Nye teorier om psykose bør gi nye behandlingsmetoder

Psykose er en mental tilstand som opp gjennom historien har blitt definert på ulike måter. Den vanligste forståelsen av psykose forklarer fenomenet som en forvirringstilstand med vrangforestillinger eller fremtredende hallusinasjoner uten at pasienten har sykdomsinnsikt. Ved mistanke om psykose vil behandlingen starte med medisinering. Nye teorier om psykose utfordrer den dominerende sykdomshypotesen og snur opp ned på forventninger til virksomme behandlingsmetoder.

Årsaker til psykose

Det finnes flere teorier om årsaker til psykose. Her er fire av de mest kjente tolkingene:

1. Blant urfolk og i eldre religioner tolkes ofte psykosen som et tegn fra gudene om at den psykotiske personen er utvalgt til å bli forvandlet til sjaman eller profet, eller at personen er besatt av demoner.
2. Den genetisk-bio-medisinske teorien forklarer psykose som en arvelig defekt i hjernen som fører til at psykisk sykdom utvikler seg, nesten som kreft.
3. Stressårbarhetsmodellen forklarer psykose som at ytre påkjenninger og stress kan utløse psykisk sykdom hos personer som har en sårbarhet eller mangler psykologisk ballast.
4. Den «nye» teorien kan kalles psykososial overbelastningsteori. Psykosen forklares her som en reaksjon på psykososial overbelastning og fortrengte traumer. Psykosen tolkes ikke om sykdom eller defekt, men som hjernens immunforsvar.

En ny teori om psykose

Den nye teorien er forankret i de opplevelsene personer som har erfart psykose, selv har fortalt om. I livskrisesituasjoner, når de psykiske påkjenningene blir for store og fortrengte traumer kommer til overflaten, vil den utsatte personen mobilisere indre motstandskraft. Dersom den psykoseutsatte ikke har nok å stå imot med, vil han eller hun begynne å bryte sammen.

Et av symptomene på et alvorlig psykisk sammenbrudd er når personen mister dømmekraften. Dersom ikke personen får omsorg og hjelp tidlig, vil det kunne utvikle seg til at vedkommende helt mister grepet om virkeligheten. I overbelastningsteorien forklares psykosesymptomene som et fordekt rop om hjelp og støtte fra andre. Kjente symptomer er hallusinasjoner, grandiose tanker, og at man hører stemmer.

Ny behandlingsmodell

Ofte er det de pårørende som må sørge for å ta kontakt med fastlege, legevakt eller et ambulerende psykiatrisk team. Behandlingen starter med en kartleggingssamtale. I stedet for å lete etter tegn som bekrefter mistanken om sykdom, er det vel så viktig å lytte til det pasienten sier der han er nå.

Økt energi og grandiose tanker behøver ikke være tegn på at en hjernesykdom holder på å utvikle seg. Det kan like gjerne tolkes som et uttrykk for at pasienten mobiliserer alle indre krefter i et forsøk på å reparere psyken sin. I denne tilstanden kan pasienten lettere gi uttrykk for traumer og belastninger som er svært skambelagt og fortrengt.

Det pasienten sier eller gjør i psykosens tidlige fase, leder ofte direkte til problemet for den som lytter med et åpent sinn. Ikke sjelden handler det om dårlige relasjoner til pårørende eller ensomhet og mangel på nære venner. Da hjelper verken piller eller sprøyter.

Ofte må det langvarig terapi og nettverksbygging til. Det er det ikke så lett for en fastlege eller legevaktslege å bistå med. Nettopp derfor er det viktig at hjelperne får en bredere kunnskap om psykosen som fenomen, fortalt av de som har opplevd psykose selv.

Motstridende behandlingsstrategier

Den nye teorien er en utfordring for den genetisk-bio-medisinske sykdomsmodellen, fordi medisinene som blir brukt mot psykose, hindrer pasientens naturlige evne til egenkraftmobilisering og heling. I nesten all psykosebehandling tar leger og psykiatere utgangspunkt i at det har oppstått en kjemisk ubalanse i hjernen til pasienten.

Teorien er at behandling med medikamenter skal sørge for at balansen gjenopprettes. Det har jeg selv opplevd at ikke stemte. Det er nødvendig å påpeke at alle aktuelle pasienter blir vurdert fra utenfra-perspektivet, og at det er behandlerne selv som skriver i journalene at «pasienten responderte godt på den antipsykotiske medisinen».

Pasientene blir tilsynelatende roligere, sett utenfra, men mange opplever økt indre uro. Det er bare om lag 20 prosent av pasientene som har god nytte av den antipsykotiske medisinen. De resterende 80 prosentene har ingen nytte eller tar skade av samme medisin.

Feilbehandling

På det psykiske helsefeltet vet alle at det er viktig å komme tidlig til, men dersom fastlegen henviser en pasient med tidlige symptomer til spesialisthelsetjenesten, er det store sjanser for at pasienten blir avvist inntil han blir syk nok. Når så pasienten har mistet sin samtykkekompetanse, kan han legges inn med tvang, og den medikamentelle behandlingen starter opp.

Dessverre kan behandling med antipsykotisk medisin forsterke og utløse nye symptomer hos noen. Kritikken av behandling med antipsykotiske medikamenter handler om at de gjør mer skade enn gavn på lang sikt. Brukerorganisasjonene får mange henvendelser fra pasienter, pårørende og etterlatte som mener at de har blitt feildiagnostisert, feilbehandlet og overbehandlet med medisiner. Kritikken handler også om at det er ingen andre behandlingsformer tilgjengelig.

Gammel teori

Det er logisk å tenke at pasienter som aldri får bearbeidet eller løst opp i selve årsaken til symptomene sine, heller aldri vil bli helt friske. Siden medisinene dominerer i behandlingen, kan den psykiske reaksjonsevnen bli konservert i en livslang og kronisk tilstand. Med en antagelse om at psykiatrien kanskje har vært fundamentert på feil teori, er tiden nå overmoden for å utvikle nye behandlingsmetoder.

I de tilfellene det er mulig, bør samtaleterapien starte der pasienten til enhver tid er, også når pasienten har grandiose tanker. Det vil kreve kreativitet og tålmodighet fra personalets side. Symptomene kan gi verdifull informasjon som kan benyttes i tilfriskningsprosessen, og jeg tror også at selve behandlingen vil bli langt mer interessant og givende. Dersom overbelastningsteorien får aksept, vil kriteriet «pasienten mangler sykdomsinnsikt» miste mål og mening. For det vil ikke lenger være hensiktsmessig for noen å ha innsikt i en antatt hjernesykdom basert på feil kunnskapsteori.