Å jobbe med personer med demens åpnet øynene mine

Se for deg at du nettopp har våknet opp fra koma. Du er i et helt fremmed rom. Du er 50 år eldre enn da du sovnet.

Det viser seg derimot at du aldri har ligget i koma. På disse 50 årene har du vært våken og til stede hver eneste dag. På disse 50 årene har du hatt en jobbkarriere, giftet deg og fått barn og barnebarn. På disse 50 årene har du levd livet ditt. Men du husker ingenting.

Ved siden deg sitter en dame du aldri har sett før. Hun er et trygt ansikt, men du klarer ikke å sette fingeren på hvor du har henne fra. Damen sier hun er datteren din. Tenk deg uroen og panikken du kjenner på.

Vi kan også snu situasjonen. Se for deg at du sitter i et rom. Ved siden av deg sitter moren din. Hun spør hvem du er. Sakte, men sikkert mister du henne rett foran øynene dine, og det er ingenting du kan gjøre med det.

Når du ikke er her, vet du at hun spør etter deg og savner deg. Men når du er her, husker hun ikke hvem du er. Fordi moren din har demens.

En sommer blant glemte minner

I sommer jobbet jeg på et omsorgssenter for personer med demens. Dette er personer som har levd lange, interessante og lærerike liv, og jeg har stor respekt for hver og en av dem.

Her snakker vi for eksempel om personer som har lært seg fem språk, for så bare å glemme alt. Kanskje har de til og med glemt norsk? Det kan være verdens beste far som har glemt at han har barn. Nå trenger de alle hjelp til de mest grunnleggende ting.

Det er nå som teller

Demens er ingen enkel sykdom å forstå seg på, og selv kan jeg veldig lite om den. Men det jeg prøver å lære meg, er hvordan vi kan glede noen som kanskje kommer til å glemme at de har vært glade.

For personer med demens er det nåtiden som betyr noe. Akkurat dette sekundet. De har små øyeblikk som former dagen. Har de mange gode øyeblikk, blir det en god dag.

Gi dem gode øyeblikk

Det finnes mange måter å glede dem på.

Å snakke om barndommen, siden dette er noe de ofte husker, og det får dem til å føle trygghet.

Å ta deg tid til å se dem inn i øynene og smile kommer du også langt med. Bare det å sitte ved siden av dem og gi dem en hånd å holde i kan gi mye glede! Det er viktig for meg å kunne bidra til at hverdagen deres blir god, for det er hverdager det er flest av.

Flere på jobb

Men hvordan skal vi som jobber i helsevesenet, rekke å mate, stelle og ikke minst glede disse pasientene i hverdagen? Jeg kunne ønske vi var flere på jobb. I bunn og grunn handler alt dette om penger og politikk, slik som alt annet. I Norge har vi jo nok av penger, vi må bare prioritere pengebruken.

Hva ville du valgt? Veiprosjekter som Møreaksen eller at dine demensrammede foreldre får flere gode dager? Gratis mat på skolen eller at du blir tatt godt hånd om dersom du blir rammet av demens?

En dag er det oss

Ifølge Folkehelseinstituttet er det i underkant av 100 000 personer med demens i Norge i dag. Om 80 år vil tallet kunne være firedoblet, ifølge beregninger. Om du er like gammel som meg, betyr det at du da vil være 97 år gammel. Da er du, dine søsken og den du gifter deg med, i den mest utsatte alderen.

Heldigvis er det ikke vi som i dag opplever å våkne opp fra koma hver morgen. Det skal vi være takknemlig for, men vi må gjøre noe nå mens vi fortsatt kan. Det kan bety å forske mer på sykdommen eller å gi pasienter med demens den omsorgen de trenger.

Vi trenger flere omsorgsfulle pleiere på eldrehjem, og for å få til dette trenger vi omsorgsfulle mennesker i regjeringen og kommunestyrene.

Innspillet ble først publisert i Aftenposten 13. september.