fbpx «Hun innbiller seg at hun er Khrustsjov» Hopp til hovedinnhold

Påskeserie: Astrids brev fra sykepleierstudiet i 1962 – del 5 «Hun innbiller seg at hun er Khrustsjov»

Bildet viser collage med gamle bilder og brev.
NEVROLOGISK AVDELING: Fra nevrologen på Rikshospitalet, der Astrid Narmo hadde praksis våren 1964. Bildet til høyre er fra området ved Rikshospitalet. (NB: Det er ikke Narmo som er avbildet.) Foto: Ukjent fotograf, Universitetets foto- og videotjeneste, Rikshospitalet og Teknisk museum, Oslo

Astrid forsover seg og «hiker» til Gaustad, der hun er i psykiatripraksis. I vårsemesteret går turen til nevrologen. På fritiden blir det biltur med gutter, opplagt etter en tablett amfetamin.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Brevene fra Astrid

Astrid Narmo begynte på den nyetablerte Statens sykepleieskole i 1962. Gjennom de tre studieårene sendte hun jevnlig brev hjem til sine foreldre på Vang i Hedmark der hun fortalte om livet i hovedstaden og om studiene. Sykepleien har fått tilgang til syv av brevene og vil publisere ett hver dag i påskeuken.

Astrid Narmo begynte på den nyetablerte Statens sykepleieskole i 1962. Gjennom de tre studieårene sendte hun jevnlig brev hjem til sine foreldre på Vang i Hedmark, der hun fortalte om livet i hovedstaden og om studiene.

Sykepleien har av Astrids datter Ingunn Helene Kristensen fått tilgang til brevene og vil publisere dem daglig i påskeuken.

Les mer om Astrids bakgrunn nederst i saken

Oslo den 20-8-63

Kjære mor og far!                                                                                                         

Takk for sist. Jeg har nettopp kommet hjem fra Gaustad, blaut som ei kråke. Uniformen ser ut som ei vaskefille. Ute sprutregner og blåser det – har aldri opplevd makan til uvær.

På Gaustad går det bra. Det verste er faktisk å stå opp om morgenen når vekkeklokken begynner å danse bortover bordet sånn ved halv seks-tiden. En morgen gikk det galt. Trodde ikke mine egne øyne da jeg glippet med øyelokkene og oppdaget at klokka allerede var halv sju, men da ble det også liv i meg. Innen tre minutter sto jeg ferdig påkledd ved heisen og trykket febrilsk på knappen. Så løp jeg bort til Ullevålsveien og hiket av alle krefter.

Den første bilen som kom, trodde sikkert at det var livet om å gjøre, for den bråstanset så det hvinte i bremsene. Jeg hoppet inn og slengte igjen døra, mens jeg så vidt fikk stønnet frem «til Gaustad!». Dit kom jeg også, og det på under ti minutter, akkurat tidsnok til rapporten.

Gjesp – nå skal jeg lese om det parasympatiske nervesystemet.

Litt senere så en italiensk isolatpasient plutselig et øyeblikks anledning til å stikke av. Som en vind var hun ute av døra med halvparten av pleiepersonalet i hælene. Det ble en vill slåsskamp før vi endelig fikk den hysteriske pasienten bak lås og lukke. Hun innbiller seg at hun er Khrustsjov, og når hun får anfall blir hun helt vill. Dessuten må vi stadig ha henne under oppsikt da hun benytter enhver anledning til selvmordsforsøk.

Far, nå må du få mor til å slutte med diktingen sin. Vi har også en pasient som blir helt hysterisk hvis ikke alt hun sier går på rim.

Gjesp – nå skal jeg lese om det parasympatiske nervesystemet.

Ha det.

Astrid

NB! Jeg kommer hjem fredag kveld den 30. i denne måneden, har da fri både lørdag og søndag.      

 

Natt til søndag 7-6-64

Kjære mor og far! 

Tenkte jeg skulle skrive noen ord for å vise at jeg fremdeles er i live.

Som dere ser har jeg for tiden nattevakt og befinner meg for øyeblikket i fjerde etasje på nevrologen. Vi har veldig mange dårlige pasienter, så det er nok å gjøre, særlig når en er alene. Har en del strekkpasienter som skal snues hver annen time. Tror jeg snart går i oppløsning av å hale og dra – de er så tunge som saltsekker. Vi har så mange nakke- og ryggbrudd at det er helt nifst. Spesielt unge gutter som har ødelagt seg ved motorsykkelulykker og bilulykker. Flere kommer til å leve resten av livene sine i rullestol. Oi, klokka er 3, jeg må sette noen sprøyter.

Forrige helg hadde jeg ekstravakter på barneklinikken (spedbarnsavdelingen). Marit hadde ekstra nattevakt på medisinen. Sånne vakter er veldig godt betalt her på Rikshospitalet. I helga er det brutto 130 kroner for en natt fra kl. 20–7. Kan hende jeg tar ekstravakt nå til helga også. Får se om jeg orker – hvis ikke kommer jeg hjem.

Tok en tablett amfetamin, da behøver en ikke å sove.

Forrige helg hadde Marit og jeg det riktig festlig. Etter at vi hadde sittet oppe hele natta, dro vi på biltur med to gutter på søndag. Ha ha, vi var så opplagt som aldri før. Tok en tablett amfetamin, da behøver en ikke å sove (bli ikke redde, har kjennskap til medikamentene så jeg vet hva jeg gjør. Har bare tatt det en gang). Som sagt var vi på tur. Reiste helt til Notodden i Telemark hvor vi rastet ved en elv. Hjemover reiste vi om Hønefoss, hvor vi spiste middag. Det var helt nydelig, men naturligvis måtte vi punktere like før vi var i Oslo igjen. Marit og jeg tok livet med ro og slappet av på gresset mens guttene strevde så svetten silte med hjulet. Skal hilse og si at folk glodde!

Nå har jeg bare en uke igjen her på nevrologen. Senere skal jeg på plastisk kirurgisk avdeling, hvor jeg skal være i to uker før sommerferien. Tenk at det bare er tre uker igjen – det skal simpelthen bli herlig med ferie.

Der kom dr. Vatle for å få kaffe – ha det, brev!!

Hils kjente.

Hilsen Astrid

Her er de øvrige brevene, i rekkefølge:

«I dag har vi fått uniformene. Dere kan tro vi ble fine!»

«Den formalinlukta forfølger meg alle steder»

«Pasientene kastet engstelige blikk på meg da jeg kom inn på sykeværelsene den første dagen»

«En kjempesvær ost blir puttet inn i et gapende uhyre»

«Avdelingssøster på barneposten er en eldre, myndig diakonisse som er barnas store skrekk!»

Endelig ferdig sykepleier!

 

 

Astrids bakgrunn
  • Astrid ble født 26. mars 1944.
  • På en stor gård utenfor Hamar vokste hun opp i trygge omgivelser sammen to tvillingbrødre, Sigmund og Jon, og en eldre søster, Gunni. Det var mye folk, liv og røre på gården.
  • Astrids oppvekst ble sterkt preget av etterkrigstidens nytenkning. Hun opplevde at driften på gården ble effektivisert, og ikke minst ble hun preget av en svært samfunnsengasjert og politisk aktiv mor.
  • Å ta en utdannelse ble mer vanlig, også for kvinner.
  • Høsten 1962 reiste den da 18 år gamle Astrid, sammen med venninnen Marit, til Oslo for å starte på Statens sykepleieskole i Bjerregaards gate 21.
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.