Det sies titt og ofte at sykepleiere kan brukes til alt. De er praktiske, dyktige, empatiske og har en særegen evne til å løse store og små problemer som oppstår i en klinisk hverdag.

Jeg skal selvfølgelig ikke nekte for dette. Mens mange andre yrkesgrupper legger igjen yrket hjemmet, opplever jeg stadig at sykepleier er noe jeg ér, mer enn noe jeg jobber som. Tittelen er blitt en del av meg, noe jeg bærer ved meg.

Det å være sykepleier er også noe jeg har fått bruk for i mitt sivile liv. Jeg har tilbragt store deler av livet mitt i fjellet, på åpne snødekte vidder, i lange ørkener, på høye fjell i andes og i regnskogene i Afrika. Flere ganger har jeg vært "ekspedisjonssykepleier". Dette er en tittel så kul og så krevende at det burde finnes en egen spesialisering for den.

Kombinasjonen av faglig dyktighet, medisinsk innsikt og praktiske ferdigheter gjør en sykepleier ideell til å ha med i en gruppe som skal prøve seg på noe spesielt utfordrende. I min rolle som ekspedisjonssykepleier har jeg behandlet gnagsår hos bærere på Kilimanjaro, jeg har behandlet høydesyke på Aconcagua, tatt meg av heteslag langt inni regnskogen i Kenya, vurdert overtråkk og lagt støttebandasjer i Jotunheimen og tatt meg av kutt og brannskader i speideren. Dette gjør jeg fordi det er selvsagt. Selvfølgelig skal vi stille opp og hjelpe menneskene rundt oss, selvfølgelig skal vi yte det vi kan for å gjøre tilværelsen litt bedre for en tilfeldig turgåer eller lokalbefolkningen på de stedene vi befinner oss.

Det er en ære og et privilegium å få hjelpe andre mennesker. Men det er også et utrolig privilegium for andre å ha en sykepleier med på tur. For et par år siden så jeg en t-skjorte som sa ”feel safe at night, sleep with a nurse”. Det er mye sant i dette uttrykket. Enda bedre ville det være å si ”feel safe in the wilderness, bring a nurse”.

I sommer skal jeg ut på en ny langtur. Jeg er del av laget The misplaced vikings. I sommer deltar vi på The Mongol Rally, et veldedighetsløp som går fra London til Ulan Bataar i Mongolia. Løpet er på hele 17 000 km gjennom 24 land. Ruten kommer til å ta oss gjennom masse ødemark, fattige landsbyer og land med begrenset helsevesen. Med i bilen er selvfølgelig en godt utstyrt akuttbag. Det er viktig å kunne ta godt vare på resten av laget, men også å yte hjelp til andre vi kan møte på.

Ettersom jeg aldri har holdt i en skiftenøkkel før blir det i alle fall min oppgave å holde mekanikeren på laget i tipp topp form.

Les gjerne mer om prosjektet på www.misplacedvikings.comog på instagram @misplacedvikings

Du lytter ikke til innholdet fra meg lenger. Er det slutt nå?

Vi har hatt et nært forhold til hverandre lenge. Vi har delt så mye, og gjennomgått de fleste fasene alle partnere opplever. Om oss har vært sagt at vi trenger hverandre, også for andre. De siste årene er imidlertid mye blitt verre. Du hører ikke lenger innholdet i budskapet fra meg. Er det fordi du ikke vil, eller fordi du ikke kan?

Dette er en avgjørende avklaring. Svaret på spørsmålet gir nemlig ulik konklusjon på hvordan jeg skal forholde meg til deg framover. Vilje er noe vi vet vi kan trene. Når vi ikke klarer det vi setter oss fore, fordi viljestyrken ikke bærer, gjør det vondt. Et forhold settes på prøve i slike situasjoner, og det krever tid og gjensidig fokus å gjenopprette status. Alt starter imidlertid med erkjennelse og gjensidig innsikt. Vi har delt slikt før og kan klare det igjen.

Noe er imidlertid annerledes nå. Du ser ut til å ha andre bestevenner og nære du heller lytter til og deler tid og posisjon med. Jeg er ikke lenger viktig nok til å bli rådspurt av deg før beslutningene du tar om min hverdag. Prosedyrer og bestillinger fylles nesten som i et regneark i mine tidsvindu. Det er ikke lenger tid til den viktige samtalen mellom oss.

Det snakkes som om jeg er budsjett-velteren du ikke har råd til å prioritere, og at jeg skal finne meg i alt du befaler - uten at du betaler. Vi er i ferd med å bli litt fremmede for hverandre.

Du beskriver en virkelighet hvor andre lett kan ta min plass. Du forteller meg at jeg er umoderne, gammeldags og lite framsynt. At framtida skapes nå og at jeg ikke passer helt inn som før. Jeg blir overrasket over å høre deg snakke slik. Hvordan vet du bedre hvordan min hverdag er? Hvordan vet du bedre hva pasientene våre behøver?

Forskning viser at antall sykepleiere henger nøye sammen med livslengde og færre dødsfall. Fordi vi ser pasientens helhet og tar tegninga. Du sitter for langt unna, og får rapporter fra dem som ikke ser dette med mine øyne. Vi hadde tillit til hverandres vurderingsevne. Vi fant alltid ut av det meste når vi satte oss ned og gjennomgikk situasjonene. Hvem snakker du med nå?

Norsk Sykepleierforbund beskriver over tid en arbeids- og behandlersituasjon som går på helsa løs. Sykepleiernes helse. Samtidighetskonfliktene er for mange og for omfattende. Det er for mange oppgaver som skal utføres samtidig, av for få sykepleiere. Du har funnet andre bestevenner å gi oppgaver til, sånn nesten uten at jeg er savnet lenger. Jeg skal innrømme at jeg er skuffet. Det gjør vondt når nære forhold brister.

Hva er de laget av, de nye som nå skal redde dagen og kvelden? Du har skjønt at jeg ikke tror deg, men vil ikke forstå det.  Jeg tror ikke du ser konsekvensene. Likevel skal du huske dette: Jeg har gjort, og jeg gjør, det som står i min makt for å få deg til å se. Jeg står i dette så lenge jeg er her. Hvor lenge det blir er litt avhengig av deg. Litt avhengig av de som mange steder tar min plass.

Litt avhengig av hvordan min egen hverdag kan henge sammen. Sykepleiere er anerkjent som "limet" i helsetjenesten. Hvem vil lime dette hvis sykepleieren ikke ansettes lenger, fordi noen som ikke ser våre kvaliteter erstatter oss?

Det skal du imidlertid vite: Jeg skal klare meg godt. Jeg er ønsket andre steder. Jeg kan bli en god selger, jeg er attraktiv for mange, sykepleiere er veldig flinke med folk. I vårt forhold er det nok jeg som besitter størst relasjonskompetanse? Uansett, jeg har varslet, foreslått, pekt på og informert. Alle skal vite at du vet. Pasientene trenger oss, og du kan få mer av meg hvis du vil. Sånn seriøst.

Nå er det helt og fullt opp til deg. Skal vi investere i forholdet, eller slår du opp?
 

Nå er det fem år siden den fantastiske samhandlingsformen trådte i kraft. En reform som i korte trekk blant annetskal bidra til kortere liggetid på sykehus og mer ansvar for oppfølging og forebygging i kommunen. Samt at kommunen og sykehuset skal jobbe tettere sammen. Men hvor godt fungerer samhandlingsreformen i praksis? Det finnes tilfeller der legene har blitt presset til å skrive ut pasientene for tidlig, og vi som jobber på sykehjem har vært nødt til å re-innlegge pasientene. Fordi vi mangler kompetansen og bemanningen til å gi dem adekvat behandling. I slike situasjoner taper alle, men mest av alt taper pasienten, som opplever å bli en kasteball mellom kommune og sykehus. Var i det hele tatt kommune-Norge forberedt på takle mer komplekse pasienter med mer utfordrende og avanserte medisinske behov?

Min erfaring er det dessverre at mange kommuner ikke er godt nok forberedt, verken når det gjelder kompetanse eller bemanning… og dette 5 år etter samhandlingsreformen trådte i kraft. Det er for dårlig! Et eksempel er pasienter som trenger intravenøs væske- og/eller antibiotikabehandling. Jeg vet om institusjoner der utstyr, prosedyrer og rutiner ikke er integrert for denne type behandling. En behandling som i mine øyne ikke er spesielt avansert, eller vanskelig å gjennomføre. Men miljøet rundt oss sykepleiere må være tilrettelagt for at vi skal kunne gjennomføre den. Hvorfor finnes det da institusjoner som ikke har tilrettelagt for denne type behandling? Det er meget frustrerende å måtte grave dypt, i et bortgjemt lager, i håp om å finne et infusjonssett. Her har ledelsen et ansvar, et ansvar som er blitt forsømt…? Eller er tilfellet at ledelsen mangler kompetanse om hva slags type behandling som ytes på sykehjemmet, og hva slags ressurser, utstyr og miljø som trengs for at denne behandlingen skal ytes i tråd med gjeldene retningslinjer?

I tillegg til at jeg tror ledelsen trenger økt kompetanse, så er det mange sykepleiere med flere års erfaring i kommunen, som også trenger litt oppfriskning og faglig påfyll i forbindelse med det ansvaret samhandlingsreformen pålegger kommunene.

Et annet åpenbart problem er bemanningssituasjonen i kommunen. Bemanningssituasjonen har vært oppe til debatt i flere år, og det skrives stadig kronikker, innlegg m.m., etterfulgt av flere falske lovnader fra politikere som skal stille til valg/gjenvalg. Hvor er viljen til å handle, eller er politikerne rett og slett handlingslammet… ? Situasjonen vokser seg større og mer alvorlig, politikerne og lederne må handle nå!

En plass jeg har arbeidet var bemanningen så marginal, at dersom en pasient fikk et illebefinnende eller falt, gikk ikke «kabalen opp». Da måtte ressursene vi hadde til rådighet prioriteres mot pasienten som hadde falt. Konsekvensen av denne prioriteringen var at andre pasienter ikke fikk den helsehjelpen de hadde behov for… i form av for eksempel et sårstell, hjelp til mating o.l. Ved denne institusjonen det ikke mulighet for noe «ekstra». Mine kolleger og jeg hadde lange dager med sulten mage og blærespreng, og ikke minst dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet for en jobb som kunne blitt bedre gjort, dersom man hadde hatt økt bemanningen. Tiden strakk ikke til. Mine kolleger og jeg skrev ofte avvik og uttrykte vår bekymring til avdelingsleder, dog hjelper det lite når avdelingslederen blir bundet av et snevert budsjett og blir stående uten handlingsrom.

På den andre siden har jeg jobbet i kommuner som får «kabalen til å gå opp». Der bemanningen er tilstrekkelig, der det er nok sykepleiere og pasientens grunnleggende behov blir tilfredsstillende dekket. Der alle får den helsehjelpen de behøver og mine kolleger og jeg fikk en ordentlig matpause. Hvorfor får noen kommuner det til, mens andre feiler? Jeg tror at i de kommunene som får det til, har politikerne og ledelsen turt å satse på eldreomsorg. Lederne har lyttet til sine ansatte, samt ledelsen på avdelingsnivå. Ledelsen har vært god, fordi lederne har hatt kompetanse og innsikt i hvordan den daglige hverdagen på et offentlig sykehjem er. I tillegg har disse institusjonene hatt gode rutiner og retningslinjer for f.eks. som nevnt tidligere væske- og/eller antibiotikabehandling, i stor kontrast til de kommunene som feiler!

Helseinstitusjoner kan ikke driftes som en vanlig bedrift! Vi som er helsepersonell sparer alt vi kan, planlegger dagen til detalj, og er så effektive vi kan. Men vi klarer ikke å løpe fortere! Vi trenger økte budsjetter og nye investeringer i ny kompetanse, bemanning, materiell og utstyr. Jeg har sagt det før, og sier det igjen; å yte god helsehjelp er kostbart. Dog er det også kostbart å miste sine ansatte ut i sykemeldinger for eksempel på grunn av økt press på jobb. Å øke budsjettene og forebygge sykemeldinger må da være mer lønnsomt på sikt?

Nå har vi et valg for døren, og denne gangen håper jeg at politikerne klarer å overholde sine løfter om et bedre helsevesen for oss alle; for pasient, pårørende og helsepersonell.

Når sola skinner og varmen inviterer deg ut i naturen er det godt å leve. Har man fri fra arbeid og kan styre dagen sin selv er det enda bedre. Da råder man fullt og helt over hva man velger å gjøre. Man kan stå opp når man vil, og ta en sein frokost om det faller seg slik.

Det er få av disse dagene når man er heltidsansatt. Da blir det en og annen fridag en gang i blant midt i uka der ukeslutt ender med arbeidshelg. Det er ikke uvanlig at det er få som har heltid, og det gjør det enda tyngre å arbeide i hel stilling. Man bærer kontinuiteten på avdelingen og ansvaret med arbeidsmengden kan kjennes tyngende for mange. Fra arbeidsgivers side verdsettes dem riktignok høyere enn deltidsarbeideren etter som de alltid er der og tar et stort ansvar for driften. Pusterommene er få, men de er høyt skattet og vernes med omhu.

Tuftet på deltid

Norsk offentlig helsevesen er tuftet på deltid, og flertallet av dem som arbeider der er kvinner. Derfor rammes også kvinner hardest.

Helsefagyrkene er tunge arbeidsliv både psykisk og fysisk, og også et givende og meningsfullt arbeid. Det har et mangfold av fasetter. Man er med mennesker fra begynnelsen til utgangen av livet. Det er et formidabelt ansvar man har som utøver av sykepleie. Gjør man feil kan konsekvensen i verste fall være fatal. Det krever kompetanse, egnethet og ikke minst en indre kraft med pågangsmot for å bli værende lenge i helseyrkene.

Deltiden som er dominerende for dem som arbeider pasientnært, er både frivillig og ufrivillig.

Ufrivillig deltid

For dem som har ufrivillig deltid og ønsker en høyere stillingsandel er det en evig kamp for å få økt sin stilling. De shopper vakter og har liten eller ingen forutsigbarhet på verken lønn eller fritid. De har i utgangspunktet takket ja til deltid og det blir det som oftest dogså i fremtiden. Fortrinnsrett har de når det lyses ut stillinger, men det hjelper lite når de aller fleste av deres kolleger har akkurat det samme. Køen er lang og du rykker stadig lenger bak i rekka. Arbeidsgiver ønsker nemlig fleksibilitet der de har utfordringer med å få dekket inn helger, og det gjør at det vegrer seg for å lyse ut hele stillinger. Å få en opphopning av kompetent personale midt i uka er tydeligvis skrekken sett fra den siden av bordet. Kostnadskontroll opp og ned i mente er det som trumfer.

Frivillig deltid

Andre igjen har deltid fordi de har omsorgsansvar eller ikke har helse til å arbeide fullt. Det er et valg som er fullt ut akseptabelt og de deltar med den arbeidsevnen de har.

Deretter har man dem som velger deltid av bekvemmelighetshensyn. Det passer dem best av ulike grunner. De kan kanskje ha det romslig økonomisk fordi en ektefelle tjener så godt at man selv ikke har behov for å delta i arbeidslivet fullt ut. De kan ta ekstra vakter når det faller seg slik at det passer inn i hverdagen, eller velger å la det være. Fritid har de nok av og de pludrer i vei med sysler de kan putte inn i ukas mange timer.

Delta i fellesskapet

Det kan synes som om de velger å melde seg ut av det ansvaret de har for å bidra til at statskassa fylles opp av skattepenger som skal gå til vårt alles fellesskap.

Hva som er styrende for deres motivasjon til å velge vekk større deltakelse aner jeg ikke. Velferdsstaten som er en garantist for samfunnets medlemmer når de har behov for hjelp, er avhengig av at vi bidrar i fellesskap med skatteinntekter. Alt som kommer inn i potten skal fordeles ut igjen rimelig rettferdig. At noen setter seg selv i en kategori der de mener at de skal ha fulle rettigheter, men innsatsen min vil være minimal er underlig.

Å delta på en felleslunsj der alle tar med seg noe til bords for så å dele, er de fleste kjent med. Den som gjentakende stiller kun for å spise uten å bidra med noe som skal på bordet, vil ganske snart bli reagert på. Er det mindre på bordet blir det mindre på alle og vi godtar ikke gratispassasjerer i lengden.

Dreier seg om livslange konsekvenser

Når det handler om frivillig deltid er det nærmest et ikke-tema.

Da snakker vi om helt andre summer som dreier seg om livslange konsekvenser for mange der vi alle får mindre å rutte med grunnet heller mager innsats i dugnadsarbeidet.

Hvor vidt det er bevisst skal være usagt.

Vi går nå inn i en fremtid der relativt færre er yrkesaktive enn tidligere. Barn og ungdom kan ikke arbeide og bidrar ikke med skatteinntekter. Eldre ute av arbeid blir flere og lever betydelig lenger enn tidligere. De rekker også med sin lange levealder å få flere sykdommer/tilstander enn tidligere og det koster.

Derfor blir det de resterende yrkesaktive som skal bære utgiftene for alle dem som ikke er i arbeid, og da må vi kanskje både arbeide til vi er eldre enn hva som nå er normal pensjonsalder, og bidra med økte skatteinntekter for å håndtere utgiftene.

Et skattebasert fellesskapsprosjekt

Det norske velferdssamfunnet er et skattebasert fellesskapsprosjekt der vi alle må delta maksimalt i dugnaden.

Livet skjer med de fleste av oss på et eller annet tidspunkt. Vi rammes av sykdom og plager, samlivsbrudd, ektefelle som faller fra og arbeidsledighet m.m

Å tro at man er unik og skjermet fra omverdenen er i beste fall naivt. Alle blir før eller siden satt på prøve, og da har man ikke mye å stille opp med for å berge seg selv hvis man utelukkende har satsa på halv stilling for å kunne bare være seg selv når det passet en.

NAV blir nær, og livslønna blir skral uten noen andre enn deg selv som får inn inntekt.

Alderspensjonen er, etter den nye pensjonsloven trådte i kraft, sørgelig for oss som er kommet til verden midt på 60-tallet, og for dem med lav stilling bare tragisk. Det blir nærmest som fattigkassa å regne når den tid kommer.

På tide å våkne

Blir man langtidssykmeldt svir det enda mer. Slik kunne man fortsette i lange baner, men dem som ikke våkner får heller erfare det selv. Vil man ikke hjelpes er det lite andre kan bidra med for å åpne øynene til dem som ikke vil.

Dere som har frivillig deltid bør våkne så fort som det overhodet er mulig. Ta deres samfunnsansvar og ikke gi Spekters leder Anne-Kari Bratten rett i sin harselering av oss da hun ytret at sykepleiere var kaffe latte-drikkende mødre som frekventerer Sats hyppigere enn de drar adgangskortet på jobb.

Den var nedlatende og umusikalsk fra hennes side og det ble opprør blant vår stand. Hun har imidlertid noe rett i at noen av oss velger bort full deltagelse i arbeidslivet av bekvemmelighetsårsaker.

Det kan dere som jobber frivillig deltid gjøre noe med. Dere kan bidra til å ta betydelig større samfunnsansvar. Dere kan  bli selvstendige og økonomisk uavhengige kvinner. Dere bør og kan stå støtt aleine. Dere kan nemlig ikke forsørge dere selv når tiden for å gå av med pensjon kommer. Det kan kanskje fremstå som en evighet til det skjer, men årene går så altfor fort og ”plutselig” så er du ved arbeidslivets slutt.

Søke seg opp i stillingsandel

Fulle stillinger vokser ikke på trær og er vanskelig å få. Det er imidlertid blitt endringer i Arbeidsmiljøloven som gir ansatte rettigheter der de kan søke seg opp i stillingsandel på bakgrunn av de ekstravaktene man har tatt på tolv måneder. Det er noen som etter hvert får økte stillinger pga denne lovendringen. De har da arbeidet ekstra og stått på med å ta udekkede vakter og får igjen for det. En konsekvens av dette er at vakante vakter i turnuser blir fylt opp og mulighetsrommet for å shoppe vakter lukkes. Det er en god ting for dem som får større stilling og gir forutsigbarhet på både inntekt og fritid. Arbeidsgiver får også dekket inn sin turnus med en forutsigbar drift.

Rosa skya av velbehag

Dere med frivillig deltid blir sittende igjen som tapere og da er det ikke mon i å sutre over at andre har fått større stillinger, og at det ikke er noe igjen til deg. Da er det for sent og det er selvforskyldt selvskading. Det har ingen hensikt i å tisse i buksa for så å skylde på andre til slutt.

Å være prinsesse er få forunt og vi kunne drømme om det som femåringer. I dag kan vi lese om det i bøker og vi vet at det kun var eventyr.

Kom dere ut av den rosa skya av velbehag og inn i fulle stillinger. Jo før, jo bedre.

Kreftsykepleiere er så godt som aldri streikeutsatt, da ryker ofte konflikter over i moduset ”til fare for liv og helse”. Skal en konflikt vare en stund, så unngår en slikt.

Norsk Sykepleierforbund er en profesjonell forhandlingspart, som også vet å sette makt bak krava. Det er i denne sammenhengen de 19 fra Kreftlinjen hos Kreftforeningen møter streikeleder Eli Gunhild By i NSFs hovedkvarter. Kreftforeningen, som ofte er medias yndlinger i historier om å ta vare på de mange pårørende, har kastet sykepleierne ut i en konflikt som bunner i sparetiltak, løftebrudd og smålighet. Annet er det ikke å si om det, og jeg diskuterer gjerne med dem som mener å ha noe annet å tilføre i debatten.

Kort fortalt brøt Kreftforeningen løftene da de meldte overgang fra arbeidsgiverforeningen Virke og gikk inn i NHO. De lovet at dette ikke skulle gå ut over sykepleiernes lønns- og arbeidsvilkår. Nå bryter de dette løftet, og det får konsekvenser. Kreftforeningen tilbyr NSFs medlemmer en funksjonæravtale uten sikring av minstelønn for sykepleierne. Alle som kan en millimeter om forhandling, og det antar jeg at også folk i Kreftforeningens styrerom kan, forstår at slikt ikke er akseptabelt.

NSF forhandler ikke medlemmers rettigheter ned. Sykepleiere er ettertraktet vare, og erfarne kreftsykepleiere er en del av den kjernekompetansen Kreftforeningen markedsfører sin image med. Så hva tenker de egentlig på nå, i styrerommet?

Jeg har selv en lengre karriere bak meg i en annen humanitær medlemsorganisasjon. Det viktigste for slike er alltid og uansett hvordan befolkningen ser på dine handlinger. Er du troverdig, eller er du på bærtur? Hva tenker strategene i foreningen når den kaster en del av sin ypperste kompetanse ut i offentlig strid – som handler om å spare penger på sine egne sykepleiere?

Dårlig står det på ingen måte til, og dermed er svaret prinsippielt. Det er noe mange av oss andre, i offentlig sektor, forstår. Kreftforeningen skal nå få merke at sykepleiere i både Kommunenes Sentralforbund og ved sykehusene støtter våre kolleger. Prinsippielt. Tydelig. Høylytt. Lenge.

Bruktbilselgere vet det så altfor godt, og prøver ofte desperat å ”pynte brura” før salget skal sikres. Likevel er det sikreste som finnes at ”evig eies kun et dårlig rykte”. Det kan ta år å bygge det hele opp. Det tar noen feilvalgte minutter å rive det hele ned. Nå går klokka i det Kreftforeningen skal få merke er en omdømmekamp. Kreftlinjen har vært en spydspiss for mange syke, og ikke minst pårørende.

Slikt handler om tilgjengelighet og service, men først og fremst om troverdighet. Streiken Kreftsykepleierne i Kreftforeningen står i nå handler om arbeidsgivers tillit, troverdighet og redelighet. Nå er det vikarer som svarer på Kreftsykepleiernes vegne. Er det prima vare?

Sykepleieres ansettelsesvilkår er under angrep. Denne gangen kommer angrepet fra Kreften. Vi skal gjøre det vi alltid gjør: Stå sammen. Så lenge det tar før fornuften seirer. Vi forhandler ikke våre rettigheter ned!

Når noe nesten ikke er til å tro, hvordan forteller en dette med troverdighet?

Noen ganger kan en oppleve historier som er bedre enn dem en selv har lest. For egen del tenker jeg da at det må være noe jeg har glemt, fordi det alltid viser seg at kloke tanker tenkes av andre hele tida. Likevel skjer det at selv jeg snubler over nyheter som førstemann. Når noe nesten ikke er til å tro, hvordan forteller en dette med troverdighet?

En tidligere pressemann fortalte meg mye om å publisere slikt med den nødvendige overbevisning. Jeg hadde gått fra journalistjobb til den nyfødte informasjonsbransjen, og på den måten "avskrevet egen troverdighet i framføring av de utrolige historiene", ble jeg fortalt. Slikt var fremdeles forbeholdt slike som ham, som reiste rundt på første klasse i samarbeid med forretningsforbindelser og spiste litt på kryss og tvers av egen og andres regninger. Jeg fremholdt at dette i mitt tilfelle tvert om var enklere, jeg var både kjøpt og betalt for å mene for arbeidsgiver - og dermed visste alle. Hans ærend var derimot en mer blandet affære i mine øyne, interessentene mange og uklare.

Det var da det kom, sannheten fra den erfarne: -Du kan mene hva du vil, skrive det også. Troverdighet får det likevel ikke, fordi merkelappen du bærer ikke har min anerkjennelse. Når jeg skriver at det er slik, er det årevis av erfaringsbakgrunn og nettverk som både følger og forstår. Det er ikke nødvendigvis hva som sies, men hvem som sier det, som gjelder. Husk det, og lykke til. Du vil nok trenge det, var den kontante hilsenen jeg fikk på veien - før samtalen forsvant over i fotball, og trygge trivialiteter.

Siden den tid har jeg byttet by, jobb og bransjer, men beholdt det aller viktigste: egen integritet og dem som betyr mest for meg. Som sykepleier har jeg erfart at en del personer kommer veldig lett til mye, mens andre sliter med det enkleste. Jeg kan være forskjellen for hvordan pasienten klarer å ta det. Pasienten kan være hvem som helst. Det skjer, stadig oftere, at jeg forundres over tilsynelatende velfunderte mennesker midt i livet. De har, som meg, absolutt alt. Ikke nødvendigvis siste skrik av det hele, men mer enn nok av det meste.

Likevel, i alt dette er det jakten på mer og makten over beslutningspunktet som settes øverst på "to do-lista". Jeg blir litt trist, mest forbannet. Alt vi kan gjøre sammen forutsetter at vi stoler på, og lytter til, hverandre. Da er det "vi" i bredeste forstand som gjelder. Ikke "what's in it just for me" som nå. Yngre kolleger, og oppvoksende generasjoner, behøver den utgaven av oss.

I mitt virke som tillitsvalgt for andre går det periodevis hardt for seg. Både i og utenfor møterom. Når møtene blir lange og løgnen likeså, er det greit å øse litt av egen og andres erfaring i møte med makta og dennes representanter. Jeg vet, jeg har vært der selv. Det er ikke sjelden jeg tenker på den gamle pressemannen og meldinga hans. For tida er det mye han ville likt å høre meg fortelle om, for slektskapet til eventyr og andre myter vi møter på vår vei er tidvis slående.

Som representant for andre er imidlertid oppgaven som tillitsvalgt en annen, og der pressefolk vil finne det sensasjonelle forsøker vi oftere å skjerme den utsatte og vise til farbar vei. Det forutsetter imidlertid gjensidig tillit og respekt. Det er i sannhet slik at det "ikke er hva som sies, men hvem som sier det" - og jeg er visstnok ikke den rette avsenderen for alle.

Den rette er jeg imidlertid i møter med arbeidsgivere som ikke alltid forstår sin rolle og egen begrensning. All min erfaring har vist at de faller lengst de som antar seg ufeilbarlig, som ikke ser andres kvaliteter uavhengig av egen interesse og posisjon. Det er for mange ledere i offentlig sektor som glemmer at vi alle faktisk er der for noen. Alle skal utføre oppdrag på vegne av et fellesskap.

Nå for tida får vi kjeft både for det vi gjør, og det vi ikke gjør. Uansett om vi peker på lovbrudd som får alvorlige konsekvenser, eller forsøker å rettlede den ansvarlige, er refrenget at jeg og mine svartmaler situasjonen og skremmer andre potensielle kolleger vekk. Fascinerende egentlig, for det betyr i sum at en skal sitte musestille i båten som er på vei rett ned mot fossen, og håpe. Det kan jo gå bra.

Min forståelse av samfunnsoppdrag er ikke slik. Heldigvis. Alle har en sjef. De som har glemt det, bør kanskje sjekke bestillinga derfra litt nærmere...