Sykepleiere må stå sammen og mobilisere – pasienter og pårørende etterspør vår kompetanse

MER ENN MEDISINER: Sykepleie bør handle om utnyttelse av frisk luft, lys og varme, renslighet og ro, og riktig sammensetning av kosthold, altså om menneskers grunnleggende behov, skriver kronikkforfatteren.

Sykepleierkunnskapen skal komme pasientene til gode, og derfor må vi være tydelige på hva denne kompetansen er, skriver Espen Gade Rolland.

Jeg er sykepleier med videreutdanning. Jeg har studert fulltid i over seks år for noe jeg synes er viktig: å være nær mennesker i ulike livsfaser.

Da jeg valgte sykepleierutdanningen, var det et helt bevisst valg. Sykepleiere er ofte de som er nærmest, og som hjelper mennesker med ulike behov i sårbare faser i livet. Det ville jeg gjøre.

Identitet

Som sykepleier innen psykisk helsetjenester opplever jeg at min sykepleieridentitet utfordres og undergraves. Sykepleiertittelen utelates både i daglig omtale og i styrende dokumenter i tjenestene. Jeg har blitt omtalt som høyskoleutdannet, miljøpersonale og annet helsepersonell. Men dette sier ikke noe om min kompetanse som sykepleier.

Jeg blir opprørt når jeg blir omtalt slik, jeg har tross alt en bachelor i sykepleie og diverse påfyll. Jeg er sykepleier på topp, ikke i bånn.

Jeg vil gjerne vite at bilmekanikeren er godkjent, at elektrikeren er elektriker, og at jeg ikke bare får tilsendt en tilfeldig håndverker når jeg skal legge inn ny varmtvannsbereder. Hvordan hadde du reagert om du, eller noen av dine nære som hadde behov for helsetjenester, ble møtt av miljøpersonale, uten å vite noe nærmere om deres kompetanse?

Profesjon og ansvar

Sykepleier er en profesjon med lang tradisjon innen psykisk helsetjenestene. Vi er der for pasientene 24 timer i døgnet, 7 dager i uken, 365 dager i året. Vi er alltid til stede.

Ansvaret vårt er å sikre en sykepleiefaglig tilnærming i tjenestene. Våre etiske retningslinjer sier at som sykepleier skal jeg ivareta den enkelte pasientens verdighet, integritet og rett til faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp.

Sykepleiere har et særskilt etisk ansvar for å beskytte pasienten mot krenkende handlinger, som ulovlig og unødvendig rettighetsbegrensning og tvang. Vi skal ivareta den enkelte pasientens behov for helhetlig omsorg.

Helsepersonelloven sier at helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp. Faglig forsvarlighet diskuteres ofte, men altfor sjelden diskuteres det hva som er omsorgsfull hjelp i de enkelte situasjoner. Ser vi noen gang Fylkesmannen gi pålegg ved brudd på omsorgsfull hjelp?

Somatikk i psykiatrien

Alle har en psykisk helse – det har de fleste hørt. Alle har også en fysisk helse og en kropp. Den får ikke alltid like mye oppmerksomhet. Forventet levetid er 20 år kortere for mennesker med alvorlige psykiske lidelser enn for befolkningen for øvrig.

Somatiske sykdommer står for 60 prosent av overdødeligheten, og forebyggingspotensialet er stort. Mye tyder på at det svikter når det gjelder forebygging og behandling av somatiske sykdommer hos mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Vi må bruke vår sykepleiefaglige kompetanse for å bidra til at denne gruppen kan leve et sunt og godt hverdagsliv.

Gjenoppbyggende prosess

Florence Nightingale sa at god helse ikke bare er å føle seg vel, men også å gjøre god bruk av alle de ressurser man måtte ha. Allerede på 1800-tallet skrev Nightingale at sykepleie er sammensatt og komplekst, og at det handler om mye mer enn bare medisiner og grøtomslag.

Sykepleie bør handle om utnyttelse av frisk luft, lys og varme, renslighet og ro, og riktig sammensetning av kosthold, altså om menneskers grunnleggende behov. Nightingale beskriver sykepleie som en gjenoppbyggende prosess og påpeker at pasientens plager kan oppstå som følge av at grunnleggende behov ikke blir møtt.

En ny studie bekrefter nettopp dette. Her trekkes det frem viktigheten av døgnrytme, regelmessig måltider, forventninger og krav, personlig hygiene og velvære. Brukerne som er intervjuet i studien, understreker viktigheten av kontinuitet i relasjonene, og av det å møte noen som oppriktig bryr seg som menneske, som essensielle tilfriskningsfaktorer.

Sykepleiefaglig perspektiv

Videreutdanningen har siden 1998 vært tverrfaglig. Utgangspunktene for studentene er forskjellige, når det gjelder både utdanning og erfaring. Ingen av dagens videreutdanninger innen psykisk helse har en sykepleiefaglig fordypning eller bygger på kompetansen som er ervervet i bachelorutdanningen.

Mange sykepleiere som tar dagens videreutdanninger, savner det helhetlig og sykepleiefaglige perspektivet. I en undersøkelse kom det frem at nesten 70 prosent av spurte spesialsykepleiere ønsker en tverrfaglig masterutdanning med fokus på videreutvikling av sykepleiekompetansen innen psykisk helse og rus.

Det pekes videre på sammenhengen mellom fysisk og psykisk helse og vektlegging av den fysiske helsen ved psykiske plager eller rusbruk. Kunnskap om medikamentell behandling trekkes også frem som spesielt viktig i utviklingen av medikamentfrie behandlingstilbud.

Kompetansen er særlig viktig overfor eldre mennesker med sammensatte lidelser, som ofte behandles med mange medikamenter for både somatiske og psykiske lidelser, og hvor også rus er et underkommunisert problem.

Fagfeltets utvikling

«Vi kan aldri komme frem til et absolutt og eviggyldig svar. Det må alltid være et dynamisk fag, og aldri stivne til i det statiske uten evne til å fornye. Det bør gis et større rom for improvisasjon, initiativ og medmenneskelig varme og forståelse – kanskje også en ukonvensjonell og impulsiv handling eller reaksjon når en situasjon krever dette.»

Dette skrev Marie Lysnes med flere, i et forsøk på å definere faget i 1966. Jeg mener dette er mer aktuelt enn noensinne, nå 50 år etter. Spørsmålet er om Lysnes’ tanker passer inn i dagens pakker, standardiserte forløp og behov for enkle løsninger på komplekse og ulike problemstillinger.

Tydelige sykepleiere

Som leder av NSFs faggruppe for sykepleiere innen psykisk helse og rus er jeg opptatt av å fremme og tydeliggjøre sykepleiekompetansen, vårt bidrag til den enkelte og deres nære, når livet trues og behovet for godt kvalifisert helsehjelp melder seg.

Sykepleiere må stå sammen og mobilisere – pasienter og pårørende etterspør vår kompetanse og vårt bidrag. Sykepleierkunnskapen skal komme pasientene til gode, og derfor må vi være tydelige på hva denne kompetansen er, og vårt bidrag inn i tjenestene.

Pasientene fortjener en tydelig sykepleier, som først og fremst jobber for dem og ikke som andres medhjelpere og løpegutter. Tydelige sykepleiere er til det beste for både pasienter, pårørende og samarbeidspartnere.

Fagartikkel Hva er sykepleie i psykisk helse- og rustjenesten?

Bildet viser en ung jente som virker fortvilet. En støttende hånd ligger på skulderen. I hånden hennes holder hun et lommetørkle.
PSYKISK HELSEVERN: Dagens videre- og masterutdanninger i psykisk helse og rus er mindre opptatte av psykisk lidelse og sykdom samt psykiske plager.

Hovedbudskap

«Hva er egentlig sykepleierens særegne ansvar i psykisk helse- og rusfeltet?» er et ikke uvanlig spørsmål fra sykepleierstudenter og mange sykepleiere i deres første møte med tjenestefeltet. Spørsmålet er ikke av ny dato. Slik var det også da jeg begynte å jobbe på et psykiatrisk sykehus på 1980-tallet. Det er mange grunner til at det er sånn. Her setter jeg søkelyset på betydningen av fagkompetanse og fordypning i sykepleie innen psykisk helse og rus.

Med opprettingen av spesialskolene i Oslo i 1954 var psykiatrisk sykepleie en av de første formaliserte spesialutdanningene i sykepleie i Norge. Utdanningen ga en sykepleiefaglig spesialisering og utdanning til lederskap i psykisk helsevern (1).

Utdanningstiden var på ett år med noen uker med teori og lang praksis ved psykiatriske sykehus. Den la stor vekt på å skape en identitet som psykiatrisk sykepleier. Sykepleiere fra hele landet reiste til Oslo for å ta spesialutdanning i psykiatrisk sykepleie. I 1960 ble det opprettet spesialskole i Bodø og senere i Tromsø, Bergen og Stavanger.

Mer teori, mindre pleie

Teoriandelen økte utover 1980-tallet idet nye temaer kom til. Psykologien fokuserte på utviklingspsykologi og egofunksjoner, sosiologien på normer, makt, avmakt og tvang, og pedagogikken på læring og veiledning.

Den konkrete og praktisk rettede handlingskunnskapen knyttet til pleie av pasientens plager og problemer fikk etter hvert en underordnet plass, mens interaksjonen mellom sykepleiere og pasienter, som de nå het, fikk større innflytelse og ble mer lagt vekt på (2).

Pleie som begrep og praksis ble gradvis borte. Inger Aanderaa,