Sykepleieforskning: Pengesluk eller fornuftig investering?

Som sykepleier i klinisk arbeid har jeg alltid vært vant til ressurssparing; vi snur på hver krone og ser etter alle muligheter til å kutte kostnader. I likhet med de fleste sykepleiere fikk jeg hverken stipend eller fri fra arbeidsgiver for å ta kurs, videreutdanning eller mastergrad. Jeg gjorde det ved siden av fulltidsjobb i tredelt skiftordning fordi jeg var interessert og ville holde meg faglig oppdatert.

Overgangen til doktorgradsutdanningen var derfor enorm da jeg plutselig mottok lønn for å være student. I tillegg ble forholdene lagt til rette med penger til bøker, kontorplass, laptop og muligheter til å reise ut i verden for å lære av andre og presentere min forskning for forskere, praktikere og politikere. Utmerkede muligheter for karriereutvikling ble regelrett kastet etter meg, og kontrasten til den sparsommelige sykepleiehverdagen føltes stor. Jeg kunne ikke annet enn å spekulere på hvordan pasienter, sykepleiere og helsevesenet for øvrig får igjen for pengene som investeres i sykepleieforskere som meg.

En investering i kunnskapssamfunnet

I Norge dannes en stor del av kunnskapen gjennom doktorgradsprosjekter, og doktorgradsutdanning er ett av mange virkemidler som brukes for å nå et overordnet politisk mål om å utvikle Norge til et kunnskapssamfunn. I motsetning til i de fleste andre europeiske land mottar norske doktorgradsstudenter lønn under utdanningen, som regel gjennom statlige midler.

Den norske stat anser med andre ord forskning som en fornuftig investering. Det har sammenheng med at kunnskapsproduksjon betaler seg på sikt, blant annet gjennom å utvikle mer effektive medisinske behandlinger og høyere tjenestekvalitet, og ved å bidra med oppdatert kunnskap til beslutningstakerne. 

Få sykepleiere forsker

Årlig avlegges det rundt 1500 doktorgrader ved norske læresteder. Hvis vi anslår at det koster tre til fem millioner kroner å utdanne en doktorgradskandidat, blir det fort store kostnader av det. Selv om rundt en tredel av alle doktorgrader avlegges innen medisin og helsefag, var kun 33 doktorgrader i 2016 knyttet til sykepleie. Dette tilsvarer 2,3 % av doktorgradene det året. Sykepleieforskning beslaglegger med andre ord en svært liten del av norske forskningsressurser.

«Kunnskap er makt», sa filosofen Francis Bacon for mer enn 400 år siden. Kunnskap gir muligheter og makt til å påvirke omgivelsene rundt oss fordi vi forstår mer om hvordan mennesker, samfunnet og verden henger sammen. Kunnskap er ikke bare teori som man kan lese seg til. Den må utvikles, for eksempel gjennom forskning.

Helseforetakene må legge til rette

Sykepleieforskning skaper grunnlaget for hvordan vi forstår og utøver sykepleie. I takt med samfunns- og helsetjenesteutviklingen endres også kravene til sykepleiernes kompetanse, og vi må derfor ta ansvar og fremstille våre egne kunnskapsområder gjennom forskning. Da er det underlig at ikke helseforetakene legger mer til rette for at flere sykepleiere kan ta master- eller doktorgrad og dermed bidra til denne kunnskapsutviklingen. Har ikke helseforetakene troen på at sykepleieforskning kommer pasientene og tjenestene til gode?

Å øke forskningskompetansen blant sykepleiere kan bidra til å realisere enda bedre tjenester gjennom at forskningen blir mer relevant for praksis, og at den forskningsbaserte kunnskapen implementeres mer effektivt. Forskning har vist at klinikker med høy forskningsaktivitet gir bedre behandling, og det er all grunn til å anta at dette gjelder for sykepleie også.

Kvantitet foran kvalitet?

Det betyr allikevel ikke at all forskning er nyttig forskning eller fornuftig å investere i. Det er hevdet at så mye som 85 % av all helseforskning er bortkastet, enten fordi man stiller feil spørsmål, studien har et dårlig design, resultatene aldri publiseres eller de presenteres på en dårlig måte som gjør at de ikke er brukbare. Mengden «bortkastet» forskning kan blant annet ha sammenheng med at forskning i dag måles etter «tellekantsystemet». Dette er et system med kvantitative mål på forskningen, som gir uttelling for antall artikler som publiseres i vitenskapelige tidsskrifter, heller enn kvaliteten på forskningen eller nytteverdien av den. Det fører til et press om å forske raskere og publisere mer.

Forskningsresultater skal selvfølgelig være brukbare for sykepleiere, politikere og andre forskere. Blir ikke resultatene publisert, kan de heller ikke brukes av andre, og da er de ikke nyttige for noen. Dessverre belønner ikke tellekantsystemet forskningsformidling i ikke-vitenskapelige kanaler, altså de kanalene hvor man når de aller fleste som arbeider innen fagfeltet, for eksempel fagtidsskrifter, blogger eller fagbøker. Dermed begrenser systemet nytteverdien av forskningsresultatene ved å ikke premiere såkalt populærvitenskapelig formidling.

Nyttig forskning koster

Til tross for presset fra tellekantsystemet har universitetet jeg arbeider på, Nord universitet, nå tildelt meg et halvt års forskningstid for å komme videre og planlegge neste skritt etter doktorgraden. Det er naturlig å sette spørsmålstegn ved om dette er en klok og legitim investering. Når det investeres store summer i å utdanne forskere, så hviler det et enormt etisk ansvar på oss om at forskningen skal komme samfunnet til gode.

Nord universitet er et relativt lite og nytt universitet, men en stor premissleverandør for regional forskning og utvikling. For eksempel har universitetet bidratt med ny kunnskap om utfordringer og muligheter ved sykepleie i grissgrendte strøk med lang reisevei og sårbar bemanning. Vi kan ikke ta for gitt at forskning fra hovedstaden vår eller Sentral-Europa skal sørge for at distriktenes utfordringer belyses. Denne typen forskning er viktig, blant annet for å sikre hensiktsmessig organisering av tjenester og en rettferdig fordeling av ressurser.

Å stille de riktige spørsmålene

Vi skal ikke forske bare for å forske. Forskning skal bidra til ny kunnskap, være nyttig og ha relevans for pasienten, pårørende, helsepersonell og/eller helsevesenet for øvrig. Det skal bidra til å skape bedre tjenester for pasientene våre og bedre rammevilkår for sykepleiere i praksis. For at vi skal få til det, er det viktig at vi tar oss tid til å stille de riktige spørsmålene, at vi utvikler gjennomtenkte forskningsprosjekter, og at vi har et solid forskningsmiljø med dyktige og erfarne kollegaer som viser vei og påpeker fremgang.

Stiller vi ikke de riktige spørsmålene, er forskningen bortkastet, enten fordi spørsmålet som stilles er ugyldig, eller fordi vi allerede vet svaret på det. Her har Nord universitet tatt sitt samfunnsansvar på alvor. De gir ferske forskere tid og rom til å reflektere over egen forskningspraksis og sette seg grundig inn i nye emner og potensielle problemstillinger. Slik forebygger universitetet at det kastes bort tid, penger og muligheter fordi man arbeider med ubrukelige forskningsprosjekter i stedet for å bidra til samfunnet.

Sykepleieren i meg føler at denne tiden jeg har fått, er vel råflott, mens forskeren i meg ser at den er helt nødvendig. Det tar tid å skape en dyktig forsker og samfunnsnyttige forskningsprosjekter, men pasientene, sykepleierne, helsevesenet og samfunnet vårt profitterer på det i lengden.