Operasjonsdagen, som jeg gruer så veldig til, er kommet

Innspill
Bildet viser innleggsforfatter Gunn Pound foran kirurgblokka ved Oslo universitetssykehus
BYGG 4: «Den vakre bygningen i teglstein ser nå ut som et fengsel med sorte gitre.»
For disse menneskene er det en vanlig arbeidsdag. For meg er det en helt spesiell dag i livet, skriver Gunn Pound.

Klokka er 6.30 og jeg sitter vettskremt i Sykehusparken. Dagen som jeg gruer så veldig til, er kommet. Operasjonsbygget – bygg 4, som du ser på bildet over, med de høye vinduene i 2. etasje og halvt nedtrukne persienner.

I dag er de sorte persiennene trukket helt ned, og den vakre bygningen i teglstein ser nå ut som et fengsel med sorte gitre.

Sola, som har vært våken et par timer, forsøker å trenge inn gjennom gitrene. Den vil så gjerne skinne på de flotte menneskene bak vinduene. De store hverdagsheltene, som daglig redder mange fra smerter, lidelser og død.

Hvor mange liv er reddet bak de høye vinduene? For disse menneskene er dagen i dag en vanlig arbeidsdag, men for meg er det en helt spesiell dag i livet.

En grønn skikkelse

Men jeg er ikke alene om å reflektere denne varme junimorgenen. Den unge, lille kreftfamilien som har stiftet bo i mitt høyre bryst, gjør også sine refleksjoner. De drømmer om en lys fremtid da de blir store og sterke nok til å legge ut på en reise gjennom lymfebanene, stifte flere familier og bygge hus rundt i kroppen. Lykkelig uvitende om at deres timer er talte.

Jeg står foran døra merket Kirurgi, og ønsker at døra var merket Psykisk helsevern, for så redusert er min psykiske helse nå.

I 2. etasje står en grønn skikkelse uten mimikk og kroppsspråk. Skikkelsen sier Pound, og jeg forteller at jeg er full av angst. Skikkelsen forsvinner, og jeg ser den aldri igjen. I ettertid tror jeg dette var et synsbedrag. Angsten var så sterk at jeg hallusinerte.

En hvit og rolig skikkelse står foran meg og det er «Florence», som blir min gode hjelper under hele oppholdet. Hun viser meg inn til et stort rom med seks senger. Jeg er den første pasienten og får velge plass. Jeg velger sengen nærmest døra for da kan jeg følge trafikken ut og inn.

Angstprat

Min flotte datter kommer, og jeg setter så stor pris på at hun tar fri fra jobben for å følge og støtte sin mor på en vanskelig dag.

Jeg etterlyser likegladsprøyta og Florence forteller at dette er det slutt med. Da ber jeg om beroligende og hun kommer med tabletter. Jeg plager henne skikkelig med min angstprat og hun er like rolig og snill.

Hun forteller at mange som kommer, er veldig redde og flere har aldri vært på sykehus før. Men snart er det over. Etter ordre fra anestesilegen tar hun EKG, og denne bekrefter at jeg er i trygge hender.

Sjefkirurgen kommer «Hei Gunn» og hun husker meg og Rundreisen fra 17 år siden og jeg har også truffet henne på arrangementer i Brystkreftforeningen. Hun er en meget anerkjent kirurg og en glimrende foredragsholder. Jeg er privilegert som får henne som kirurg.

Irrasjonell fobi

Anestesisykepleieren har dukket opp og verker etter å komme i gang med dagens første arbeidsøkt. Hun insisterer på at jeg skal gå til operasjonssalen og dette liker jeg dårlig. Jeg vil helst bli trillet i sengen.

På veien forteller jeg om min operasjonsangst og hun sier noe meget klokt. Grunnen til at du er redd, er at du mister kontrollen og nå får jeg en god forklaring på årsaken til min frykt.

I korridoren står en smilende og kjekk mann som ønsker meg varmt velkommen. Jeg skjønner at dette er anestesilegen.

Han åpner en skyvedør og nå er jeg midt inne i en skrekkfilm der jeg ser operasjonssalen med det smale operasjonsbordet, lampa, de høye vinduene med de nedtrukne, sorte persiennene fra innsiden og de skumle instrumentene og apparatene som ser truende på meg.

I ettertid har jeg tenkt at alt dette skumle redder jo så mange liv. Dette er jo en irrasjonell fobi slik alle fobier er. Alle er på plass unntatt kirurgen.

«Har du en kald øl?»

Jeg ligger på bordet og en liten slåsskamp oppstår. En maske legger seg over munnen og jeg dytter den bort. Den kommer tilbake og jeg dytter igjen.

Slik fortsetter det til jeg ser Middelhavet og Taormina på Sicilia som glitrer i ettermiddagssol. Jeg ser min badevenninne Marianne og roper på henne. Havet er blikkstille og vi må bade.

Jeg er tørst og er på vei til strandbaren. Da hører jeg en stemme som spør «Vil du ha noe å drikke?». Jeg svarer «Har du en kald øl?». Stemmen svarer myndig: «Nei, du er ikke på Sicilia nå.»

Narkoserus og lykkerus

Florence serverer rundstykker, juice og kaffe og jeg drikker den ene koppen etter den andre. Hun gjentar gang på gang hvor sprek jeg er. Kirurgen forteller at operasjonen gikk bra og hun spør om jeg er fornøyd med pleien jeg får her. Jeg svarer ærlig at alt er helt topp og jeg gir beste karakter. «Du bør vente med vurderingen til du er ute av rusen», svarer hun.

Jo, jeg er i rus og det som er spesielt i dag er at jeg har blandet to rusmidler. Den ene er narkoserus og den andre er lykkerus for nå er det over. Jeg ser at Florence blir glad.

Nå i skrivende stund er jeg rusfri og Florence får toppkarakterer. Håper begge to leser dette.

For meg er det så viktig å se det positive hos andre. Å møte verden med et smil – så positiv og glad jeg blir, min helse blir så fin og vonde tanker går i hi. Timene går, min datter er hos meg og Florence er så mye rundt meg med sin varme omsorg. Hun vil jeg aldri glemme, som var til stede i en vanskelig tid. Håper hun får en stor blomst av sjefen til jul.

De skånsomme måter

Klokka er rundt 12 og Florence forteller at rommet mitt på hotellet ikke er klart før klokka 2. Dette går bra svarer jeg og fremmer et flott forslag: «Nå går min datter Anne Lise og jeg ut og setter oss i sola i parken og tar en omelett på kantina før vi rusler til hotellet klokka 2.»

Nå blir Florence litt streng (til mitt beste) og svarer «Nei. Nå må du holde deg i ro». Ja vel! Nå kan jeg være syk i to timer til.

Før jeg forlater Operasjonsavdelingen, har jeg et innspill til anestesipersonalet. Som kjent har mange mennesker operasjonsangst. Ved tidligere operasjoner har jeg fått likegladsprøyta og blitt hentet i sengen. Da jeg ble trillet inn til operasjonssalen, så jeg kun ansiktet til anestesilegen før jeg sovnet.

Som beskrevet var det en skrekkopplevelse å gå inn i salen. Jeg vet at jeg har mange med meg her. Dagen før operasjonen bør en i anestesiteamet ha en samtale med pasienten, og sammen kan de finne skånsomme måter å håndtere dette på. Brukerstemmen er det alltid nyttig å lytte til.