fbpx Det er positivt at sykepleiere utøver kosmetiske behandlinger Hopp til hovedinnhold

Det er positivt at sykepleiere utøver kosmetiske behandlinger

Bildet viser en kvinne som for injisert botox
HAR KOMMET FOR Å BLI: Så lenge mennesker har skjønnhetsidealer de streber mot, vil det være et marked for plastikkirurgi og kosmetiske behandlinger. Vi kan ikke reversere den medisinske utviklingen, men vi kan optimalisere den, skriver Astrid Blikstad. Foto: 

Helsepersonell har en nøkkelrolle i å fremme sunne verdier rundt kropp og sinn, men det er ikke det samme som at de ikke kan praktisere kosmetisk medisin eller utføre kosmetiske behandlinger.

I et innlegg i Sykepleien stiller Vogt og Pahle følgende spørsmål: «Er kosmetisk behandling god sykepleie?» Jeg har noen kommentarer å vegne av styret i NSFs faggruppe for sykepleiere i dermatologi og venerologi.

Jeg måtte lese innlegget til Vogt og Pahle flere ganger for å få tak i hovedbudskapet som går ut på at leger, sykepleiere og tannleger må møtes til en mer tverrfaglig debatt om utøvelse av kommersiell kosmetisk behandling.

Det er synd at Vogt og Pahle bruker spalteplass på å sette to individuelle sykepleiere – henholdsvis sykepleierne Tanja Vatnås og Grete G. Johansen – opp imot hverandre i det som fremstår som et forsøk på å reflektere over det etiske dilemmaet; hvorvidt kosmetisk behandling er et anliggende for sykepleiere, eller ei. Mon tro om de ville heve sine moralske pekefingre i retning av sine kollegaer i Dagens Medisin eller Tidsskrift for Den norske legeforening.

Legedebatt vs. sykepleiedebatt

I et besynderlig forsøk på etisk refleksjon trekker forfatterne paralleller mellom Vatnås og Johansens uttalelser som representerer to motpoler hva gjelder synet på sykepleierens rolle og ansvar i kosmetisk behandling. Vatnås setter spørsmålstegn ved om sykepleiere som tilbyr kosmetiske behandlinger får svekket tillit i befolkningen ved at de også fungere som skjønnhetsindustriens håndlangere. Johansen forfekter sin praksis som kosmetisk dermatologisk sykepleier, og hun begrunner etiske aspekter hun står ovenfor i sin hverdag som «kosmetisk dermatologisk sykepleier».

Begge er sykepleiere, og begge kommer med viktige synspunkt i en aktuell debatt. Vogt og Pahle har valgt å bruke Johansens motargumenter for å illustrere svakheter ved denne praksisens faglige og etiske grunnlag. Igjen drar de paralleller til sin egen yrkesgruppe og diskursen de selv har hatt og som vi dessverre ikke får innblikk i deres innlegg.

 Jeg savner innblikk i hva som diskuteres i de ulike etiske rådene for både sykepleiere, leger og tannleger.

For meg fremstår innlegget til Vogt og Pahle som svært moraliserende og nokså rotete, da de velger å illustrere svakheter i den kosmetiske praksisen og dens etiske grunnlag på denne måten. Jeg savner innblikk i hva som diskuteres i de ulike etiske rådene for både sykepleiere, leger og tannleger.

Savner legenes debatt

 «Hittil har kosmetiske inngrep foregått i det stille – hos kirurgene – uten profesjonell drøfting», skriver Vogt og Pahle. Og de påpeker at debatten om estetisk medisin er mer aktuell nå, siden flere profesjoner tilbyr ulike kosmetiske tjenester. Hva mener de egentlig med det?

En av grunnene til at jeg setter spørsmålstegn til dette utsagnet, er at forfatterne nettopp er en del av et debattklima i den medisinske tidsskriftverdenen. Forfatterne har også rettet en klage til Rådet for legeetikk hvor de stiller seg tvilende til; «om kosmetisk virksomhet som ikke retter seg mot sykdom, men som forsøker å «forbedre» allerede friske mennesker, i det hele tatt er forenlig med legegjerningen …».

Som leser skulle jeg gjerne fått innblikk i arbeidet som Vogt og Pahle har lagt ned i debatten om etikk og kosmetisk behandling. Hvorfor de unnlater å gi Sykepleiens lesere innblikk i «legenes egen debatt» er bemerkelsesverdig, særlig når de velger å fungere som etiske navigatører i ordskiftet mellom sykepleierne Vatnås og Johansen.

Ikke enten eller

Jeg er derimot helt enig med Pahle og Vogt der de presiserer at profesjonelle aktører (les helsepersonell) ikke er alene om å drive frem ulike skjønnhetsideal i samfunnet vårt. Det store spørsmålet er i hvilken grad helsepersonell bidrar til at et skjønnhetsideal blir sykeliggjørende hos det friske mennesket, enten som individ eller som samfunn. Mitt perspektiv på dette er at vi som samfunn må jobbe med forebyggende og helsefremmende arbeid.

Sykepleiere, fastleger og tannleger gjør en viktig innsats i primær- og spesialisthelsetjenesten, men vi kan alle være flinkere til å praktisere helsefremmende og sykdomsforebyggende. Helsepersonell har en nøkkelrolle i å fremme sunne verdier rundt kropp og sinn, men det er ikke det samme som at de ikke kan praktisere kosmetisk medisin eller utføre kosmetiske behandlinger.

Vi må legge mer press på å få utviklet retningslinjer eller råd innen kosmetisk behandling og et enda tydeligere regelverk.

Fremfor alt må helsepersonell og samtlige av våre foreninger legge mer press på å få utviklet nasjonale retningslinjer eller råd innen kosmetisk behandling og et enda tydeligere regelverk – selv etter nylige innstramminger.

Hvem skal bedømme?

Alle som jobber med helse, uavhengig om det dreier seg om klienter eller pasienter, bør ha en god yrkesetisk praksis. Men vi kan ikke redusere denne debatten til utsagn som nærmest peker mot konklusjonen: « … ingen fillers – og uten fillers – intet behov å fille». For menneskers behov for å tilstrebe ulike skjønnhetsideal har vært til stede siden tidenes morgen.

Mennesker søker å oppnå sitt kulturelle ideal av skjønnhet. Kvinner, menn, hen, unge og gamle, smale og tykke – over hele vår klode. Hvordan vi ser ut, er noe alle mennesker har et forhold til.

Er det egentlig så lett å avfeie kosmetiske behandlinger som uetisk selv om mange kosmetiske tilbydere av tjenester ikke utelukkende behandler sykdom? Og hvem skal stå som moralsk dommer over voksne ansvarlige mennesker som ønsker å forandre på deler av sitt utseende? Dersom det er viktig for dem, ja så er det vel det da.

En debatt på et annet nivå

Plastikkirurgi og kosmetiske behandlinger har kommet for å bli. Så lenge mennesker har skjønnhetsidealer de streber mot, vil det være et marked. Vi kan ikke reversere den medisinske utviklingen, men vi kan optimalisere den!

Det er på tide at vi slutter å peke på hverandre med moraliserende pekefingre.

Det er på tide at vi slutter å peke på hverandre med moraliserende pekefingre og diskuterer om det er et lege-, sykepleier- eller tannlegeanliggende. Det er på tide at denne debatten tas «til et nytt og høyere nivå i samfunnsdebatten». La oss sammen jobbe for et tryggere kosmetisk tilbud og konsentrerer oss om yrkesetikk på tvers av helseprofesjonene.

Tverrfaglig samarbeid

Fra den kosmetiske industriens side har Norfem  blitt etablert. Norfem står for «Norsk forening for kvalitet i estetisk medisin» som blant annet vil jobbe med god behandlingsetikk, markedsføring etter norsk lov og et trygt faglig fellesskap4. På Norfems hjemmesider kommer det ikke klart frem hvilke etiske retningslinjer de stiller seg bak, noe som kunne vært interessant å få mer kjennskap til. Norfem er endog et eksempel på et nytt tverrfaglig samarbeid i industrien hvor både leger og sykepleiere er representert i foreningens styre. Hva med tannlegene?

Norsk sykepleieforbunds faggruppe for sykepleiere i dermatologi og venerologi har aktivt fremmet et samarbeid med sykepleiere som jobber i den kosmetiske bransjen. Faggruppen har oppfordret sykepleiere som jobber med kosmetiske behandlinger til å melde seg inn i gruppen for å styrke samarbeidet mellom sykepleiergruppen. På denne måten kan man – sammen – påvirke at kosmetisk behandling drives og praktiseres etter etisk føring basert på Norsk Sykepleierforbunds yrkesetiske retningslinjer.

Et eget studie

Det er også viktig å nevne at Universitetet i Sørøst- Norge tilbyr to videreutdanninger innenfor dermatologisk sykepleie. Disse studieretningene heter 1. dermatologisk sykepleie og 2. kosmetisk dermatologisk sykepleie. Sistnevnte studium er et samarbeid mellom Senzie Akademiet og Universitetet i Sørøst-Norge. Studieretningen innenfor kosmetisk dermatologisk sykepleie er den eneste i Norden som tilbyr utdanning med studiepoeng i kosmetisk dermatologisk hudpleie. Dette er svært viktig når man skal praktisere faget, og skape tillit hos forbrukerne (8). Her er altså Norge ledene i Norden!

Flere studenter velger å ta dermatologisk sykepleie og kosmetisk dermatologisk sykepleie.

I samtale med lærere som underviser ved studiet, kommer det frem at flere studenter velger å ta begge studieretningene innenfor henholdsvis dermatologisk sykepleie og kosmetisk dermatologisk sykepleie. Studentene som velger å ta begge retningen, begrunner blant annet dette med at de er opptatt av helhetlig omsorg og bred fagkunnskap både om dermatologi og kosmetiske behandlinger. Dette vitner om en generasjon studenter som er opptatt av bred faglig kompetanse og som ønsker å ta grep om egen sykepleiefaglig praksis innenfor kosmetisk dermatologisk sykepleie.

Viktig med faglærte

I en  i Sykepleien 14.11.2018 med tittel «Rådet for sykepleieetikk setter spørsmålstegn ved estetisk medisin» får vi et innblikk i Rådet for sykepleieetikk sitt synspunkt om saken. Arne Okkenhaug, medlem i Rådet for sykepleieetikk understreker i denne artikkelen at rådet støtter opp under debatten vedrørende estetisk medisin, men han presiserer samtidig at det ikke er rådets hensikt å kutte ut praksis av estetisk medisin. Okkenhaug ytrer hovedsakelig bekymring rettet mot markedskrefter og markedsføring av kosmetiske behandlinger.

Jeg skulle ønske at artikkelen til Vogt og Pahle beriket debattklimaet med diskusjon og samspill mellom de ulike helseprofesjonene og uten at sykepleiere får en moralsk pekepinn. Det er positivt at sykepleiere utøver kosmetiske behandlinger fremfor ufaglærte enkeltindivider.

På en annen side forundrer det meg at vi i Norge ikke har nasjonale retningslinjer innenfor kosmetisk behandling generelt, eller et strengere regelverk når det gjelder hvem som kan injisere kosmetiske «fillers». Jeg stiller meg utelukkende positiv til at Helsedirektoratet har publisert en fortolkning av regelverket for rekvirering og bruk av virkestoffet botulinumtoksin i forbindelse med kosmetiske injeksjoner. Endringene tydeliggjør at alle personer som ønsker slik behandling skal ha legekonsultasjon i forkant, hvor legen rekvirerer behandlingen, og at sykepleier senere injiserer legemiddelet.

Er det ikke på tide at sykepleiere, leger og tannleger stiller til en skikkelig paneldebatt om etikk i kosmetisk behandling?

Les også:

Er kosmetisk behandling god sykepleie?

Bildet viser en sprøyte med botox som injiseres i kvinnelepper.
KRITISKE: Mange helsesykepleiere jobber med å gjøre barn og unge trygge, og de bruker tid på å fortelle dem at de bra nok som de er. Kosmetiske behandlinger, derimot, er med å bryte ned normalitetsbegrepet. De gir et signal om at man ikke er bra nok, eller at man bør blir bedre, skriver innleggsforfatterne.  Foto: 

Både sykepleiere, leger og tannleger tilbyr i stadig større grad behandlinger som ikke følger helsefagenes klassiske mål om å fremme pleie og bekjempe sykdom. I stedet bruker de sin kompetanse til å forsøke å «forbedre» kroppen til friske mennesker. Er det greit?

Å pynte på kroppen tvinger frem sentrale spørsmål om hva det vil si å være profesjonell og hvor grensene – for hva vi skal jobbe med – går i vårt virke. Det er svært viktig å få i gang en debatt og diskutere om dette er noe sykepleiere, tannleger og leger i det hele tatt skal holde på med.

Hittil har kosmetiske inngrep foregått i det stille – hos kirurgene – uten profesjonell drøfting. Men med nye metoder som Botox og «fillere» er fenomenet nå i ferd med å bli så utbredt blant andre profesjonsgrupper, at spørsmålet er mer aktuelt.

Misbruk av kompetanse og tillit

Sykepleier Tanja Vatnås skal derfor ha stor honnør for å starte diskusjonen i Sykepleien 01.11.2018. Her påpeker hun at sykepleiere som driver med kosmetikk, lever av folks misnøye med egen kropp. Hun hevder også at de misbruker den tilliten sykepleierne har opparbeidet seg når de bidrar til å øke utseendepresset, noe som i sin tur kan skape helseproblemer.

Er kosmetisk behandling forenlig med å det å være sykepleier?

Vatnås spør derfor om kosmetisk behandling strengt tatt er forenlig med å det å være sykepleier. Vi har stilt oss det samme spørsmålet innad i legeprofesjonen, og gjennom foredrag for tannleger har vi forstått at også de tar problemstillingen på alvor.

Kosmetikk og krenkelse

Sykepleier Grethe G. Johansen tar til motmæle mot Vatnås' kritikk i et innspill i Sykepleien 09.11.2018. Hun skriver: «Det er dypt krenkende at man stiller spørsmål ved min autorisasjon som sykepleier».

Denne debatten er så viktig at den ikke kan reduseres til den enkelte helseaktørs følelse av krenkelse. Det handler om profesjonalitet, viktige faglige spørsmål og om å ta ansvar.

Siden Johansens artikkel er dekkende for mange av motargumentene vi har møtt fra leger som driver med kosmetisk medisin, vil vi her bruke teksten hennes for å illustrere svakheter ved denne praksisens faglige og etiske grunnlag.

Grenseløse gråsoner

Når kosmetiske aktører forsøker å rettferdiggjøre sin virksomhet, bruker de ofte det vi har kalt for et «gråsoneargument». Med dét mener vi at de peker på tilstander som ligger et sted i gråsonen mellom det som åpenbart er sykdom og det som åpenbart handler om «forbedring». Ved å gjøre dette, viser de til at det ikke er noen klare grenser mellom sykt og friskt. Argumentet brukes til å rettferdiggjøre både praksis som åpenbart ikke retter seg mot syke og for å unngå å sette vanskelige grenser. 

Som et eksempel snakker Johansen om at hun «ved hjelp av behandlinger og kremer bidrar til at en person med eksempelvis plagsom akne, solskadet hud eller tørr og tynn hud, igjen får en hud som fungerer som den beskyttelsen og barrieren den er ment å være».

Dette kan høres tilforlatelig ut. For akne og solskadet hud kan kanskje kalles for en skade eller en sykdom. Men så glir Johansens ord, nesten umerkelig, over i å snakke om det som ikke kan omtales som annet enn ren «forbedringspraksis»: «Jeg vil fraråde min egen datter å farge håret (sitt) på grunn av kjemikalier, men jeg kan fint sette filler på henne om hun ønsker det, og jeg vil sikkert si ja til å minske sinnarynken hennes også̊ om den skulle komme».

Sinnarynken til datteren til Johansen er ikke et gråsonetilfelle. Det er snarere et eksempel på en sykeliggjørende utglidning av hva som skal regnes som et helsefaglig anliggende. Det er en aktiv måte å si at unge (eller mindre unge) ikke er pene nok som de er.

Helsefagenes mål

Vatnås mener at praksisen rundt kosmetisk sykepleie bryter med fagets definerende mål, som hun definerer som «å fremme helse, helbredelse, lindring, omsorg og etikk». Johansen forsøker å underkjenne dette ved å si at Vatnås «freidig» dekker seg bak sin egen definisjon av sykepleie. Men Vatnås bruker da en helt vanlig definisjon på linje med autoritative Oxford Dictionaries som definerer sykepleie som «profesjonen eller praksisen rettet mot pleie/omsorg av syke eller uføre».

Definisjonen lyder for eksempel ikke «profesjonen eller praksisen rettet mot pleie/omsorg av syke eller uføre samt forbedring av friske menneskers utseende ». Hvis Johansen mener at vi heller bør ha en slik definisjon, er bevisbyrden på henne. Her tror vi hun vil komme til kort.

Manglende evidens

I sitt innlegg reagerer Johansen ikke bare med krenkelse, men også med betydelig skråsikkerhet: «Den jobben jeg gjør er viktig. Jeg hjelper folk, jeg lindrer plager, jeg fremmer helse, jeg forebygger, jeg støtter og viser omsorg, og jeg er bevisst etiske dilemmaer». Hun skriver at behandlingen er dokumentert i grundige randomiserte forsøk. Men dette stemmer ikke. I 2017 utga britiske Nuffield Council on Bioethics en grundig rapport kalt «Cosmetic procedures: ethical issues» hvor de også oppsummerer den vitenskapelige dokumentasjonen.

I korte trekk er evidensen svak og tvetydig, spesielt når det gjelder langtidsvirkninger. Siden kosmetisk virksomhet sikter seg inn mot friske mennesker, er det ingen åpenbar faglig gevinst eller indikasjon ved slike behandlinger, og det finnes også studier som tyder på negative virkninger over tid. Det finnes altså dårlig forskningsgrunnlag for å hevde at kosmetisk virksomhet hjelper folk.

Gjør samfunnsskade

Uavhengig av at noen vil føle seg bedre etter kosmetisk behandling på individplan, må dette forstås i lys av virksomhetens effekt på samfunnet som helhet. I likhet med flere andre kosmetiske aktører vi har diskutert med, bagatelliserer Johansen den effekten virksomheten hennes har med tanke på utseendeidealer og skjønnhetsmarkedet. Hun skriver: «La nå ikke sykepleierne i den bransjen jeg representerer, få̊ skylden for samfunnets utseendefiksering og skjønnhetspress. Én ting er at det alltid har vært der. At det nå kanskje er sterkere enn noensinne, har helt andre årsaker».

Dette er et eksempel på den utbredte ansvarsfraskrivelsen.

Dette er et eksempel på den utbredte ansvarsfraskrivelsen som profesjonelle – som utfører kosmetiske behandlinger – ofte viser. Som Nuffield-rapporten også bekrefter, kan kosmetisk behandling endre oppfatningen av hva som er «normalt» og høyne eller endre listen for hva som er «bra nok».

Bryter ned normalitetsbegrepet

Mens mange i helsesektoren – som for eksempel helsesykepleiere på skoler – bruker tid og krefter på å trygge unge i at de er bra nok i seg selv, er kosmetiske behandlinger tvert imot med å bryte ned normalitetsbegrepet ved å signalisere at man ikke er bra nok eller at man bør blir bedre. Det legger et press på dem som ikke kan møte idealene. I klartekst: Det kan skape uhelse. Samtidig bidrar det selvfølgelig også til økt inntjening hos dem som tilbyr «kur» mot denne uhelsen.

Profesjonelle aktører er selvfølgelig ikke ansvarlige – alene – for å endre eller skape utseendeidealer. I et utseendefiksert samfunn drives utviklingen frem av mange aktører. Men dette rettferdiggjør ikke at helsepersonell skal bidra i samme retning. Legene, tannlegene og sykepleierne som tilbyr kosmetisk behandling, er en helt nødvendig kausal faktor i utviklingen.

Hvis en såkalt «influencer» via sosiale medier for eksempel, påvirker jenter ved å vise frem sine egne kosmetiske resultater, kunne hun/han umulig gjort dette uten at en fra helsevesenet først hadde gitt henne/ham den kosmetiske endringen. Det er altså en grell selvmotsigelse når Johansen skriver at hun ønsker seg «et samfunn hvor vi på alle måter kan få̊ være gode nok som vi er, enten vi ønsker fillers eller ikke.» Foruten Johansen, ingen filler – og uten filler, intet behov å fille.

Minst skade-argument

Et annet argument vi har møtt i tidligere diskusjoner, er det vi har kalt «minst skade-argumentet». Det lyder omtrent slik: «Hvis ikke vi flinke profesjonelle gjør det, så kommer noen andre inkompetente til å gjøre det, og det vil medføre skade, så derfor er det best vi gjør det». Som et eksempel på dette skriver Johansen at «så lenge de oppsøker en sertifisert kosmetisk dermatologisk sykepleier, skal de være i trygge hender».

At sykepleiere er best egnet til å utføre noe teknisk, er ikke et argument for at de bør gjøre det. Man kan heller ikke rettferdiggjøre en skadelig praksis ved å vise til at noen andre vil gjøre det dårligere. En praksis må rettferdiggjøres i seg selv gjennom evidens for nytte og etisk holdbarhet.

Dårlige argumenter

Et annet argument er «frisørargumentet». Frisørargumentet går ut på å peke på at for eksempel frisører forsøker å forbedre folks utseende, så hvorfor skulle ikke også sykepleiere gjøre det? Johansen sidestiller også – i sitt innlegg – frisørbesøk og farging av hår med å sette fillers i leppene. Men poenget er at sykepleiere og leger ikke er frisører. Hva frisører eventuelt gjør, er ikke vårt anliggende. Helsepersonell må feie for egen dør.

Det er ikke gitt at kunden alltid har rett. Vi sier nei til mye i helsevesenet.

De siste forsøkene på å rettferdiggjøre kosmetikk innen helsefagene er det vi har kalt «autonomi-argumentet» og «persontilpasningsargumentet». Autonomiargumentet forsøker å rettferdiggjøre kosmetiske behandlinger ved å vise til at folk er selvstendige individer og således vet best selv. Persontilpasningsargumentet rettferdiggjør kosmetisk behandling fordi det passer for den enkelte. Men leger og sykepleiere er profesjonelle aktører som skal ha en selvstendig oppfatning av hva som bidrar til helse, og det er ikke gitt at «kunden alltid har rett». Vi sier nei til mye i helsevesenet.

Tillit på spill

Når det gjelder persontilpasning er vi enige i at vi skal bruke skjønn i møte med våre pasienter. Vi er enige i at utseendet har en funksjon, og at problemer med utseende kan gi helseproblemer. Vi er ikke skeptiske til en profesjonell virksomhet som i hovedsak retter seg mot syke og unntaksvis utfører persontilpassede inngrep. Derimot reagerer vi på en virksomhet som i sin helhet retter seg mot å «forbedre» friske, normale menneskers utseende og kun unntaksvis gir et «persontilpasset nei».

En stor og viktig del av persontilpasset medisin og sykepleie er å si nei til noen av pasientenes ønsker (la oss si for eksempel si sovemedisin) for så å finne andre, bedre behandlinger.

Vi tror det er en grunn til at de fleste leger og sykepleiere styrer unna kosmetisk virksomhet. Sykepleie og medisin er stolte profesjoner som over lang tid har bygd en tillit i befolkningen ved å hjelpe syke mennesker. Nå står den tilliten i verste fall på spill ved inntog av forbedringsmedisinen fordi den, tross antakelsen om at «de hjelper», tvert om skaper «uhelse».