Humor og kreft: God sans for humor? Da lever du kanskje lenger

Innspill
Bildet viser barn i en barnehage som ler sammen med en førskolelærer.
LIVGIVENDE: Humor er et sosialt fenomen, skriver artikkelforfatteren.

Nå er det godt vitenskapelig belegg for å hevde at en god sans for humor forlenger livet, skriver professor emeritus Sven Svebak.

I de siste førti årene har ideen om humor og latter i god helse blitt applaudert stadig sterkere. Særlig var det en bok av Norman Cousins, en amerikansk tidsskriftredaktør, som vitaliserte den gamle tanken om at en god latter forlenger livet.

Cousins ble rammet av en smertefull variant av reumatisk betennelse i ryggsøyla (ankyloserende spondylitt) og ble gradvis frisk mot alle medisinske odds. Særlig medførte hans daglige dose med humoristiske videofilmer på sykestua spekulasjoner om at han ble helbredet gjennom munterheten som de utløste.

Han ble utfordret til å skrive om sin sykehistorie i det anerkjente tidsskriftet New England Journal of Medicine (1). Der var han selv skeptisk til at humor var forklaringen. En åpenbar alternativ forklaring var at han samtidig tok store mengder C-vitaminer. Og kanskje var ingen av disse to «behandlingene» årsaken til at han etter hvert ble frisk.

Boka hans (2) kom som en følge av oppmerksomheten som artikkelen skapte, og i boka var han enda mer skeptisk til at humor kurerte ham for rygglidelsen. Men skepsisen prellet av som vann på gåsa både i store deler av helsevesenet og i populærkulturen.

Sykehusklovner

Begeistringen for antatte terapeutiske effekter av humor og latter ble ytterlige forsterket gjennom filmen Patch Adams (1988), der Robin Williams hadde hovedrollen. Filmen er basert på en sann historie om legen Patch, som brukte humor i samhandling med sine pasienter for å forsterke effekten av vanlig medisinsk behandling (3). Denne filmen inspirerte også til bruk av sykehusklovner, selv om det da ikke var noen seriøs forskning som støttet gode medisinske effekter av slike innslag i sykehuset.

I dag er situasjonen bedre, vitenskapelig sett, for bruk av klovner i sykehuset. Et metodisk meget godt arbeid fra en italiensk forskergruppe viste at besøk av klovner på sykestua i fertilitetsklinikken like etter innsetting av befruktet egg øker sannsynligheten for å bli gravid med omkring 30 prosent, sammenliknet med innsetting uten hjelp til å fjerne bekymringer i timene etterpå (4).

Fortsatt er effekter av sykehusklovner i barneklinikkene lite utforsket.

I Nord-Amerika har det oppstått en organisasjon, Association for Applied and Therapeutic Humor (AATH), som tar lettere på det vitenskapelige grunnlaget enn den eldre og mer forskningsbaserte organisasjonen International Society for Humor Studies (ISHS), som sprang ut av den første internasjonale vitenskapelige humorkongressen i Cardiff i 1976.

Tidsskriftet Humor: International Journal of Humor Research drives av denne organisasjonen og er nå inne i sin 31. årgang. Dessverre er leserkretsen til tidsskriftet dominert av fag utenfor helsevesenet. Derfor er helseforskning knyttet til humor stort sett publisert i et mangfold av andre helserelaterte tidsskrifter.

Begrepsforvirring

Det er lenge siden jeg ga opp å tro at folk utenfor fagmiljøene kan klare å skille mellom latter, humor og sans for humor. Latter er et affektuttrykk, og dessverre ikke et sikkert uttrykk for humor. I 2000 publiserte en amerikansk professor, Robert Provine, resultater fra over 1200 lydopptak av latter i offentlige rom, for eksempel en kafé eller en bussholdeplass.

Han kunne slå fast at omkring 85 prosent av forekomsten av latter skyldtes andre former for samhandling enn humor. Det meste hadde med begeistring eller glede å gjøre, som at en person sier noe som vekker begeistring hos en annen, eller at det plutselig kommer en felles bekjent løpende for å nå samme buss (5, 6).

Særlig sitter det langt inne hos journalister i massemediene å se at latter er noe annet enn et sikkert tegn på humor. De er ofte i en formidlingskultur som er sterkt forankret i bruk av bilder.

Humor er et sosialt fenomen. Smil og latter kan vises i bilder, og kan være gode uttrykk for humor som deles mellom folk. Men slike prosesser i kommunikasjonen er forankret i spesielle tankeprosesser, en variant av kognitive synergier som lar seg presist definere, men som aldri lar seg fotografere.

Typisk er det at alle slike tanker umiddelbart vekker subjektiv munterhet. Den trenger ikke å vises i kroppsspråket. Noen ganger medfører det risiko for å krenke et annet menneske om munterheten vises.

Sans for humor er en personlig egenskap. Noen har mer og andre mindre av denne egenskapen. Humor finnes i alle kulturer, til tross for at noen i alle kulturer har liten sans for humor. Og de som har stor sans for humor, har dermed et tegn på at de er godt sosialisert inn i et fellesskap dersom de skjønner når det ikke passer seg å vise sin munterhet.

Tre dimensjoner

Sans for humor er et sammensatt fenomen. Begrepet var ikke definert i faglitteraturen i 1960-årene da jeg studerte. Mitt ønske var å studere mulige effekter på helsa av å ha mindre eller mer sans for humor. Dermed var jeg nødt til å ta de første stegene i å utvikle en metode for å måle sans for humor, slik at jeg kunne studere om det er noen sammenheng mellom sans for humor og helse.

Jeg kom etter hvert til at sans for humor er et fenomen med minst tre dimensjoner: den affektive (hvor lett folk har for å smile og le), den sosiale (hvor godt folk trives i situasjoner der det blir litt moro) og den kognitive (hvor lett folk har for å oppfatte humor i en situasjon eller skape slike kognitive prosesser selv).

Vi har skårer på disse tre komponentene fra omkring 55 000 nordtrøndere som deltok i helseundersøkelsen midt på 1990-tallet (HUNT-2). I HUNT-2 var det bare ett spørsmål for hver av de tre dimensjonene. Validiteten i denne metoden er beskrevet i en oversikt over utviklingen og bruken gjennom mer enn førti år (7).

Redusert sykelighet

Det hadde gått for få år til at data for de tre komponentene av sans for humor kunne relateres til dødelighet da jeg publiserte min bok Humor, stress og helse i 2000 (8). Vi visste da fra andre data at folk med stor sans for humor har redusert sykelighet under stress sammenliknet med folk med samme grad av daglig stress, men som har liten sans for humor.

Denne kunnskapen dannet grunnlaget for tanken om at sansen for humor er en «mental støtdemper langs livets landevei»: Gode støtdempere i en bil medfører mindre belastning på passasjeren når veien blir dårlig. Sans for humor gir en evne til å tenke som medfører nedskalering av omstendigheter i livet som lett kan eskalere til kriser, konflikter og dårlig humør, altså det motsatte av krisemaksimering.

Det skal understrekes at min metode for å måle sans for humor (seks spørsmål: SHQ-6-Revised) har vist seg å måle en vennlig sans for humor. Skårene er lite treffsikre som indikatorer på ondskapsfull humor.

Det er lite som tyder på at ondskapsfull humor, ofte i form av mobbing, har noen gunstig effekt på helsa, verken den psykiske eller biologiske. Dessuten er det lite hyggelig å være sammen med mennesker som bruker humor til å mobbe andre, og de får derfor et dårligere sosialt nettverk.

Det er over en generasjon siden det ble påvist at et godt sosialt nettverk fremmer god helse. I 2007 ble det publisert en omfattende oversikt over humorforskning (9). Denne boka er nå under revisjon og vil foreligge i en oppdatert versjon i løpet av sommeren 2018 med kapitler med en oversikt over helseforskningen.

Sans for humor og dødelighet

Ved Det medisinske fakultet i Trondheim har vi gjennomført de tre første prospektive studiene av om det er en sammenheng mellom skårer på sans for humor og dødelighet i årene som fulgte.

Den første (10) studerte alle i Sør-Trøndelag med diagnosen kronisk nyresvikt (rundt 50 pasienter). De ble fulgt gjennom to år etter at databasen ble etablert, både med objektive kriterier på grad av nyresvikt ved start og subjektive data om hvordan pasientene opplevde sin situasjon ved start, inkludert livskvalitet, subjektive plager og sans for humor.

Resultatene viste at den sterkeste predikatoren på overlevelse gjennom perioden var skårer på sansen for humor, unntatt den affektive dimensjonen (lattermildhet). Objektive journaldata for grad av nyresvikt kunne ikke forutsi hvem som levde etter to år.

Pålitelig prediksjon

I 2010 publiserte vi den første testen på om sans for humor kunne forutsi overlevelse hos rundt 55 000 nordtrøndere (11). De ble fulgt gjennom sju år. Statistisk sentralbyrå ga oss data om dødsfall gjennom perioden, uansett årsak, etter deltakelsen i helseundersøkelsen.

Det viste seg at skårer på den kognitive komponenten av sansen for humor kunne forutsi overlevelse meget pålitelig. Resultatene var da kontrollert for alle mulige andre risikofaktorer enn lav skår på sans for humor, slik som blodtrykk, diabetes, kreft, røyking og mangel på mosjon da de deltok i helseundersøkelsen.

Det var omkring 30 prosent større relativ sannsynlighet for å være i live etter sju år blant dem som skåret over medianen i evnen til å tenke på måter som vekker munterhet, sammenliknet med dem som skåret lavere på denne kognitive egenskapen.

I 2016 publiserte vi en ny oppfølging (12), denne gangen etter 15 år og med data for ulike årsaker til død. Da viste det seg at den kognitive komponenten beskytter mot tidlig død på grunn av hjerte- og karsykdom og infeksjoner hos kvinner, men bare mot død på grunn av infeksjoner hos menn.

Ingen effekt mot kreft

Det var ingen påviselig beskyttende effekt av sans for humor mot tidlig død på grunn av kreft, kols eller psykiatriske lidelser. Immunfunksjoner er vitale både i hjerte- og karsykdom, evnen til å motstå infeksjoner og i kreftprosesser. Kanskje er genetikk og eksponering for kreftfremkallende stoffer av relativt stor betydning i kreft, og slike faktorer var ikke fanget opp i HUNT-2, bortsett fra røyking.

Disse studiene er de første med bruk av vitenskapelige metoder som dokumenterer at den kognitive komponenten i sans for humor kan forlenge livet ved å beskytte i noen grad mot hjerte- og karsykdom og livstruende infeksjoner.

Resultatene støtter også indirekte mange rapporter om at kraftig latter har en helserisiko, slik som hjerteinfarkt, slag, brokk og urinlekkasje (13). Da er det en trøst at frontallappen tydeligvis har en beskyttende mekanisme som demper kompresjonstrykket i bryst og buk under lattersalver som varer over fire–fem sekunder (14). Vi anbefaler ingen å slutte med å more seg!

Humor og mestring

Sansen for humor utvikler sitt innhold tett forankret i egne erfaringer. Derfor er det mulig å si at det er like mange varianter av sans for humor som det er livshistorier.

Enkelte erfaringer deler vi med andre. Vi uttrykker tryggest vår egen sans for humor sammen med mennesker vi har et fellesskap med, kjenner godt og trives med. Det er lett å krenke andre med egen sans for humor som ikke deles.

Pasienter i kreftbehandling får en del felles erfaring som kan behandles på en befriende måte sammen med dem man er trygg på. De omfatter både medpasienter, helsepersonell, familie og venner (for eksempel 15).

Særlig kan sansen for humor hjelpe oss til å forsone oss med vanskelige omstendigheter som vi ikke kan gjøre noe særlig med. Der ligger den mentale støtdempereffekten som ble omtalt over. Den kan ha god effekt på mer enn det å forsone seg med krevende omstendigheter som du ikke kan få ut av ditt daglige liv.

I kreft er ofte smerte forbundet med sykdomsprosessen. Forskning tyder på at sansen for humor kan bidra til å tåle smerte bedre. Det er ikke grunnlag i forskning for at latter har noen lindrende effekt. Derimot har humor en evne til å løfte humøret inn i en positiv kvalitet, som ikke nødvendigvis vises i smil eller latter. Det er denne effekten på humøret som løfter smerteterskelen.

Dårlig humør smitter også

Noe av denne forskningen tyder på at forsert latter rett og slett kan ha motsatt effekt. Pasienter som møtes i selvhjelpsgrupper, kan forløse munterhet og løfte humøret på en måte som gir drahjelp gjennom suggesjonseffekter fra andre. Da er det viktig å erkjenne at dårlig humør også smitter.

Derfor vil slike grupper ha en fordel av at de styres av noen som har gode sosiale ferdigheter i å lede slike samvær inn i et positivt spor.

Mange etterlatte sliter med sorg og depresjon. Det er en fordel å ha sans for humor i slike prosesser. Sorg skal gjennomleves og ikke skyves under teppet. Det er de etterlatte som selv bestemmer når det etter hvert passer seg med litt humor, gjerne knyttet til hyggelige minner om en som døde.

Gode eksempler på når humor passer og ikke passer, finnes i boka The courage to laugh (16). Også for pasienter er det slik at de selv bestemmer om og når det passer seg med humor. Helsepersonell kan komme i skade for å krenke pasienter ved å dytte på dem humor, særlig når relasjonen ikke har preg av fortrolighet.

Konklusjon

Populærkulturen har grovt oversolgt ideen om at latter fremmer god helse. Det har vist seg at vikarierende motiver har overskygget det vitenskapelige grunnlaget, ofte gjennom ambisjoner om å drive et foretak som det går an å leve av, slik som latterbevegelsen som ble startet av inderen Madan Kataria.

Latter er en usikker indikator på humor, og det er ingen grunn til å tro at den som ler mest, har størst sans for humor. Sansen for humor er en personlig egenskap, utviklet gjennom sosialisering og med en form og et innhold som speiler egen erfaring, både privat og i arbeid.

En vennlig sans for humor har vist seg å være en mental støtdemper med evne til å øke mestringen av livets utfordringer. Den kognitive komponenten har vist seg å redusere risikoen for tidlig død på grunn av infeksjonssykdommer hos menn og både infeksjonssykdommer og hjerte- og karsykdommer hos kvinner.

I kreft ser vennlig sans for humor ut til å ha størst betydning som hjelp til å leve best mulig gjennom sykdomsforløpet. Og når pårørende kan bli sittende igjen med tap, hjelper vennlig sans for humor dem til å komme bedre gjennom sorgprosessen enn hos dem som har liten sans for slik humor. Helsepersonell kan bidra i omsorg for både pasienter og pårørende ved å legge til rette for at slike sosiale prosesser får en plass.

Referanser

1. Cousins, N. Anatomy of an illness (as perceived by the patient). New Eng J Med. 1976;295:1458–63.

2. Cousins, N. Anatomy of an illness as perceived by the patient: reflections on healing and regeneration. New York: W.W. Norton; 1979.

3. Adams P. Sygebesøg. Højbjerg: Forlaget Univers; 1998.

4. Friedler S, Glasser S, Azani L, Freedman LS, Raziel A, Strassburger D, et al. The effect of medical clowning on pregnancy rates after in vitro fertilization and embryo transfer. Fertil Steril. 2011;95:2127–30.

5. Provine RR. Laughter. New York: Penguine Books; 2000.

6. Provine RR. Laughter as a scientific problem: adventure in sidewalk neuroscience. J Comp Neurol. 2016;524:1532–39.

7. Svebak S. The Sense of Humor Questionnaire: conceptualization and review of 40 years of findings in empirical research. Eur J Psychol. 2010;6:288–310.

8. Svebak S. Forlenger en god latter livet? Humor, stress og helse. Bergen: Fagbokforlaget; 2000.

9. Martin RA. The psychology of humor: an integrative approach. New York: Academic Press; 2007.

10. Svebak S, Kristoffersen B, Aasarød K. Sense of humor and survival among a county cohort of patients with end-stage renal failure: a two-year prospective study. Int J Psychiat Med. 2006;36:265–77.

11. Svebak S, Romundstad S, Holmen J. A 7-year prospective study of humor and mortality in an adult county population: the HUNT-2 study. Int J Psychiat Med. 2010;40:125–46.

12. Romundstad S, Svebak S, Holmen J, Holen A. A 15-year prospective survival study of sense of humor and causes of mortality in an adult county population: the HUNT Study, Norway. Psychosm Med. 2016;78:345–53.

13. Ferner RE, Aronson JK. Laughter and MIRTH (Methodical Investigation of Risibility, Therapeutic and Harmful): narrative synthesis. BMJ 2013;347:f7274.

14. Svebak S. Consequences of laughter upon trunk compression and cortical activation. Eur J Psychol. 2016;12:1–99.

15. Rose SL, Spencer RJ, Rausch MM. The use of humor in patients with recurrent ovarian cancer: a phenomenological study. Int J Gynecol Cancer. 2013;23:775–9.

16. Klein A. The courage to laugh: humor, hope and healing in the face of death and dying. New York: Penguine Books; 1998.

Les også: