Dette er direktøren av dobbeltmoral

I desember i fjor sa daværende konstituert administrerende direktør Marit Lind i Helse Nord at penger var ikke var hovedproblemet til det regionale helseforetaket. Problemet var mangelen på fagfolk.

I omtrent samme utpust uttalte Lind at helseforetaket ikke har råd til å konkurrere mot de private vikarbyråene når det gjelder lønn og arbeidsvilkår. Dermed kunne de ikke bevilge penger til økt rekruttering. Dobbeltmoralen lyser tvers igjennom når konstituert direktør har blitt ansatt direktør, og årslønna hopper opp med over 220.000 kroner.

Helse Nord er forelagt innholdet i dette leserinnlegget. Helseforetaket vurderer innlegget som del av en pågående debatt og har takket nei til å svare.

«Dere får ikke, nei, men jeg skal ha»

Når vi på gulvet forsøker å forhandle om lønna, har vi fått servert blant annet følgende strofe: «Du er bare sykepleier. Skal du ha mer, så skal alle ha mer, og det kan vi ikke gi. Det skjønner du også.»

Foretakets svar til NRK var at «det er en rekrutteringssituasjon hvor vi skal rekruttere ny leder i helseforetaket, og det var viktig å kunne tilby rett lønn». Signalet utad til oss på gulvet blir altså: «Dere får ikke, nei, men jeg skal ha». Jeg ser virkelig opp til deg og ditt gode eksempel.

Det må ha vært fjell, fjord og rå natur som løste krisa

Mon tro om mangelen på fagfolk hadde løst seg ved å øke lønna litt. Ta for eksempel bioingeniørkrisa ved Nordlandssykehuset Vesterålen i vinter. Sykehuset hadde seks ubesatte stillinger, og laboratoriet kunne ikke lenger ha døgnkontinuerlig drift.

Det må ha vært fjell, fjord og rå natur i nydelige Vesterålen – og absolutt ikke bonusen på 150.000 kroner mot 18 måneders bindingstid – som løste den krisa. Helt magisk. Penger er ikke problemet, og mer penger lokker absolutt ikke flere søkere.

Mangel på respekt

Vi på gulvet venter i spenning på hvilke nedskjæringer vi har i vente. Eller som Helse Nord kaller det: en omstilling fra «[…] små og sårbare fagmiljøer til større og mer fleksible miljøer». Styremøtet i februar står frem som et soleklart eksempel på mangelen på respekt som styret viste overfor de ansatte de representerer.

Foretaket skulle diskutere omstillingen, med et mål om å bedre bemanningen og skaffe seg en bedre økonomi. På seks timer og med et titalls pauser kunne direktør Lind konkludere overfor NRK: «Nå har vi gjort små justeringer, men hovedinnholdet er omtrent slik det var».

Sparegrisen ristet sikkert av glede over lønningene som ble utbetalt etter det møtet. Samtidig hører vi om sengeposter med så lite penger og folk at de omtrent ikke får arrangert en eneste fagdag.

Hva koster mest?

Nordlandssykehuset Vesterålen har de siste månedene hatt 10–15 ledige sykepleiestillinger, både faste stillinger og vikariater, som ingen har søkt på. Avdelingene går rundt takket være vikarbyråene, som har vært en mye omdiskutert utgiftspost for foretaket. Jeg tror denne «rekrutteringssituasjonen» hadde løst seg om Helse Nord fant det «viktig å kunne tilby rett lønn».

Det vil alltid være noen som sier at lønn alene ikke er nok. Arbeidsvilkår er også like viktig. Det har jo helt opplagt fungert for å ansette direktøren, og det løste også en bioingeniørkrise. Tilby en bonus, øk litt på lønna, gjør i alle fall et forsøk på rekruttering, så kanskje mangelen på fagfolk løser seg.

For hva koster mest? Langtidssykemeldte, godt erfarne sykepleiere som er utbrent etter å ha jobbet 100 prosent fast, i tillegg til dobbelt- og ekstravakter for å dekke opp turnushullene som ikke dekkes av vikarbyrå? Eller ingen ledige stillinger og noen skarve sykepleiere med litt mer i årslønn? Jeg utfordrer foretaket til å gjøre et forsøk.