Meningen med livet har endret seg i takt med historiene jeg får være tilskuer til

Det gule huset skilte seg ut blant de hvitkledde i gaten. Grønne karmer rammet vinduer og dører inn. Og i hagen strakte blomstrende spirer seg mot lyset, der de var plassert i le for brå vindkast.

Fire trappetrinn ledet meg inn i huset. Rett innenfor gangen hang utallige bilder på veggen. Historien om livet hennes utspilte seg som en sakte film i disse fotografiene, der jeg vandret mot rommet hennes. I et lite værelse, helt innerst i gangen, lå hun og sov.

Når sykdommen klamrer seg fast

Jeg tror aldri noen kan forberede deg godt nok på hvor preget et menneske faktisk ser ut når sykdommen klamrer seg fast og ikke vil gi slipp. Jeg hadde heller ikke forventet at mennesket jeg skulle møte, skulle bli en av de mest positive og livsglade personene jeg har møtt.

Øynene hennes sperret opp i iver da jeg trådte inn døren. Det var så uventet at jeg skvatt og tok et steg tilbake. Vi delte en latterkule sammen over dette første møtet. Det var en ufarliggjørende humor og nærhet som i etterkant skulle prege alle de andre møtene.

Huset var helt rolig, og i det fjerne fra kjøkkenet kunne jeg høre ektemannen lage frokost til henne. Jeg la en varm klut omkring de tynne armene hennes og vasket forsiktig. Jeg var redd for å rykke for hardt i henne. Hun var som en porselensdokke, og jeg var redd hun skulle knuse eller knekke ved hver eneste bevegelse jeg gjorde.

«Det var ikke slik det skulle ende»

Hvert eneste møte med henne, til tross for sykdommens ustoppelige utvikling, var preget av livsglede. Hver dag var for henne en gave. Hun kledde seg opp i de fineste bluser eller kjoler. Parfyme og sminke var en selvfølge. Om solen skinte, visste jeg at hun ville tilbringe dagen i rullestolen utenfor med lukkede øyne og et smil om munnen.

Hun var alltid smilende og livsglad, helt frem mot livets slutt. Den siste gangen vi møttes, la jeg merke til at humøret hadde endret seg. Smilet var erstattet med et fjernt blikk. Jeg spurte hva hun tenkte på.

«Jeg tenker på dette», sa hun mens hun gestikulerte ned mot magen.

«På kreften?»

«Ja, den ligger der i tankene hele tiden.»

«Det var ikke slik det skulle ende», svarte hun.

Hun sovnet inn få dager senere

Samtalen fløt sin naturlige, lette gang. Jeg fikk lirket i spørsmål om døden, frykt eller angst over det som til slutt ville skje. Til slutt spurte jeg:

«Hva holder deg oppe?»

Hun ble stille og stirret mot vinduet.

«Barna mine, mannen min og barnebarna mine».

Jeg nikket forståelsesfullt mens jeg tenkte på bildet av henne i gangen: runde kinn og et smil som kunne varme de mest ensomme hjerter. Jeg forlot henne i rullestolen sammen med familien hennes. Hun sovnet inn noen få dager senere, omgitt av sine kjære, akkurat slik hun ønsket.

Motløse kamper kjempes innenfor hver dør

Hjemmesykepleie er en helt spesiell form for sykepleie. Ved å trå inn noens hjem blir man en del av deres nåtid og livshistorien deres. Når pasientene er borte fra sykehusets sterile omgivelser, trer deres særegne personligheter tydeligere frem. Man griper fast i hvem mennesket er ved å studere omgivelsene rundt dem.

Man møter eldre mennesker med kropper som har begynt å fallere, yngre personer med alvorlige kreftdiagnoser, barn, demente og psykisk syke. Spekteret er uendelig, og menneskemøtene er preget av alle disse forskjellige diagnosene. Dørskilt har ofte to navn, selv om kun én person sitter igjen innenfor. Det er motløse kamper som kjempes innenfor hver dør.

Den største gleden så langt

Mennesker er ensomme, redde og føler seg forlatt. Å få komme inn i livene deres og gi litt av meg selv i hverdagen, det er den største gleden jeg har opplevd så langt i sykepleierstudiet. Det føles utrolig meningsfullt å få bidra med tid, omsorg og menneskelig tilstedeværelse.

I etterkant av hjemmebesøk har jeg ofte spurt meg selv: Hjalp jeg pasientene nå, eller var det de som hjalp meg? Meningen med livet som vi alle leter etter, har i hvert fall for meg endret seg i takt med historiene jeg får være tilskuer til. Visdommen deles raust.

Anger over valg som er fortid og ord som ble sagt, og sterke ønsker om det som skulle vært gjort annerledes, er en del av alles liv. Ved å lytte og gjøre seg sårbar i erkjennelsen av at livet ofte tar retninger man ikke alltid helt forstår eller klarer å kontrollere, vil man kunne lære noe av andre.

En erkjennelse vokser i meg

Jeg håper at min tilstedeværelse hadde noe å gi henne før livets slutt, selv om jeg ikke helt vet hva. Uansett har møtene våre gjort noe med meg.

Noen ganger tar jeg meg selv i å tenke på henne. Da er hun plutselig til stede i livet. Og jeg lar minnene om smilet hennes, den varme tilstedeværelsen og den sterke livsgleden være en kraft som gir meg styrke og glede.

Og en erkjennelse vokser i meg: Hun hjalp meg også.