Optimistisk og overbevisende sa jeg unnskyldtil “Frode”. Unnskyld for at jeg hadde glemt en avtale mellom oss.  Jeg var oppriktig lei meg. Her må jeg rett og slett krype til korset og be om unnskyldning, tenkte jeg. Det kommer til å gå greit, trodde jeg. Det gjorde ikke det.  

“Frode” svarte: “Vet du Anne Marie, jeg vil faktisk ikke ta imot unnskyldningen din, jeg ble skuffet over at møtet ikke ble noe av. Jeg hadde sett frem til det.”

Det ble stille mellom oss, verden stoppet litt opp. Jeg holdt pusten……tuller han? Jeg kikket bort og så at han absolutt ikke dro på smilebåndet. Nei, dette var blodig alvor. “Frode” fortalte videre hvordan han hadde forberedt seg til møtet og hvordan hans dag ble snudd på hodet på grunn av dette. Jeg skjønte etterhvert at han avviste min unnskyldning. Og at det måtte jeg godta. Magen min knyttet seg og ubehaget steg. Jeg kjente behovet for å forsvare meg sprengte på, jeg klarte såvidt å ta meg i det. Riktignok glapp det ut en jammen…… Dette hadde jeg ikke drømt om kunne skje mellom oss to gode kollegaer.

Vi snakket lenge om episoden, det var godt å høre hans opplevelse. Jeg verdsetter min kollega høyt, at han hadde mot til å avvise meg ble en vekker. Hva tar jeg med meg?

Det første jeg kjente var at jeg ble veldig sårbar i situasjonen, det gjorde vondt. Følte meg tatt på sengen. Jeg ble svært overrasket over at effekten av min handling fikk en helt annen intensjon enn planlagt. Det var en nyttig påminnelse. Jeg er nødt til å ta dette inn over meg. Jeg kjente en ydmykhet for vår relasjon. Det er noe verdifullt over det.

Selv om følelsen av å bli avvist var vond, var den ikke farlig. Det er nok hensiktsmessig at det skal gjøre vondt å bli avvist. Det er et symptom på at jeg har følelser og at ting betyr noe. Jeg har tross alt tatt sjansen på å bli såret – og så blir jeg det. Hva med vår relasjon? Vil episoden kunne styrke den?

Å ha kontakt med mennesker innebærer alltid en risiko for å bli avvist. Aldri å ta den sjansen kan føre til at jeg føler meg alene og savne nære relasjoner.

De fleste av oss avviser stadig vekk. Alle avviser vi, mer eller mindre. Det er et av grepene vi mennesker bruker for å være tydelige og ta vare på oss selv. Vi kan kalle det selvstøtte. Det vil variere hvor konstruktiv, hensiktsmessig og forståelig den er. Hvilken formsom velges, er også svært forskjellig.

Når jeg har strukket ut en hånd og den andre ikke vil ta imot, kan det hjelpe meg å tenke at den andre reagerer mer ut ifra tidligere erfaringer enn ut ifra ønske om å avvise meg. Noen mennesker har brent seg på å slippe folk inn i sine mellommenneskelige utfordringer, og velger å kutte ut den som forsøker. Det er tryggest og gir følelse av kontroll.

Et annet innspill er å gi den andre tid. Noen trenger rom for å fordøye henvendelser som griper inn i relasjonen. Det må smeltes.

Om min unnskyldning ikke skulle bli tatt imot overhodet – er jeg nødt til å godta det. Det er viktig å vise respekt. Min unnskyldning vil som regel likevel ha hatt noe effekt. Det er aldri galt å fortelle om noe jeg angrer på eller ser i ettertid at jeg skulle gjort annerledes. Eller å be om unnskyldning for noe jeg har glemt. I alle fall vil jeg ha rettet opp noe inni meg selv. Og det er aldri feil.

“Frode” tok imot min unnskyldning neste dag, han trengte bare litt tid – sa han. Takk for at du ventet på meg. 

Blogg om det!

P.S.

I en situasjon hvor jeg har strukket ut hånden og ber om tilgivelse, er jeg ekstra sårbar for avvisning (se forrige blogginnlegg: “Jeg sa unnskyld - ikke beklager”).

- Kjærlighet, synger Sissel ut av høytalerne i min lille tjenestebil som eies av kommunens omsorgstjeneste. Kjærlighet. Beste sort det, tenker jeg, men det er så alt for lite av det. Kynismen har overtatt for lenge siden. Bli ferdig, bli klar for neste oppdrag. Så fort som overhodet mulig. Effektivitet, ikke sant?

Kollegene har det ikke så bra. For kort tid siden hørte jeg en rekke historier som arbeidsgivere benekter. Arbeidslivet i 2017 er ikke for amatører, ikke en gang for profesjonelle utøvere som har redelige motiver og ærlige hensikter. Kjærlighet står ikke lenger på menyen. Jeg blir fortalt historier om sykepleiere, kvinner i reproduktiv alder, som mister både nattesøvnen og menstruasjon grunnet et arbeidskjør som ikke henger på greip. Det er for mye å gjøre, for lite hvile, for mange arbeidsdager, for få kolleger, for mange samtidighetskonflikter, for lite debriefing, og en total mangel på anerkjennelse. De tar det ansvaret ingen andre verken ser, tar, eller forstår. Tilbys pasienten for mye?

I tilsynsrapporter bekrefter Fylkesmannen at arbeidstakerne ikke overdriver, men at arbeidsgiver ikke tar sitt ansvar. I sak etter sak lar øverste arbeidsgiver det hele passere, landet rundt. Lover er sikkert viktige, men ikke viktige nok til å gi endring som konsekvens. Så hva i all verden er det vi holder på med da? Arbeidsgiver bidrar med å påpeke at pleieren ikke er effektiv nok, tar for få riktige logiske eller logistiske valg. Andre peker på ønsket økt bruk av velferdsteknologi. Sånn innoveres tjenesten, dere. Akkurat som planlagt?

Verre er det kanskje at ingen egentlig vil vite. Alt skal gjemmes bort i statistikk, budsjettrapporter, og avviksmeldinger. Selv har jeg fått nok av dette: Vi har nok til å slå fast hvor problemene er, og hvor løsningene kan finnes. Det handler i bunn og grunn om vilje. 

Finnes viljen, finnes det en vei. Sykepleiere er, i motsetning til penger, en mangelvare. Pengene finnes, men brukes til annet. Det er sikkert greit om det er slik vi vil ha det. Men det skal ikke lenger skje på bekostning av sykepleiernes helse. Tida er inne til å rydde opp. Enten blir dette en felles oppgave, eller så blir det en heftig runde som kan omfatte både påtalemyndighet og rettsvesen. Vi trenger et Sykepleierløft, ikke en utnyttelse av kompetanse som er mangelvare!

Nå er det slutt på at sykepleiere skal betale med egen helse. Hva er egentlig innholdet i frasen "et inkluderende arbeidsliv?" Medisinen for å løse krisen er gode fagmiljø, gode lønn- og arbeidsforhold, karrieremuligheter og godt arbeidsmiljø.

Just do it!

Jeg har værtmed i planleggingen av Helsesøsterkongressen, som ganske snart går av stabelen. Tittelen på årets kongress er «Helsesøsters rolle i samhandlingens tid» – og dette har satt i gang tankeprosesser i meg – «hvor begynner og slutter Solveig – og hvor starter Helsesøsteren?»

I hverdagener sprangene mellom de forskjellige rollene mine korte, og er jeg ute på lørdagshandel, løpetur eller dansetimer, er det ikke sjeldent jeg møter blikk eller hører utrop fra små bekjentskaper – «se, der er Helsesøster!» Det er kjempehyggelig å se positiv respons fra foreldres ansikter når de hører dette, men det har også hendt at noen snur og går en annen vei. Da kan jeg kjenne på konflikt mellom behovet for å bli likt og anerkjent – og de vonde avgjørelsene jeg av og til må ta i jobben. Går jeg sammen med min egen 7-åring, er det mange ganger hun spør om det var noen jeg kjente fra jobben, men det hender også at hun må vente litt fordi mamma vil være vennlig og imøtekommende også i fritiden.

I sommermøtte jeg meg selv i døra, da jeg ble starstruck og forundret over å treffe et av mine helsesøsterforbilder på en badestrand, i helt vanlig bikini sammen med barn og barnebarn. Når jeg var fotballmamma for egen 7-åring på fotballcup møtte jeg de samme forundrete blikk og spørsmål fra fotballspillende barn – «er du mamma? Har du barn som spiller fotball?» Jeg har også møtt foreldre på tur som unnskylder at barna har Nugatti på brødskiva, fordi de vet at jeg jobber som helsesøster. Er bildet av helsesøster fastlåst til det profesjonelle til den grad at noen blir forundret over at vi også er mennesker? Da er kanskje rollen dratt for langt? Det er kanskje sunt å vise at jeg også er menneske med familie og levende liv. Samtidig er jeg opptatt av å være et forbilde – sykler til jobben, bruker alltid hjelm, følger trafikkregler (og skammer meg dersom jeg skulle bryte en i vanvare). 

Yrkesvalget mitthører tett sammen med ønsket om å være en hjelper, interessen for mennesker og hvordan de virker sammen. Å være helsesøster er ikke bare en profesjon, det er også en identitet som strekker seg langt inn i den private sfæren. Jeg følger de retningslinjene jeg er pålagt, men må bruke mine menneskelige egenskaper for å gjennomføre arbeidsoppgaver. Jeg er feilbarlig, og gjør ikke alltid de beste valgene. Men jeg gjør som de fleste andre – det beste jeg kan. 

Hvordan skal jegså klare å «legge igjen jobben på kontoret» og ikke ta med meg jobbrelaterte problemstillinger hjem? Hvordan skal jeg være menneskelig og profesjonell i møte med mennesker jeg skal være en hjelper for? Hvorfor er det slik at jeg så lett privatiserer det som ikke går etter planen, og kritiserer meg selv i møte med kompliserte og krevende arbeidsoppgaver? I møte med nye og omfattende retningslinjer forutser jeg at jeg kommer til å klø meg i hodet, prøve og muligens feile når rammene i jobben ikke følger med nye krav. 

Jeg har lærten nyttig teknikk av en engasjerende foreleser. Dette er en øvelse som hjelper meg å akseptere at det av og til er komplisert å være menneskelig og helsesøster samtidig. Jeg kan finne frem en av de egenskapene jeg ikke er stolt av, si det høyt til en person jeg stoler på. «Jeg er en sånn helsesøster som gruer seg til å ringe foreldre med vanskelige budskap.» Det er kanskje andre som har det akkurat sånn. Det følger med jobben. Det er ikke nødvendigvis personen Solveig som står alene ansvarlig for at det er vanskelig.

Jeg lærerog utvikler meg i møte med arbeidet og menneskene jeg jobber med. Det er en berikelse, men også krevende. 

Personen Solveigdigger å være helsesøster. Det er kanskje sånn gode helsesøstre blir til? Jeg håper det :-)

Gleder megtil å se mange av dere i Lillestrøm!

Det ble ingen politisk valgkampinteresse blant norske partier for hvordan virkeligheten arter seg i norsk helsevesen. I stedet for å ta de store utfordringene på alvor var det i valgkampen små interessestunt på ubetydeligheter. I stedet for å se på hva manglende rekruttering av nødvendig kompetanse gjør i vårt felles helsevesen, snakker Arbeiderpartiet om en Kjærlighetsgaranti (?). Høyres Høie byr på tandemsykling og kontrollfokus av en times aktivitet om dagen. Som hovedtillitsvalgt i en stor norsk kommune må jeg av og til ta en timeout for å samle meg. Det er nesten til å miste pusten av at de viktigste sakene ikke har overordnet interesse.

Valgforsker Frank Aarebrot mener at Aps problem er at de ikke engasjerer den jevne velger. De burde ha fokusert på å fjerne det Aarebrot kaller blåruss-styret og målemanien i norsk helsevesen. Kort sagt NPM. Når Ap ikke har fokus på dette, og Høyre egentlig er såre fornøyd med status quo, blir vi der vi er. Det betyr at vi som jobber i helsetjenesten verken blir hørt eller forstått. Vi vet også hva vi har i vente. Reell framgang i rekruttering og økt pasientsikkerhet gjennom levelige arbeidsforhold står ikke øverst på dagsordenen. Vi blir rett og slett ikke tillagt troverdighet. Min tidligere kollega i Tromsø sier det slik Hvorfor snakkes det ikke om et sykepleieloft

Jeg møtte nylig et eksempel i et møte med strategisk ledelse i Rådhuset, hvor jeg representerer i mitt ombudsverv. Det er fristende å skrive en kronikk om mannen med «det spiller ingen rolle – dressen». Det er den dressen som på magisk vis får vanskelighetene til å forsvinne, og samtidigheten til å framstå som tilgjengelig og vakker. Jeg leste boka om «Det spiller ingen rolle – dressen» for min eldste sønn om igjen et utall ganger i hans oppvekst. Det var utrolig hvordan denne magiske påkledningen kunne endre hverdagen. Når jeg i dag møter menn i sin administrative påkledning, faller ofte brikkene på plass. Det er hverdagsmagi å bortforklare det tidvis utrolige i grove avvik slik at alle kan gå nøysomt videre. Kanskje dressen virker?» Vi byttet i alle fall by …

Oppsummert, og uavhengig av regjeringskonstellasjoner, vet vi altså at vi ikke står langt oppe på dagsordenen. Det må endres, og vi har både muligheter og potensial til å oppnå dette. Forutsetningen ligger imidlertid i hvordan vi utformer vårt budskap og hvilke virkemidler vi bruker for å fremme budskapet. Med «Sykepleierløftet» er vi på vei. Så lenge dagens ledende politikere ikke ser forskjell på sykepleiere og andre i vårt helsevesen, unngår vi ikke å bli en av flere i et profesjonsløst uvesen.

Det er kanskje mer behagelig å styre et vesen hvor måltall kan plassere innsatsfaktorer (altså oss)! Vi må nå sørge for at ubehaget ved dette blir større enn om de lar være. Profesjonsnøytraliteten er ikke kvalitetsfremmende, og må vekk. Det er en voksen jobb, og krever NSF på sitt beste. Jeg ser imidlertid ikke at vi har andre valg enn å krumme nakken og gå løs på det hele. Vi spiller faktisk en vesentlig rolle!