Gøy med kreft?

Slik lød overskriften på et leserinnlegg i Aftenposten for vel to år siden. Forfatteren hadde sett seg grundig lei på at kreftpasienter ble hausset opp i media, tøyset med og heiet frem, der de deltok i maraton og planla fallskjermhopping. Selv hadde hun mer enn nok med å komme seg ut av senga om morgenen.

Det var for min del en trist og provoserende lesning. Trist, fordi forfatteren så tydelig var bitter overfor disse menneskene som gjorde ting hun selv ikke hadde overskudd til å gjøre i samme situasjon. Provoserende, fordi hun tydeligvis ikke unte medpasientene sine å leve videre med nye mål og planer tross en alvorlig diagnose.

Men er man egentlig i samme situasjon? Og kan noen påberope seg – enten det er helsepersonell, familie, medpasienter eller utenforstående – å diktere hvordan enkeltmennesker skal håndtere sykdommen sin? Kan noen si at de sitter med fasiten? Og er det egentlig greit å tulle med kreft?

«Gøy med kreft» er ingen fullstendig setning, og den kan leses på flere måter. Få, om noen, kan vel si at det er gøy å få kreft. Men at man kan ha det gøy, selv med kreft, kan nok mange kjenne seg igjen i. Selv fikk jeg kreft i 2014, og jeg hadde det virkelig gøy det året.

Veien til sykesenga var kort

Første halvåret av 2014 ga meg mye. Jeg fikk diplom, fikk legelisens, fikk turnus, fikk feiret 30-årsdagen min, og fikk kreft. Det at jeg klarte å fullføre studiet på normert tid, kom nok mest overraskende på meg, men jeg ble ganske sjokket av kreften også.

Sistnevnte hadde lurt seg inn i brystet mitt og spredt seg til armhulen. Heldigvis jobbet jeg på en kirurgisk avdeling, så veien fra jobb til sykesenga var relativt kort. Moren min var avdelingssjef på kreftavdelingen, så jeg gikk meg ikke vill der heller.

Den dagen jeg fikk diagnosen, var jeg på jobb. Jeg hadde bare tenkt meg en snartur innom brystdiagnostisk senter for å få beskjed om at alt var bra, for så å fortsette arbeidet. Det gikk ikke helt slik, og det er ikke til å stikke under stol at alt ble litt kaotisk et øyeblikk.

Både frekt og korrekt

I tillegg var det fellesferie, og hele familien min var langt unna. Heldigvis hadde jeg besøk av en kamerat, som – stakkars fyr – fikk en noe ustabil venn hjem fra jobb.

Jeg sier heldigvis, fordi han sa noe veldig lurt som jeg i ettertid har tenkt på mange ganger. I et forsøk på å få ut litt frustrasjon på den store D-dagen løp vi en tur i fjellet. Halvveis oppe ble jeg sliten og begynte å gå, men han pushet meg videre til jeg til slutt utbrøt: «JEG HAR FAKTISK KREFT, OKEI?»

Den satt, husker jeg at jeg tenkte, skal mye til for å toppe den. «Det hadde du i går også, og det var ingenting i veien med kondisjonen din da», fikk jeg til svar. Og det var både frekt og korrekt, så jeg jogget videre siden jeg ikke ville innrømme at jeg bare var i dårlig form.

For jeg hadde faktisk kreft dagen før, ja sikkert flere måneder før også, men da visste jeg det ikke. Det var altså i mitt tilfelle ikke kreften som gjorde meg dårlig, men tanken på den. Jeg bestemte meg derfor for å forsøke å leve videre så normalt som overhodet mulig, og kun bruke «kreftkortet» de gangene det var reelt. (Pluss av og til for å lure til meg den siste sjokoladebiten, få gratis øl, sitteplass på bussen og støtte til et mangfold av luer fra Nav.)

Kreft er skummelt

Juli kom med operasjon og cellegift, og bryst og hår forsvant. Plutselig ble det veldig synlig for alle at noe var galt, og for folk flest er kreft veldig skummelt. Så skummelt at jeg opplevde at kjentfolk krysset gata, trolig i frykt for hva de skulle si eller ikke skulle si, om de møtte meg.

Jeg var derfor tidlig ute med å «annonsere» den nye statusen min på Facebook og Instagram – for å unngå kleine møter med bekjente på gata og i butikken, hvor det alltid spørres «Hvordan går det?» og svaret «Jo da, bare bra, men har dessverre fått kreft» ikke er like lett å ta på strak arm for alle, noe som igjen resulterte i at jeg selv ble flau.

Å tulle med det alvorlige

Jeg har alltid tullet mye med det meste, og nå ble humor ekstra viktig, både som forsvarsmekanisme og i et forsøk på å ufarliggjøre situasjonen. Det å tulle med noe alvorlig åpner dessuten opp for spørsmål som kanskje ikke alltid er like lett å ta opp:

«Parykken min klør sånn at jeg lurer på om jeg har fått skabb» (er det kjipt med parykk?). «Nå slipper jeg heldigvis å stresse med den biologiske klokka og kan gjøre som jeg vil siden jeg likevel skal få hormonbehandling i ti år» (synes du det er vanskelig å kanskje ikke kunne få barn?). «Jeg skal ha cellegift etter jobb i dag, blir digg med langhelg altså» (blir du veldig dårlig av cellegiften?).

Det er veldig sjelden jeg står i en operasjon med en overlege og ser på et organ som jeg åpenbart burde visst hva het, og sier: «Ha, se på den der, ser nesten ut som en gullfisk!» Overlegen: «Vet du hva det er?» Jeg: «Nei …»

Så i stedet tier jeg heller og håper at spørsmålet ikke vil komme opp, og slår opp i anatomiboka mi etterpå. Må likevel nevne at et godt råd jeg har fått, er å ikke late som om man vet, men heller spørre, selv om dette er lettere sagt enn gjort.

Man tuller altså som regel ikke om ting man ikke ønsker å snakke om, og det å spøke om noe gir derfor menneskene rundt en pekepinn på hva man tenker på, og hva det er greit å snakke om. Det er likevel viktig å huske på at ikke alle bruker humor på samme vis, og selv om man ikke snakker om noe, betyr ikke det at det ikke kan snakkes om.

Første møtet med kreft

Selv mistet jeg en av mine beste venner til leukemi da han bare var tolv år gammel. Det var mitt første møte med kreft, noe jeg da trodde var noe bare gamle mennesker fikk.

Han mistet håret, men brydde seg ikke om at han ble skallet. Han ble svakere i kroppen, og den siste tiden måtte han trilles i rullestol over lengre distanser. Noen ganger lot han som om han var multihandikappet når folk passerte, slik at de skulle glo litt ekstra, og syntes det var hysterisk morsomt når jeg i tillegg ble brydd av det.

Han imponerte oss alle med ærlighet og åpenhet, godt humør og gledesspredning helt til det siste. Jeg husker jeg tenkte at hvis jeg en gang fikk kreft, så skulle jeg prøve å være slik som han.

Lærdommer

Som lege mener jeg å tro at jeg har lært et par ting eller tre av å være pasient.

For det første: Ventetiden er verst, altså den tiden du venter på svar på blodprøver, histologisvar, MR og CT. Det som for behandleren bare er noen dager, kan føles som flere uker for pasienten. Når legen eller sykepleieren sier at det vil ta fire uker å få svar, ja da sitter man gjerne med stoppeklokka og ventet på telefon fra kl. 08.00 fire uker etter. Det samme gjør familie og venner.

Fem og seks uker blir plutselig veldig lenge når man er spent, og i tillegg får spørsmål fra de rundt, som også er spent. Man klarer lett å tenke på seg en fire–fem metastaser på de ekstra ukene. Gi derfor ikke løfter som du ikke vet du kan holde.

For det andre: Det er forskjell på å ha en diagnose og å være syk. Jeg har en diagnose, men jeg har vært lite syk. Jeg har derimot hatt pasienter med i utgangspunktet mindre alvorlige diagnoser som har vært langt mer syk og mer påvirket enn det jeg har vært. Det handler derfor ikke alltid om hva man har, men om hvordan man har det.

For det tredje: De pårørende kan ofte ha det verre enn pasienten selv. Som helsepersonell skal vi behandle pasienten, men det er viktig ikke å glemme de pårørende. Det er lett å la seg irritere av pårørende som «maser» og «krever» og «skal vite», men det er gjerne de pårørende som føler mest på at de er maktesløse og har mistet kontrollen når en som står dem nær, er potensielt alvorlig syk.

Bra år

Jeg nevnte tidligere at jeg hadde et gøyalt år, men hva er egentlig så gøy med å fjerne brystet og få cellegift og strålebehandling?

Det var lite som var gøy med akkurat dette, men det var også bare en brøkdel av året mitt. Innimellom behandling kjøpte jeg meg leilighet, jeg var på fem ski- og fjellfestivaler, jeg var på hytteturer med venner og familie, kjøpte mine første randoneeski med hjelp fra en type jeg møtte på Tinder, var på mange toppturer, løp 10 for Grete med venninner, klatret Via Ferrata, dro på blind date til Svalbard (gjett om han fikk seg en overraskelse da jeg tok av meg lua) og jobba i full stilling.

Hjemme satt min mor og ba meg om å roe ned, og leger og sykepleiere advarte meg mot fatigue. Jeg brydde meg litt mindre om hva folk måtte tenke om meg, og litt mer om å gjøre ting jeg hadde lyst til.

I bilen på vei til den siste festivalen i 2015, ett år etter at jeg startet behandlingen, konkluderte venninna mi og jeg med at det siste året hadde vært det gøyeste og beste på veldig lenge. Og så kom vi plutselig på at jeg hadde kreft, så da lo vi litt og ble litt flau over at dette året hadde vært så bra, selv med kreft, og så lo vi litt mer.

En positiv innstilling

Det er ikke min mening å bagatellisere kreften, for jeg skulle altså gjerne ha vært den foruten. Likevel har jeg stort sett hatt gode og mange fantastiske dager siden jeg fikk diagnosen. Jeg har hatt flotte og morsomme mennesker rundt meg, og vi har alle brukt mengder med humor, bevisst og ubevisst.

Jeg har stor tro på at en positiv innstilling og humor kan være helsefrembringende. Det fikk jeg kjenne på kroppen da en helsearbeider utenfor behandlingsgruppen min uttalte seg om prognosene mine på en særdeles lei måte. Jeg falt i kjelleren og ble der en uke. Jeg var slapp, sliten og kvalm, alle lukter ble forsterket, og jobben var et ork.

Foreldrene mine fikk seg også en knekk da de så hvordan jeg hadde det. Men mot slutten av uka fikk jeg besøk av en venninne, vi gjorde utelukkende hyggelige ting, de destruktive tankene slapp gradvis taket, og «kroppen fulgte toppen».

Jeg kan nok på mange måter si at jeg har vært heldig som har tålt behandlingen så godt som jeg gjorde, som kunne jobbe, som hadde et så godt støtteapparat rundt meg, og som ikke har hatt et brennende ønske om to bryst og barn i morgen.

Men om jeg kikker i «dagboka» mi (notater på iPhonen, en linje for dagen, det var alt jeg rakk) finner jeg stikkord om både kvalme, ryggsmerter, synsforstyrrelser, sår i munn og hud, neseblod, barnløshet, hetetokter, tapping av væske i bryst, søvnvansker, bekymring for familien, lymfødem og tissevansker. Dette er likevel ting som har kommet i skyggen for alle de gode opplevelsene som har stått i sentrum.

En god latter forbedrer livet

Avslutningsvis vil jeg prøve å besvare spørsmålene jeg nevnte i starten. Nei, ingen situasjon er lik, og det er mange faktorer som virker inn. Ingen kan fortelle deg hvordan du skal håndtere sykdom, men gode råd kommer godt med.

Selv føler jeg at jeg klarte og klarer meg bra, og at min håndtering har vært den rette for meg. Det var en fryd å kunne gå på jobb og gjøre sosiale og morsomme ting på fritiden, og i tillegg bli heiet frem på sidelinja. Det betyr på ingen måte at det vil være det riktig for andre, og man må ha toleranse for at forskjellige mennesker takler situasjoner på ulike måter.

Og er det egentlig greit å tulle med kreft? Ja så absolutt, tenker jeg, men trå gjerne litt varsomt rundt de som ikke måtte mene det.

Om en god latter ikke forlenger livet, så forbedrer det det i hvert fall. Personlig vil jeg heller ha en liten porsjon middag som smaker utmerket, enn en stor porsjon som smaker så dårlig at du vil legge igjen de siste bitene. Aller helst vil jeg ha en stor, variert og velsmakende porsjon. Så kan jeg heller plukke ut de bitene jeg ikke liker underveis.