Vi som arbeider i psykisk helsevern, hevder ofte at vi bruker oss selv som verktøy eller instrument i møtet med pasientene. Hvordan gjør vi det egentlig, og hva kan det brukes til?

De som skal rapportere, opplever ikke at teknologien bidrar til en enklere arbeidshverdag. De opplever derimot at streng struktur bidrar til mer tid på rapportering og mindre tid på pasienten.

I fellesskap skal vi sikre velferdsstaten både for dem som har bygget den og for generasjonene som kommer.

Helsearbeiderne må ha mer tid til å lære å bruke og forstå hvordan vi kan utnytte teknologien. Og vi som lager teknologi må bli flinkere til å forstå hva helsearbeiderne faktisk trenger. 

Det er synd at man gang på gang må legge frem de verst tenkelige scenarioene for kanskje å bli hørt. Det hjelper ikke med bare rapporter fra helsekommisjoner og lovord fra øverste hold.

Bemanningsbransjen er ikke svaret på helsevesenets problemer. Men vi tror helsesektoren har godt av litt konkurranse.

Pasientrollen kan være utfordrende for alle, ikke minst fordi rutiner og egenkontroll settes i spill. For en som er blind/sterkt svaksynt, er dette en ekstra stor belastning.

Jeg har jobbet som sykepleier i 40 år. Jeg har jobbet på sykehus, sykehjem og i hjemmesykepleie. Overalt fikk vi beskjed om å spare.

I fjor hadde jeg over 200 overtidstimer på grunn av personellmangel. Noen ganger føles det som om vi jobber oss i hjel.

Jeg er rådløs fordi det nedbemannes, og jeg er rådløs fordi helseministeren ikke tar grep, men legger skylden på andre fremfor å brette opp ermene.

«Hassan» kom alene til Norge som mindreårig flyktning. Han krysset en rekke geografiske grenser for å komme hit, men de mentale grensene han har oversteget, er enorme.

Eldre behandles som verdiløse og usynlige og lever med en strukturell diskriminering som overgår både kjønnsdiskriminering og rasisme. Og derfor har vi de dårligste vilkårene i arbeidslivet – vi som tar vare på dem.

Vi sykepleiere har kompetansen til å vurdere når helsetjenesten ikke holder mål faglig. Og hvem skulle ellers si fra, hvis ikke vi som fagfolk gjør det? 

Når Norge så sårt trenger flere sykepleiere, bør helsefagarbeidere som har vært i yrket i flere år, få sjansen.

Hvordan finner vi den riktige balansen mellom elendighetsbeskrivelsene og det viktige arbeidet vårt? spør Rigmor Wold Hegertun.

Som sykepleiere har vi en viktig stemme i samfunnet. Mitt ønske for 2023 er at vi går sammen og varsler om vår tids største helsetrussel, og at vi krever politisk handling deretter.

Sykepleieryrket handler ikke om hvor god du er til å utføre prosedyrer, men om hvor flink du er til å etablere relasjoner med dine medmennesker.

Budskapet fra Helsepersonellkommisjonen er ikke til å misforstå. Det blir ikke flere ansatte, og det kommer ikke mer penger til Helse-Norge.

Det er selvsagt helt uholdbart at helsepersonell som gjør sitt ytterste for å hjelpe sine pasienter, skal sitte igjen med skammen over ikke å strekke til, skriver helsedirektør Bjørn Guldvog.

Selv om utfordringene har stått i kø, har jeg aldri angret på mitt yrkesvalg. Jeg kan like når det stormer litt og har høstet mye lærdom av det.

Forventningene til at Helsepersonellkommisjonen kommer med drastiske grep for å sikre oss alle livsnødvendige helsetjenester når vi trenger det, er høye.

Mangelen på livsnødvendig kompetanse er ettertrykkelig slått fast av SSB, Nav og KS. Vi mangler 7000 sykepleiere nå. I 2030 er tallet 28 000. Likevel er forståelsen av krisen dårlig erkjent av statsminister, regjering og politikere i kommunene.

Helsetjenesten er under sterkt press, det være seg å ha tilstrekkelige ressurser eller nødvendig kompetanse for å sikre gode helsetjenester. Dette har stor innvirkning på hvordan studentene kan og bør forberedes for yrke.

Begrunnelsen for sykepleiernes særaldersgrense – belastninger i yrket – står fortsatt sterkt og er ikke på noen måte redusert de senere årene.