Som de fleste andre måtte jeg på hybeljakt da jeg startet i yrkeslivet på 70-tallet i Oslo; og jeg hadde mange fordeler. Alle likte de bløde konsonantene jeg hadde i språket (som du vet: kake blir kage, tilbake blir tilbage osv.) og alle likte skarre-r-en. Det blir for øvrig hevdet at det er lettere for barn å lære seg språk med skarre-r enn rulle-r. Skarre-r-en er faktisk ikke egentlig et norsk fenomen, men fransk, mer presist fra Paris. Fra Paris spredte fenomenet seg via Tyskland og Danmark og videre til den bløde kyststripe, som jeg altså kommer fra. Språket mitt vekket begeistring da jeg var på hybeljakt i hovedstaden, og det var både å velge og vrake/vrage. Riktignok var det mange andre opplevelser en kunne komme ut for; slik som et sted hvor jeg fikk spørsmål om jeg var «frisinnet». Naiv som jeg var, svarte jeg positivt på det; jeg mente selv at jeg hadde et romslig menneskesyn. Heldigvis valgte jeg et annet sted å bo enn akkurat denne plassen … da jeg tydeligvis misforsto!

Men så til poenget! Ikke alle som var på hybeljakt, hadde samme fortrinn som meg. I annonse etter annonse i dagspressen kunne jeg lese: Koselig hybel sentral til leie, BM: Ikke nordlendinger. Mange har opplevd hvor vanskelig det har vært å flytte fra nord til sør. Så mange, og så lenge, at det faktisk for 150 år siden ble startet en egen forening for nordlendinger i Oslo. Det virker surrealistisk; men jeg husker godt mange mente at nordlendinger ble betegnet som utlendinger i Norge. Rasismen rådet. Helt til det kom en ny «gruppe»: pakistanerne. (Noen tiår før hadde også jøde vært et skjellsord, og mange mener fremdeles at ordet er et av de mest brukte skjellsord i dag, sammen med homo.)

Mange mennesker blir kategorisert i grupper i samfunnet vårt i dag. De sliter. Det kan gå på seksuell legning, alder, hudfarge og kleskoder. Nå ved årsskiftet synes jeg det er betimelig å minne oss alle om alle menneskers ukrenkelige verdi. Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere bygger på menneskerettighetene. Menneskerettighetene er de rettigheter og friheter ethvert menneske har i kraft av å være menneske uavhengig av for eksempel kjønn, klasse eller etnisitet. Gjennom menneskerettighetene løftes grunnleggende verdier som likhet, frihet og verdighet frem.

Rådet for sykepleieetikk har i året som har gått, erfart gjennom henvendelser at de menneskelige verdiene som menneskerettighetene (og yrkesetiske retningslinjer) er bygget på, står under press. Rådets mest tidkrevende sak i fjor, paradoksalt nok, handlet om hijab. Som mange har fått med seg, mente rådet (mot én stemme) at hijab var akseptabelt i helsevesenet. Dette satte sinnene i kok hos mange, og det tok mange måneder før «stormen» mot rådet og meg som rådets leder avtok. Argumentene handlet om kleskode, politikk og rasisme, ikke profesjonsetikk. Profesjonsetikken er, som vi vet, standarder eller regler for oppførsel i en bestemt yrkesgruppe; og rådet hadde ikke fått en eneste henvendelse om brudd på profesjonsetisk standard hos noen som bærer hijab ute i praksis. Heldigvis så vi lite til protester i vår egen yrkesgruppe; noe vi må være stolte av! Men om, og eventuelt når, en henvendelse vedrørende brudd på profesjonsetisk standard vil komme (eller kommer), skal rådet naturlig nok behandle denne på lik måte som alle andre saker.

Som nyttårsønske hadde det vært gledelig å se et liknende engasjement ute i samfunnet (som hijab-saken vakte) til fordel for alle de menneskene som opplever utenforskap og annerledeshet. Til fordel for fellesskapet, uansett hudfarge/etnisitet, seksuell legning, gammel eller ung. Menneskeverdet og profesjonsetiske standarder må uavbrutt løftes frem. Klimaet er betydelig hardere nå enn på 70-tallet, og problemstillingene er mer komplekse og alvorlige enn da jeg skulle starte mitt arbeidsliv i hovedstaden. For å bli godtatt den gang da, alt tatt i betraktning, var det enkelt for en sørlending som både hadde en skarre-r i språket og bløde konsonanter. Men verre var det for nordlendingen som ikke fikk hybel!

Jeg ble innlagt i psykiatrien første gang som 20-åring og har til sammen vært ni år på psykiatriske avdelinger. Nå har jeg ikke vært innlagt siden 2010. 2010 var også året da jeg tok førerkort for første gang. Jeg får ofte spørsmålet: «Er du frisk nå?». Jeg svarer: «Ja, i dag er jeg frisk.» Jeg har fortsatt en psykisk lidelse, men stort sett er jeg frisk. Jeg kan bli syk igjen og synes derfor det er et vanskelig spørsmål. Jeg tenker at alle kan bli syke. Enten det er influensa, betennelser, depresjon eller mani. Ingen vet hva livet bringer. Samtidig virker det som om psykisk sykdom ses på som statisk og overskygger vår identitet, i motsetning til somatiske (kroppslige) sykdommer. Dette kommer til syne allerede idet vi blir diagnostisert. I psykiatrien ER man sin diagnose, mens i somatikken HAR man en diagnose. For eksempel jeg fikk beskjeden i 1998 at «Linda, du er manisk depressiv og må lære deg å leve med symptomene». Man hører ikke at man er nyrestein eller at man er kreft.

Ja visst har jeg kommet meg. Jeg feirer å ha fått førerkort, arbeid og at jeg er tilbake til samfunnet med samme spilleregler som alle.

Samtidig kommer sorgen. Jeg innser at jeg de siste 20 årene har vært en annenrangs pasient. Jeg har vært en annenrangs borger, rett og slett.

Jeg blir ikke kvitt denne sorgfølelsen fordi jeg vet at det er JEG som er kommet meg. Ikke holdningene. Mange mennesker befinner seg fortsatt der jeg var.

Jeg husker flere eksempler. Ja, til og med i psykiatrien var holdninger til tider nedlatende. At man kun søkte oppmerksomhet var en vanlig holdning til mange av mine sykdomstegn. Blant annet selvskading.

Jeg husker særlig at medpasienter med ROP-lidelser ble utrolig dårlig behandlet. Ofte var «behandlingen» for denne gruppen å bli romskjermet, og jobben til de ansatte besto i å stenge dem inne på rommet. Jeg har sett utallige ganger ansatte som har sittet med beina mot utsiden av dørene med en hensikt: Å holde pasienter inne på sine rom. Er dette i det hele tatt behandling? Jeg skjønner ikke det.

Psykiatrien kan lære en hel del om selvråderett av somatikken. Husregler inneholder ofte begrensninger som ikke er hjemlet i behandling, men heller minner om oppdragelse. Disse husreglene, som i noen tilfeller til og med inneholder kleskoder og begrensning av samtaletemaer, ville vært uhørt i somatikken. For eksempel skal man ikke snakke om sykdom. 

Se for dere et rom på en mage-tarm-avdeling. 4 pasienter har fjernet gallesten. Hva snakker de om?

• Hvem hadde sterkest smerter
• Lettelsen over å ha fått hjelp
• Hvem hadde den mest dramatiske operasjonen
• Hvem hadde flest og størst gallestener, og ikke minst om disse skal tas med hjem som et minne

Ingen ville gått inn på dette rommet å si: «Dette snakker man ikke om her på avdelingen.

«Gallestenen» på psykiatrisk er tankene og følelsene våre. Hva er forskjellen? Min påstand er at dette handler om holdninger.

Ansatte har ofte samme skolegang. Noen er sykepleiere. Andre er leger. De har altså sittet på samme skolebenk ut fra hvilken utdanning de har. De har gått ut de samme dørene, med samme pensum. Det betyr jo at det skjer noe nettopp med holdninger når de trår inn som faglærte på ulike avdelinger.

Samtidig innser jeg at ved å ha vært en psykiatrisk pasient ble jeg automatisk en annenrangs pasient også i somatikken. Jeg har opplevd dette flere ganger. Jeg skal gi dere tre eksempler:

1. Selvskading. Jeg drev med heftig selvskading da jeg var syk. Har sydd over 1000 sting på kroppen. Altfor ofte ble jeg sydd uten bedøvelse. Altfor ofte hørte jeg slengbemerkninger fra fagfolk, som for eksempel: «Du trenger ikke bedøvelse. Du liker jo sånt.» «Vi har ikke tid til dette, Linda. Vi har skikkelige pasienter å ta oss av.» «Du gjør dette kun for oppmerksomhet»
2. Jeg hadde veldige smerter bak i siden for mange år siden. Det ble så ille at jeg oppsøkte legevakt. Kort fortalt ble jeg sendt hjem med en resept på Sobril for angst. Dette til tross for at jeg hadde sagt at jeg aldri pleide å ha angstsmerter bak i siden. Min psykiater fikk meg inn til en ordentlig undersøkelse dagen etter. Jeg hadde nyrebekkenbetennelse.
3. Jeg måtte til legevakten igjen for noen år siden. Dette var etter at jeg hadde kommet meg betraktelig fra det sykeste jeg har vært psykisk. Jeg hadde sterke smerter. Denne gangen ble jeg også sendt hjem med diagnose angst. Dagen etter oppsøkte jeg fastlegen. Jeg traff en ung turnuslege, og hennes første spørsmål var om jeg hadde møtt en ung eller gammel lege på legevakten. Jeg skjønte hvorfor hun spurte. Legen som var på legevakten jobbet ved samme kontor. Jeg bekreftet at det var hennes kollega som hadde møtt meg kvelden før. Hun lyttet på meg og sa seg enig i sin kollegas diagnose: Angst. Jeg sa at dette ikke var riktig. Hun spurte da: «Hva vil du jeg skal gjøre? Nå har jeg lyttet på deg og snakket med deg». Jeg svarte: «Jeg vil at du skal skrive i min journal at selv om jeg har en psykisk lidelse, kan jeg faktisk feile noe somatisk». Jeg ble av min psykiater igjen henvist videre. Jeg hadde betennelse på lungeposen og ble akutt innlagt på sykehuset.

Turnuslegen den gang ringte meg etter at jeg var utskrevet og tryglet meg om å ikke melde fra, for da kunne hun risikere å ikke få bli lege. Jeg synes så utrolig synd på henne at jeg ikke meldte fra.

I dag tenker jeg mye på dette. Jeg føler at min pasientgruppe altfor ofte gjør dette. Vi lider av en «ufortjent takknemlighet». Vi orker ikke å klage. Vi bærer preg av å ikke bli trodd og å være oppmerksomhetssyke. Vi fikk jo tross alt hjelp til slutt.

I dag er jeg tilbake i arbeidslivet. Jeg vet at dette fortsatt er et problem. Jeg ser det nemlig i mitt arbeid.

Mennesker med psykiske lidelser har i gjennomsnitt 15 år kortere levealder enn andre mennesker. Det har kanskje også sammenheng med holdninger. Våre pasientgrupper blir sjelden fulgt opp på somatisk sykdom. Dette gjelder dessverre både kroniske sykdommer og akutte sykdommer. Våre pasientgrupper blir heller begrenset i form av rettigheter og er de første som nedprioriteres både hos fastleger, i hjemmesykepleie og ved innleggelse i somatikk.

Veldig ofte må vi som jobber i psykisk helse og/eller rus følge våre brukere når de trenger behandling somatisk. Jeg har selv fulgt mennesker mellom psykiatri og somatikk, og sett redselen når det blir opplyst om en psykisk lidelse. Dette til tross for at hjelpen for den psykiske lidelsen blir ivaretatt av oss som jobber med dette. Vi med psykiske lidelser har også en kropp. En kropp som kan bli syk. En kropp som trenger behandling. Dette er somatikk, og vi burde få bort dette med annenrangstenkning.

...men si det for all del på den rette måten. Sånn at flere enn bare du og dine forstår. Kunnskap er makt, og virker bare om den deles med flere.

«Folket og Eliten» er en måte å dele inn i «Vi og Dem». De andre og oss. Fokusere på en ytre faktor, en gruppe som er annerledes, og som derfor kan forene oss andre i (nesten) hva det skal være. Fordi vi ikke er som «dem»...

«De» kan være så mangt. Svensker, for eksempel. «Menneskets beste venn», som fulle nordmenn på harrytur ofte slenger ut av seg om betjeningen i nabolandets mange servicebedrifter. De andre kan være direktørene og sjefene, som vi ofte kan gi skylda for manglende årvåkenhet i styringa av bedriften eller virksomheten.

«De andre» kan også (skrekk og gru?) være oss. Den som levende og engasjert er opptatt av seg, sitt og sine, blir ofte oppfattet som sneversynt av andre. Perspektivet former inngangen til hvordan mennesker vurderer omgivelsene. Det vi ikke oppfatter som viktig, vesentlig eller interessant, gir vi merkelapper som separer dette fra en selv. Slik blir tidvis også vi å regne som «de andre». Skillet kan til og med gå i våre egne korridorer.  Mellom tillitsvalgte, mellom tillitsvalgte og ansatte, og mellom ansatte på ulike nivåer eller adresser. Mulighetene for separasjon er mange.

Unio, landets nest største og hurtigst voksende hovedorganisasjon, betyr «Jeg forener». Det er en passende tittel på en hoveorganisasjon for universitets- og høyskoleutdannede profesjonsorganisasjoner. Å forene innad kan imidlertid ekskludere utad, og det er derfor ikke alltid like lett å «si det som det er». For hvordan sier du det andre ikke forstår på en måte som skaper økt felles forståelse?

En av dem som bidrar til økt felles forståelse, og forener, er Norsk Sykepleierforbunds Lill Sverresdatter Larsen. På Uniokonferansen 2017, i panelsamtale om språk og makt i fagforeninger, viste forbundsstyrets utsendte i debatten at hun både har kunnskapen og kan tilpasse denne til et dagsaktuelt publikum. Et av hennes budskap er at en går inn og ut av sosiale posisjoner, at slike posisjoner medfører mer eller mindre makt, og er elastiske - samt i stadig endring. 

Vi som mener å ha trent på dette en stund nikker anerkjennende. Andre får en lengre og mer presis forklaring av dr.Larsen, og det er litt av poenget: Kunnskap er makt, og blir relevant for flere når den gjøres forståelig og dermed tilgjengelig.

Organisasjoner består av folk. Medlemmer er alltid i fokus, og saken i sentrum skal representeres og målbæres av noen. Mottaker av budskapet skal, helst uanstrengt, forstå det som sies. Språket skal være slik at det underbygger budskapet og forener sender og mottaker i prosessen. Det er altså i sannhet slett ikke alle som intuitivt kan si at de er Unio...!

Et eksempel sitter i den bussen denne skribenten befinner seg i nå. Han har plantet seg sentrisk i baksetet, med hodetelefoner i ørene og mobiltelefonen i hånda. Ut av munnen flommer ord og uttrykk på engelsk og norsk i en salig blanding. Han er «Corporate Businessman» med en «industrial approch focused on core industrial management, for å si det sånn». Som han sier det selv! Hensikten med samtalen er, i tillegg til å informere samtalepartneren om innholdet, å markere for oss andre at her er en som er litt annerledes. Han lykkes godt med det, selv om jeg lurer på om han har valgt riktig kommunikasjonskanal. 

Jeg tar meg selv i å tenke på hvilken sosial posisjon han mener han inntar. I mitt hode er han allerede plassert et sted han slett ikke vil være, uten egen evne til å endre denne. Språk er makt... Noen ganger slår imidlertid den sosiale motmakta tilbake på avsenderen.

Det er klokt å tenke over hva en sier, slik at publikum forstår hva det betyr!

Hygiene er en fin ting. Alle har hygiene. Noen har dårlig, andre har god. Ikke på den måten at noen av oss nødvendigvis lukter vondt, men dårlig hygiene trenger dessverre ikke å lukte vondt. Dersom dårlig håndhygiene hadde luktet vondt, hadde det vært mye lettere å få flere til å holde god håndhygiene. For dårlig håndhygiene trenger ikke være synlig. Det er ofte helt usynlig. Dessverre igjen. For dersom vi hadde sett tydelig at dårlig renholdte hender var skitne – da hadde det også vært lettere å få flere til å holde god håndhygiene.

Nei, hygiene er delvis usynlig, og det er en utfordring.

Filmen «Den usynlige utfordringen» av Folkehelseinstituttet beskriver dette bra.

Det handler ikke om å være «på tuppa» eller «helt ekstrem». Det handler rett og slett bare om å ta nødvendige forholdsregler, og som sykepleiere og annet helsepersonell har vi et faglig ansvar. Vi har et ansvar både i samfunnet og for den arbeidsplassen vi eventuelt har. Vi har et ansvar for å gjøre det vi vet er forebyggende i forhold til spredning av bakterier, og dermed spredning av smitte og sykdommer.

Min erfaring er at i sykepleiegruppa er det bare unntaksvis enkelte som ikke er opptatte av håndhygiene, mens i de øvrige yrkesgruppene i helsevesenet er det bare unntaksvis enkelte som brenner for håndhygiene.

Leger har overrasket meg mer enn en gang. Jeg husker som student på en kirurgisk avdeling, at en kirurg satte seg i sengen hos en smittepasient. Jeg lurte da på om det var jeg som hadde misforstått dette med smitte, men jeg våget ikke spørre. Etter at jeg ble sykepleier jobbet jeg på en medisinsk avdeling en sommer. Der kom det inn en pasient med spørsmål om smitte, og legen sa at vi behandler ham som ikke-smitte-pasient inntil vi har tatt prøver. Jeg var ikke enig, men ble ikke hørt. Senere på min vei som sykepleier var jeg på hospitering på en poliklinikk. Legen jeg var med denne dagen, vasket forhåpentligvis hendene i lunchen, men bortsett fra det vasket han ikke hendene éngang i løpet av dagen. Jeg var sammen med ham hele dagen, og han hadde rundt 15 pasienter, deriblant 2 med sår. Ingen håndvask og ingen hånddesinfeksjon.

Er det rart at bakteriene sprer seg? Nei, det er ikke rart. Vi som er helsepersonell HAR et ansvar, om vi liker det eller ikke.

Sykepleierutdannelsene setter naturlig nok hygiene høyt, men jeg synes det er rart at ikke andre helseutdannelser prioriterer å lære studentene om hygiene? Eller gjør de det?

Men at hygiene må ha sitt utspring fra toppen, fra ledelsen, det tror jeg er viktig. Det må spres i hele organisasjonen som en del av kulturen. Fra toppen til grasrota. At én utsendt eller brennende sykepleier springer rundt og passer på alle andre – det holder ikke i lengden. De andre blir lei og sykepleieren blir utbrent. Sannsynligvis er kunnskap om smitte og bakterier første bud, og videre kunnskap om hygiene og smittespredning. Praksisen må innøves og gjøres til vane – for en vane kan gå av seg selv.

Ta gjerne en titt på visualiseringen av bakterier i filmen fra Folkehelseinstituttet:

( https://www.youtube.com/watch?v=TkjnUWvF4M4)

Den siste tidens støy på St. Olavs har hittil vært en tøff, men nødvendig storm. Folk er presset til å jobbe raskere. De blir ikke hørt og får ikke de ressurser de trenger for å gjøre jobben tilfredsstillende og faglig forsvarlig.

Dette gjør noe med oss alle. Vi blir usikre, slitne, prioriterer bort både lunsj og toalettbesøk og tar ukloke vurderinger og valg. Dette går ut over pasientsikkerheten på et eller annet vis. Ja, dette er den samme gamle klagesangen man har hørt i mange år, men intensiteten, fortvilelsen, opposisjonen, avvikene og fakkeltog er tegn på at det nå bygger opp til en storm som vi må ta stilling til. Dette er ikke et forbigående problem, det er en lenge varslet bølge som tvinger oss inn i noen vanskelige valg som må tas!

Rammer pasienten

Det er arbeidsgivers ansvar å legge til rette for at jobben skal kunne utføres forsvarlig. Dette står tydelig beskrevet i arbeidsmiljøloven.

Dersom en avdeling ikke klarer å utføre jobben forsvarlig med den staben man har tilgjengelig, og underretter ledelsen om dette gjennom avvik og samtaler, kan ikke leder kaste ballen tilbake og true med at man da må jobbe med enda mindre folk på vakt. Dette er en trussel som ikke rammer sykepleieren i første omgang, men pasienten.

Vi sykepleiere kan riktignok synes det er slitsomt å ikke rekke over alt vi skal gjøre, men det er først og fremst pasientene det går utover. De får ikke den hjelpen de trenger, når strikken til slutt har nådd sin ytterste kapasitet. Det toppledelsen nå viser, er at den slett ikke har lyttet til dem som står nær pasienten. I stedet går den direkte i forsvar og kaster ballen rett tilbake med beskjed om at dette må løses. Selv om det har vist seg å være umulig.

Toppledelsen på St. Olav skaper på denne måten mistillit hos de ansatte. De tror ikke lenger på at deres sjef vil deres beste, eller sjefen vil ta ansvar for å legge til rette for å drive pasientsikker behandling. En uheldig og uklok uttalelse fra ledelsen er med på å redusere arbeidskapasiteten hos den enkelte arbeider. Vi vet alle hvordan det er å jobbe når man har hodet fullt av støy. Og dette – ja, dette  blirdet støy av!!

Stolt

Et sykehus er et sammensatt samfunn hvor de fleste brikker er uvurderlige. Jeg har jobbet på St. Olavs i 16 år og har alltid vært stolt av arbeidsplassen min.

Jeg kan fortelle hundrevis av historier om pasienter som har hatt nære, fantastiske møter med personale fra alle yrkesgrupper på sykehuset. Om pasienter som har fått livet i gave på nytt, eller som har fått dø i fred med sine nærmeste rundt seg. Om han som sitter på kundesenteret, som har jobbet på huset i 40 år, og som alltid stiller opp når man trenger ham. Han kan navnet på de fleste som jobber på huset. Jeg kan fortelle om alle de som har stilt opp, natt og dag, når det var behov for ekstra folk. Om de som har ligget våken om natta og tenkt ut hva man skulle si for å trøste pasienten som man vet kommer til å få en dårlig beskjed på visitten dagen etter.

Jeg kan fortelle om alle de uformelle samtalene vi kollegaer har hatt, etter arbeidstid, for å debrife litt uformelt om en hendelse som var tøff å stå i. Samtaler som må til for å ruste oss bedre til neste gang. Det gjør at vi kommer tilbake på jobb dagen etter, i stedet for å holde seg hjemme i senga i frykt for å møte noe vanskelig igjen dagen etter.

Jeg kunne fortelle om alle de mellomledere som har måttet stå midt i skuddlinjen for avgjørelser de slett ikke var enige i, bare for å være lojale mot sin leder og for ikke å skape uro. Disse som skulle knebles mot sin vilje, fordi toppledelsen ikke kan forklare godt nok hvorfor det skal være en god idé å kutte i rapporttiden! 

Dårlig dialog

Alle disse historiene om alle de gode folkene som jobber på St. Olavs forsvinner dessverre i støyen som kommer i kjølvannet av dårlig dialog innad på huset.

Dersom ledelse kun foregår i form av beskjeder som bringes fra toppen og nedover i systemet, får vi aldri i verden løst de utfordringer helsevesenet står ovenfor i dag. Det er avdelingen der pasientbehandlingen faktisk foregår, som må komme fram til hva som er forsvarlig drift og hva som ikke er det. Så må sykehuset gjøre vurderingene og prioriteringene ut ifra det, sammen!

Jeg ønsker å se etter det beste i alle! Alle mener de gjør det rette, selv om de kanskje ikke alltid gjør de rette valgene. Jeg er helt sikker på at toppledelsen selv mener de handler riktig, også i denne saken. Men de tar feil … og det hadde de skjønt om de hadde lyttet litt mer.

Det har blitt skrevet utallige blogginnlegg fra mange av de ansatte på St. Olavs hospital som burde vært lest av toppledelsen. Dette er ytringer fra dem som jobber nært pasienten. Blir de lest på toppen, tro? Ikke vet jeg! Når det rasler så mye i korridorene på arbeidsplassen som de er satt til å lede, må de lytte til hva som egentlig foregår blant de ansatte. Jeg tror det er vel verdt å lytte til.

Må ha tillit

Jeg lar meg stadig imponere over hvor mye gull som kommer frem i folk som har lyst å se et nytt perspektiv. Folk som ser det som sin oppgave å skape en god dialog.

Alt jeg har lært i livet som er viktig, har jeg lært gjennom å lytte, ikke fortelle. Dersom jeg kun lytter til de tanker jeg allerede har tenkt, har jeg ingen mulighet til å se noe nytt!

Vi er et helsevesen i endring, og vi må være åpen for å ta innover oss at mye kommer til å endre seg i framtiden. Men om vi skal være åpen for endringer, må vi ha tillit til at de som styrer skuta, vil vårt beste og at de kan føre oss trygt i havn.

Den tilliten må bygges, den kan ikke beordres!