Eldreministeren Åse Michaelsen tar feil når hun hevder at hyppigere helgearbeid vil løse rekrutteringsutfordringene i helsetjenesten. Trusselen om at sykepleiere må jobbe annenhver helg, er heller demotiverende.
Vi bruker rundt åtte milliarder kroner på helserelatert forskning hvert år. Hva får vi igjen for det? skriver Magnus Gulbrandsen.
Formålet med målingene i pasientsikkerhetsprogrammet er å forbedre resultater og endre arbeidsrutiner, skriver Anne-Grete Skjellanger.
Sykehusvesenet skal være nødvendig infrastruktur, ikke butikk, skriver Dag Johansen.
Tilstanden hos skrøpelige eldre pasienter kan forverre seg raskt. Gjennom medisinsk simulering forberedes studentene på å sette i verk tiltak i kritiske situasjoner.
Akkurat som jeg selv har skapt angsten, kan jeg selv kvitte meg med den, skriver sykepleierstudent Elisa Stenberg.
Hvorfor er vi så redd for døden, når den er den naturlige utgangen på livet?
For en tid tilbake hadde jeg undervisning for en svært engasjert gjeng som jobber i kommunehelsetjenesten.
Jeg skulle blant annet snakke om HLR minus, altså den avgjørelsen som sier at vi ikke skal begynne gjenopplivning av en pasient dersom hjertet slutter å slå.
Det var helt tydelig at dette var et tema som engasjerte mange, og det var mange som fortalte historier om hvor vanskelig det er å stå i en situasjon hvor en skal begynne gjenopplivning når det ikke kjennes riktig. Dette kan komme av pasientens alder, livskvalitet forut for hjertestansen eller pasientens utsikter til å komme seg igjen etter gjenopplivning.
Dersom avgjørelsen ikke er tatt av behandlende lege, skal det sterke indikasjoner til for ikke å starte gjenopplivning, og det er en kompleks og vanskelig vurdering som krever både faglig og menneskelig trygghet.
Siden jeg er HLR-koordinator ved mitt sykehus, er jeg glødende opptatt av at vi skal redde liv og forsøke å få i gang hjerter som slutter å slå. Vi skal være forberedt, øve på og være tiltaksdyktige når dette skjer.
Vi har gode tall på vellykket resuscitering ved sykehuset, og jeg er stolt over å kunne si at vi har ca. 150 oppdaterte, meget dyktige HLR-instruktører ved sykehuset. Det øves jevnt og trutt overalt på huset, og vi har et levende miljø med engasjerte og dyktige ressurspersoner og instruktører i HLR. Akkurat slik det skal være!
Sannsynligheten for at en fra før av frisk person kan komme tilbake til et normalt liv etter vellykket resuscitering, er relativt høy.
Likevel må jeg si at noen ganger kjennes det helt feil at det startes opp gjenopplivning på et levd liv som er i ferd med å nå sin endestasjon …
LES: #Når er det nok?
Når jeg på AMK tar nødtelefonen fra et sted i distriktet og pårørende forteller om «Olga» på 97 år som har ligget i senga den siste tiden, som puster litt dårlig, er blek og ikke i form. DA hadde det vært fint å vite om Olgas helsetilstand fra før og hennes utsikter og ønsker for fremtiden.
Jeg tror nemlig mange eldre har helt klare tanker om hva de ønsker dersom en slik situasjon skulle oppstå, det er bare det at det er så fryktelig vanskelig å snakke om!
Det skjønner jeg veldig godt, for jeg er utrolig glad i eldre mennesker! De har ofte en visdom, ro og tilstedeværelse som en sjelden finner blant yngre, travlere mennesker. Jeg vil selvfølgelig ha mine nære hos meg så lenge som overhodet mulig, men nå er det ikke meg det handler om … Akkurat det kan det være litt vanskelig å huske på innimellom som pårørende.
Jeg husker min mormor alltid sa at hun ville dø med skoa på! Jeg skjønte ikke hva hun mente med det, før hun plutselig døde av et thoracalt aortaaneurisme. Hun fikk det som hun ville, ikke som alle oss rundt henne ville. Hun må ha vært det varmeste, godeste mennesket som noen gang har gått i to sko – hele byens «tante Arna» – og helt forferdelig å miste! Men så er nå livet en gang sånn at det er der vi ender, alle sammen – på en eller annen måte.
Da kjennes det veldig godt å vite at hun faktisk fikk dø med skoa på, slik hun ville, når det først skulle skje.
Jeg mener vi som helsepersonell må tørre å åpne opp for denne samtalen, i fredstid, før det verst tenkelige skjer. Da har vi i alle fall åpnet for muligheten til å si fra om hva vi ønsker når vår tid kommer. Da kan jeg kanskje konferere med ansvarlig lege og ende opp med å sende hjemmesykepleien hjem til Olga, for å lindre og støtte, samle familie og få en rolig avslutning på et langt levd liv – i stedet for at hun skal avslutte livet i et helikopter halvveis over fjorden, eller på intensiven etter uker med massiv behandling til ingen nytte.
DERSOM det var det Olga ville …
Jeg skjønner at dette er et komplekst og vanskelig tema, som har mange sider og mange fallgruver. Men jeg mener det er riktig at vi som helsepersonell må tørre å snakke om døden, som en helt naturlig del av livet, slik at vi i alle fall har åpnet for muligheten til å komme med sine ønsker som pasient. Det er fryktelig vanskelig å ta opp på egen hånd dersom selv helsepersonell vegrer seg for å snakke om det.
Å ta en avgjørelse om HLR minus er komplekst og vanskelig, og skal gjøres på medisinsk grunnlag av behandlende lege. Det er viktig! Men for å kunne ta en god avgjørelse er det nødvendig å vite hva hovedpersonen selv mener om saken, nemlig pasienten. Det finner man kun ut av gjennom å snakke om det, og det er ingen som noen gang har dødd raskere av å snakke om det …
Å være en del av sykehusets bemanningssenter får meg til å føle meg som en Supersykepleier, skriver Marlen Egeland.
Sykepleiere blir oftere utsatt for seksuelle tilnærmelser fra pasienter enn fra leger eller kolleger. Når de er i maktposisjon selv, er de villige til å tilgi mye.
Spekter-direktør Anne-Kari Bratten påstår at fagforeningene har vetorett på arbeidsplaner og dermed hindrer hyppigere helgearbeid. Der tar hun feil, mener innleggsforfatterne.
Implementering mot å bli et livsgledesykehjem har ført til et større faglig fokus i sykehjemmene. Respondentene i denne studien beskriver at sertifiseringsprosessen har gitt dem en bedre arbeidshverdag.
Ved at forskere går sammen med klinikere, pasienter og pårørende kan forskningen bli mer relevant.
Vi sykepleiere forhandler helst ikke om lønn. Vi tar det vi får, eller ser oss om etter en annen jobb.
Det kan være tøft å være sykepleierstudent. Det vet jeg selv, skriver forbundsleder i NSF Eli Gunhild By.
Målet med Fritid for Alle var å fange opp barn og unge som faller utenfor det ordinære aktivitetstilbudet, skriver Inger Reidun Fleischer.
Prosjektet Ung i Nord-Gudbrandsdal skal styrke den reproduktive og seksuelle helsen for ungdom i seks kommuner nord i Gudbrandsdalen.
Vi mennesker gjør mye dumt, mye galt, mye fælt og mye grusomt. Noen av oss har sittet i fengsel for det gale vi har gjort, andre har ikke sittet i fengsel. Noen av oss kommer til å sitte i fengsel, mens andre aldri kommer til å sitte i fengsel. Og så fins det en del mennesker som skulle ha sittet i fengsel, men det gale de har gjort, er aldri blitt oppdaget. Vi trenger fengsel og et straffesystem, for det kriminelle skal straffes, ikke godtas.
Hvis jeg skulle laget en liste over alt det dumme, gale, fæle og grusomme det er mulig å gjøre, så hadde lista blitt lang. Jeg hadde forhåpentligvis ikke kommet på alt. Og hvis jeg tilsvarende skulle klassifisert de ulike menneskene som hadde gjort de ulike tingene, så hadde det også blitt en lang liste.
Men hvem er mest grusom, og hvem skulle blitt kalt det nest verste, og hva er det minst gale som kan gjøres? Og hvem skulle i så fall ha bestemt det? Rådgiveren til en av ministrene? En av ministrene? Trenger vi en ny ministerpost til dette?
Og hva er et monster? Skulle vi ha tegnet hvert vårt monster, så ville nok disse sett ganske ulike ut for hver enkelt av oss.
Som sykepleier er jeg opplært til å tenke holistisk/helhetlig. At det er rett å tenke helhetlig, får jeg jevnlig bekreftet i min jobb som sykepleier. Vi har en psykisk, fysisk, sosial og åndelig/eksistensiell side alle sammen, og ingen av disse dimensjonene kan jobbe på egen hånd – de henger sammen.
At hvert menneske har verdi i kraft av å være menneske, mener jeg også er en sannhet jeg hver dag kan ha som en del av min plattform – både som menneske og som sykepleier. Hvert menneske er verdifullt, og det er en konstant verdi som gjelder uavhengig av hva vi gjør.
Straffen for å ha gjort noe galt må utformes av dem som er satt til det. De som har greie på det, vet sannsynligvis hvilken type straff og oppfølging den enkelte kriminelle skal ha. Straffen knyttes til handlingen som er gjort – ikke til hvilket vesen som har gjort det – for alle er mennesker.
Å være minister innebærer nok å bli utsatt for mye, både arbeidspress og andres meninger – jeg bare tipper, jeg har aldri prøvd. Forhåpentligvis har ikke ministrene våre bare rådgivere, men også minst én dyktig veileder bak seg.
I min nylig påbegynte veilederutdannelse har jeg blitt bevisst på sammenhengen mellom følelser, kroppsreaksjoner og tanker – som igjen påvirker atferden vår. Jeg tipper at vår nye justisminister har mye følelser knyttet til dette temaet, og at dette påvirker hennes atferd.
Hvis lille meg kan gi justisministeren et sykepleie-råd, så ville det blitt dette: Kjære justisminister, føl ferdig før du entrer talerstolen!
Psykologisk førstehjelp kan hjelpe barn og unge med å skape orden i et kaotisk følelsesliv, skriver Stine Holm Sætevik.
Når det nesten ikke lyses ut hele stillinger, hvem har da ansvaret? spør Sølvi Sæther.
Når tariffavtalen forskjellsbehandler medlemmene, er det meningsløst å skulle stå i NSF og betale den samme kontingenten som kollegaer med langt bedre avtaler og beskyttelse, skriver Tanja Vatnås.
Kommunikasjonsavdelingen ved NSF går direkte i forsvarsposisjon og jobber mot sin egen medlemsmasse, skriver sykepleierstudent Elise Fiske.
For kort tid siden publiserte tidsskriftet Sykepleien et innspill under overskriften «Jeg melder meg ut av NSF». Dette innspillet var skrevet av en sykepleierstudent som fant det dypt problematisk at Norsk Sykepleierforbund var imot fastlegers reservasjonsrett mot å henvise kvinner til abort. Hun valgte derfor å melde seg ut fra fagforbundet.
Dette står hun selvfølgelig fritt til å gjøre, og det er ikke innholdet i selve dette innspillet jeg syntes var mest spennende. Det virkelig spennende skjedde i kommentarfeltet under innspillet på Facebook. Meg selv og mange andre sykepleiere samt annet helsepersonell engasjerte seg umiddelbart i abortdebatten, saken ble altså raskt mye større enn selve retten til å nekte å henvise til abort.
I dag kan helsepersonell reservere seg mot å delta i selve abortinngrepet, altså mot å delta under selve prosedyren hvor fosteret fjernes. Fastleger kan i tillegg nekte å henvise norske kvinner til abort. Disse tiltakene og lovene begrunnes med religion og samvittighetsgrunner. Altså at ingen skal måtte handle mot sin dyptgående samvittighet.
Hvorfor synes jeg dette er problematisk?
Først og fremst så har norske kvinner en lovfestet rett til abort, en rett som de har kjempet for i mange år, og som bygger under et vesentlig prinsipp om at kvinnen skal ha råderett og selvbestemmelse over egen kropp. At leger og sykepleiere kan vanskeliggjøre og nekte å utføre en helsetjeneste som en har en lovfestet rett til, er for meg helt uforståelig.
For meg som sykepleier er en grunnleggende verdi at vi er nøytrale, både politisk, religiøst og idealistisk. Dersom du er min pasient, så er det for meg revnende likegyldig hvilken hudfarge, kjønn, religion, klasse, alder, politisk ståsted eller bakgrunn du har. Av meg skal du få nøyaktig samme behandling, omsorg og respekt. Jeg skal heller ikke påtvinge deg mitt religiøse ståsted eller mine politiske meninger.
Kan du tenke deg dersom du trengte blodoverføring og jeg sa, «Dessverre, blodoverføringer strider mot min religion, så vi må finne en annen sykepleier som kan utføre dette»? Høres ikke dette rart ut? Hvorfor er dette noe annerledes enn å kunne reservere seg mot abort?
Som sykepleier har jeg måttet utføre prosedyrer og oppgaver jeg ikke alltid har syntes var spesielt hyggelige. Jeg har måttet ta blodprøver av pasienter under tvang på vegne av politiet, jeg har måttet delta i tvangsmedisinering og beltelegging. Det er ikke alltid jeg har vært 100 % enig eller komfortabel i alt, men så lenge det har vært lovlig og medisinsk fornuftig og velbegrunnet, mener jeg det er både feil og uetisk av meg å nekte å utføre jobben min.
Som sykepleier har jeg opplevd å behandle voldsoffer og gjerningsmann, gjerne samme dag. Jeg har tatt blodprøver av et voldtektsoffer i det ene øyeblikket for så å være med på å sy voldtektsmannen i neste øyeblikk. Fellesnevneren er at de har alle fått like god sykepleie, respekt og omsorg.
Vi er ikke den dømmende eller utøvende myndigheten, vi er de nøytrale skikkelsene i hvitt som ikke dømmer, som ikke pålegger pasienten våre egne verdier, følelser eller religion.
Jeg støtter ikke drap, voldtekt, vold, barnemishandling eller pedofili, men jeg har ingen planer om å reservere meg mot å behandle voldtektsmenn, barnemishandlere, voldsmenn eller pedofile. Akkurat som at jeg ikke har planer om å noen gang reservere meg mot å delta i eller henvise til abort.
Hvorfor har vi valgt at akkurat denne helsetjenesten skal vi kunne velge oss bort fra? Er det ikke godt nok å kunne velge å ikke arbeide på steder hvor en må utføre denne oppgaven? Dersom du ikke er komfortabel med å utføre tvangstiltak, så søker du heller ikke jobb i psykiatrien. Dersom du ikke vil møte kriminelle, så søker du heller ikke jobb som lege eller sykepleier i fengsel.
En kvinne som må ta det tunge valget om å ta abort, har det trolig tungt nok fra før om hun ikke skal møtes med at helsepersonell reserverer seg mot å hjelpe henne. Jeg tenker med skrekk og gru på kvinner som gjør et Google-søk om hva helsepersonell mener om abort, og finner mengden med artikler om dette.
Reservasjonsretten er i mine øyne en skummel vei å gå. Jeg mener det er ufattelig at vi lar helsepersonell reservere seg mot å utføre en prosedyre som er en lovfestet rettighet for norske kvinner. Hva blir det neste en kan reservere seg mot? Hvem skal bestemme hva som er tilstrekkelig ødeleggende for samvittigheten? Skal vi kunne reservere oss mot alt som strider imot vår religion eller bare enkelte ting?
Nylig kom jeg over en artikkel i en amerikansk avis hvor en ny lov ønsket å utvide denne retten til å nekte å behandle på grunn av religiøs overbevisning eller samvittighetsgrunner. Denne ville åpne for at helsepersonell også kunne nekte å behandle homofile og transseksuelle. Dersom religion skal få være med og bestemme hvordan helsepersonell skal arbeide, så tar vi mange steg bakover i historien. Som nevnt tidligere: Hvem skal bestemme hvilken religion og hvilke deler av religionen som skal være gjeldende?
Til slutt vil jeg si at det er uvesentlig om jeg som person er for eller imot abort. Som sykepleier er jeg en nøytral person, som skal møte pasienten på en god og tillitsfull måte. Jeg skal tilby og utføre den helsetjenesten som pasienten har krav på, og som er lovfestet. Uansett hva mine personlige følelser om dine valg, ønsker og bakgrunn er, så vil du få akkurat like god hjelp fra meg. Jeg håper alle mine kollegaer i helsevesenet følger dette eksemplet.
