Jeg har sett skyggesiden av helsevesenet etter mange år med selvskading

Jeg har hatt problemer med selvskading i over ti år nå. Jeg skulle ønske jeg visste hvilke konsekvenser det skulle få da jeg satt på soverommet mitt som 13-åring og skadet meg selv for første gang.

I mitt tilfelle eskalerte det fort. Ikke mange ukene etter måtte jeg sy for første gang, og før jeg fylte 14, hadde jeg mitt første møte med det somatiske sykehuset etter en overdose.

Jeg skulle ønske at ordene mine ble tatt på alvor, men jeg lærte tidlig at ordene mine hadde liten betydning når det kom til å få hjelp i helsevesenet. Jeg hadde stått på venteliste for å få psykolog i noen måneder. Dog skulle det være overdosen som utløste at jeg fikk hjelp. Som usikker tenåring var lærdommen denne: For at folk skulle forstå at jeg hadde det vondt, måtte de se det.

Utallige møter med helsepersonell

I dag er jeg 26, og etter mange år har jeg forstått at det er mulig å bruke ordene, og at det er nok. Det tok mange år, og selvskadingen fikk ordentlig fotfeste. Den har fortsatt feste i meg, til tross for at jeg blir møtt av psykiatrien bare ved å bruke ordene mine.

Jeg trenger ikke lenger å skade meg i et desperat forsøk på å få hjelp. Men, «gode» mestringsstrategier er vonde å vende. På samme måte som en rusavhengig blir avhengig av forskjellige stoffer, har mitt stoff blitt mitt eget blod.

På disse årene har jeg møtt utallige mennesker i helsevesenet i flere forskjellige deler av Norge. Felles for alle gangene jeg må oppsøke en lege etter at jeg har skadet meg, er at jeg enda krysser alt jeg har for at jeg møter helsepersonell som ser bak handlingene mine. En sykepleier som viser normal høflighet og ikke snakker til meg som om jeg er ti år.

Jeg krysser tærne for at jeg møter en lege som ikke skal belære meg om hvor dumt dette er, og at det finnes andre folk på venterommet med ordentlige problemer som ikke er selvpåført.

Noen ganger får jeg ingen hjelp

Jeg kan på en måte ha en viss forståelse for det, men det er bare om jeg legger godviljen skikkelig til. Jeg kan forstå at det må være fortvilende at jeg trapper opp på legevakten for andre gang den dagen etter at hun som nettopp gikk av vakt, har brukt en halv time på å sy meg sammen. Jeg forstår at det er fortvilende at selv etter at det har blitt brukt store ressurser på å enten sy meg sammen eller i verste fall legge meg i narkose for å flytte hud fra en plass til en annen, fortsetter jeg å skade meg.

Derimot forsvarer ikke det nedverdigende kommentarer, ansvarsfraskrivelse eller å ikke gi meg den helsehjelpen jeg både har krav på og behøver. Et av grunnprinsippene for medisinsk etikk omhandler nettopp at helsehjelpen skal være rettferdig – uavhengig av etnisitet, kjønn, sosial status, religion og så videre.

Til tross for det opplever jeg stadig at jeg får dårligere hjelp – og noen ganger ingen hjelp – «bare» fordi det er selvpåført. Leger og sykepleiere kommer med nedsettende kommentarer, blikk og nedverdigende holdninger som på ingen måte hører hjemme i et moderne land med et velutviklet helsevesen.

Det er ikke greit

Det er ikke greit at du dropper de siste to stingene, fordi «jeg allerede har så mange arr at det ikke vil gjøre noe forskjell». Det er ikke greit å ikke vaske før ting bandasjeres. Det er ikke greit å ikke transplantere sår som burde blitt det, fordi det er du er lei av å bruke ressurser på.

Det er ikke greit å bli satt bakerst i køen fordi noen tenker at jeg ikke fortjener hjelpen. Det er ikke greit å sy uten bedøvelse, fordi «jeg liker jo smerten». Det er ikke greit at du ikke møter meg som et medmenneske som har behov for hjelp, fordi du ikke har noe til overs for måten jeg (ikke) håndterer følelsene mine på.

Et realt kunnskapsløft må til

Det trengs et realt kunnskapsløft når det kommer til pasienter med selvskadingsproblematikk. Det skremmer meg at i 2023 fortsetter deler av helsevesenet å møte meg og andre som at dette er noe vi gjør for å plage deg som helsepersonell. Jeg trenger at du møter meg med forståelse når jeg står foran deg og viser deg mine mest sårbare sider.

Jeg skammer meg nok allerede, og fortvilelsen over at jeg nok en gang ikke klarte å stå imot trangen, skygger over alt jeg har oppnådd av seire. Jeg er livredd for at jeg aldri skal lære meg å håndtere følelser på en mer konstruktiv måte, men det hjelper ikke å bli møtt på som et problem og deretter bli nektet behandlingen som kreves for et best mulig resultat.

Jeg er evig takknemlig for disse menneskene

Likevel er jeg en av de heldige. Jeg har folk rundt meg som sammen med meg kjemper for at jeg skal få nødvendig helsehjelp. Som kjemper for at de som skal fikse skadene, behandler meg med den samme respekten som dem som kommer inn med kutt etter at de brukte kniven for å få ut steinen av avokadoen til fredagstacoen.

Folk som ikke har gitt seg til tross for stor motstand, og som ikke gir seg før jeg får den hjelpen skaden krever. Mennesker som ikke ser på meg som et problem når jeg kommer inn for n'te gang, men heller møter meg med forståelse. Jeg er evig takknemlig for at disse menneskene finnes. Tusen takk!

Men, hva med de som ikke er like heldige som meg? Er det greit at de blir sittende med komplikasjoner, enda mer redusert livskvalitet og skammen som det fører med seg? Nei, mener jeg.