendeklassingen på bakerste benk har fått en assosiasjon han bare må dele. Klassen hans er på helsestasjon for ungdom for å lære om kropp og seksualitet fra helsesykepleier Randi Elisabeth Olsen.

– Nei, hvordan er det? sier hun.

– Helt fåkka! Du blir traumatisert for resten av livet hvis du ser den filmen på YouTube!

Olsen står foran powerpointpresentasjonen sin på ungdomshuset Tvibit i Tromsø, hvor helsestasjonen for ungdom holder til. Hun er dreven i gamet og lar seg fascinere litt av skilpaddenes sexliv før hun går videre i programmet.

Må lytte og kommunisere

To ganger i uka fra september til april underviser hun og kollegaer kommunens tiendeklassinger om kropp og seksualitet. I dag er en kollega syk, så hun må ta hele bolken alene.

– Jobben min er å bidra til at de unge klarer å håndtere de helseutfordringer de står i. Ungdom er så fulle av pågangsmot og ressurser. Det er spennende å hjelpe dem med å hente frem de ressursene.

– Hva er ditt viktigste verktøy?

– Meg sjøl og relasjonskompetansen min. Den bruker jeg for å skape tillit. Jeg må være flink til å