fbpx Hva er den egentlige årsaken til at mange forlater det offentlige helsevesenet? Hopp til hovedinnhold

Hva er den egentlige årsaken til at mange forlater det offentlige helsevesenet?

Bildet viser en sykepleier på sykehus som løper og stresser

Jeg ble ikke «stjålet» fra det offentlige. Jeg gikk frivillig, og jeg ble ønsket velkommen.

Hei, jeg heter Silje, er 44 år, alenemor og spesialsykepleier som har gått fra det offentlige til det private. Jeg er en av de som det snakkes en del om i debatten omkring helse som det har handlet mye om i det siste. Det private versus det offentlige. Den dagen jeg gikk ut døra på Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN), var en meget emosjonell og tøff dag. Jeg gråt, mine kollegaer gråt, og jeg fikk mange støttende ord. Grunnen til at jeg gikk, var personlig.

Tilrettelagt for min livssituasjon

Jeg vil gjerne poengtere at jeg ble ikke «stjålet» fra det offentlige. Jeg gikk frivillig. Jeg ble ønsket velkommen til et utrolig fint arbeidssted, hvor det ble tilrettelagt for min livssituasjon. Og vi er ikke tusenvis som har blitt «stjålet». Vi er noen få. Det er på tide å få søkelyset vekk fra akkurat det og heller stille spørsmålet: Hva er den egentlige årsaken til at mange forlater det offentlige helsevesen? Og hva skjer dersom politikerne skal få bestemme hvor vi som helsepersonell får lov til å jobbe?

Hva skjer dersom Helsepersonellkommisjonens råd om å pålegge ansatte mer helgearbeid og tøffere turnuser settes i verk? Det som mest sannsynlig kommer til å skje, er at det blir mer krevende å beholde sårt tiltrengt helsepersonell. Enda flere vil kanskje tenke: «Vet du hva, dette gidder jeg rett og slett ikke. Jeg finner meg en helt annen jobb, et helt annet sted.»

Vi snakker ikke ned yrket

Er dette gode signaler å sende ut til de som lurer på om de skal bli helsepersonell, eller som vurderer å gå tilbake til yrket sitt? Mange sykepleiere tar nå til orde for å si at sykepleie er verdens beste yrke, at vi må slutte å snakke det ned. Vi snakker det ikke ned.

Vi tar til orde for bedre arbeidsforhold. For bedre pasientsikkerhet, for en fullverdig pasientbehandling. Det er vår plikt å si ifra når forholdene ikke er gode nok. Det er vår plikt å passe på pasientenes verdighet og sikkerhet.

Det handler ikke om å snakke ned yrket. Det handler om pasientsikkerhet. Sykepleie er et fantastisk yrke. Det vet alle som har valgt det. Derfor kjemper vi, men vi blir ikke hørt. Det oppleves som vi snakker til døve ører, at det er nytteløst.

Dette er kjernen i problemet

Jeg er enig med forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund, Lill Sverresdatter Larsen, i at en liten andel helsepersonell jobber i det private ikke er den største helsekrisen. Kjernen i debatten og problemet nå er hvordan vi skal klare å beholde helsepersonell. Lill sier at «det er bekymringsfullt dersom diskusjonene om fremtidens helsetjeneste bare plasseres langs offentlig/privat-aksen.»

Administrerende direktør i Aleris, Anita Tunold, spør hvilken helsekrise som er størst og viktigst. Er den viktigste utfordringen at en bitte liten andel av helsepersonellet i landet vårt jobber i privat sektor? For problemet ligger ikke der. Og det må politikerne slutte å fokusere på. Drei oppmerksomheten mot det som er viktig og kjernen i problemet: Hvordan beholder vi helsepersonell der de faktisk trengs?

Det private kommer til å vokse

Helsepersonell er som alle andre mennesker. De går også gjennom ulike faser i løpet av et langt arbeidsliv. For å beholde disse gjennom de ulike fasene i livet må det tilrettelegges for det. Hva hvis det var mulig at et nært samarbeid mellom ledelse og ansatte kunne ført til at det ble tilrettelagt gjennom livets ulike faser, for dermed å kunne beholde de ansatte litt lengre? Der tror jeg det er mye å hente.

Det private kommer til å vokse når flere og flere forstår at de har helseforsikring som kan sørge for at de får hjelp mye fortere, eller at noen rett og slett betaler privat for å få gjort noe det offentlige ikke makter. Noen pasienter har sagt at de gladelig betaler de kronene det koster bare for å få komme tilbake i jobb. Det skal ikke være sånn.

Samfunnsøkonomisk katastrofe

Dersom det private forbys, hvordan skal det offentlige klare å ta unna alt? De klarer det ikke. Det går ikke. Da blir mange stående bakerst i køen, og samfunnsøkonomisk er det en katastrofe. Hva skjer da med alle pasientene som ikke får behandling, enten på grunn av lange ventelister eller fordi det ikke finnes kapasitet til å tilby den behandlingen som kan hjelpe pasienter som har ventet lenge på behandling, og som kanskje har litt neglisjerte diagnoser?

Jeg har jobbet mange år i det offentlige. Jeg har stortrivdes og gledet meg til å gå på jobb. Det er kjempespennende å være operasjonssykepleier. Det er tøffe dager, sterke møter, men også utrolige givende. Vi som arbeider tett sammen, tar vare på hverandre. Det er spennende å følge utviklingen i behandlingsmetoder og få være med på denne reisen. Jeg synes det er trist å se hvordan det offentlige nå sliter med å beholde personell.

En del kan fint driftes annerledes

Jeg har valgt å jobbe privat nå, av personlige årsaker. Det handler om å befinne seg i ulike faser i livet. Det jeg erfarer nå, er at vi har utrolig mye å lære av hverandre. I det private ser jeg hvordan logistikk, effektivitet og teamarbeid kan gjøres på en helt annerledes måte. På en måte som gjør at vi kan behandle flere. Selvfølgelig er ikke det sammenliknbart med det offentlige, men akkurat på noen punkter ser jeg, med min erfaring fra begge hold, at en del ting helt fint kan driftes annerledes.

Ikke bare Botox og implantater

Jeg ble også positivt overrasket over hva vi behandler i det private. Det er ikke bare Botox og implantater vi setter inn, noe mange tror. Jeg har møtt så mange pasienter som har fått et nytt liv, ny livskvalitet, fordi de for eksempel har fått utført en brystreduksjon. Jeg snakker om unge jenter som sliter med nakkesmerter og har gått sykmeldt. En annen har fått nytt et nytt liv etter bukplastikk, en operasjon som kun ble tilbudt etter vektreduksjon og livsstilsendring. Nå er motivasjonen til å trene og holde seg der mye større. Er ikke det folkehelse og god pasientbehandling, så vet ikke jeg.

La oss løse krisen sammen

Dette er bare noe av det vi gjør i det private. Vi ønsker å være en ressurs for samfunnet og for det offentlige. Så igjen: Hva hvis det er mulig at vi kan lære av hverandre, utnytte hverandres ressurser og kapasitet. Til det beste for pasienten. Det er jo det vi alle vil. La oss bruke tid, penger og ressurser på samarbeid i stedet for å kritisere hverandre eller se på hverandre som konkurrenter. La oss sammen bruke vår felles energi på å løse den krisen vi nå befinner oss i.

Dette innlegget ble først publisert på itromso.no.

1 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Thomas Pedersen

Avdelingssykepleier
9 måneder 1 uke siden

Jeg har selv lang erfaring i det private helsevesenet. Man kan alltid se på forbedringer av organiseringen i det offentlige, men det vi ikke kommer unna er at private (omtrent uten unntak) jobber elektivt eller har rammer slik at de kan si nei når kapasiteten/avtalen er nådd/innfridd. Slik fungerer det ikke på de offentlige akuttsykehusene eller i kommunehelsetjenesten som plikter å ta alt uavhengig av kapasitet. Den dagen akuttfunksjoner legges til det private tror jeg ikke det kommer til å driftes særlig billigere hvis de ikke går løs på lønningene/pensjonene til de ansatte, eller bruker bemanningsbyråer som henter inn utenlandsk arbeidskraft (sosial dumping). Jeg tror ikke den private løsningen er redningen og derfor er det leit at det offentlige helsevesenet ofte blir satt i et dårlig lys. Gjerne begge deler, men håper debatten kan dreies fra den polariseringen som foregår. Det blir å sammenligne epler og bananer etter min oppfatning.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse