Babels tårn

Det er få mennesker som i utgangspunkt drømmer om å ende opp i Norge. Det gjorde ikke jeg heller da jeg tok båten over fra Danmark en høstdag på slutten av 70-tallet, for å slå meg ned i en liten kystkommune langs Skagerak-kysten.

Båten hadde så vidt klappet til kai da det bar rett til norskkurs for nybegynnere. Her forsøkte jeg å finne ut av hvordan å gåbøyes, om det heter påeller iLarvik og hvorfor i huleste en`en bak hesten gjorde den bestemt.

Jeg var en flittig elev og gjorde fremskritt. Likevel var jeg de første årene dømt til å kommunisere om de mest banale ting, siden vokabularet ikke tillot mer. God dag. Hvordan har du det? Ja, været er fint. Nå regner det. Det snør. Jeg liker snø. Takk for maten. Og så videre.

Det gikk også opp for meg at noen så på meg som mentalt litt hemmet, siden jeg ikke alltid fant de rette norske ord. Jeg kalte den stolte norske oppfinnelsen ostehøvelenlenge for ostestøvelen(jeg trodde det var det jeg hørte) uten at noen fant grunn til å korrigere meg. Og når jeg ble grepet av språklig overmot, kunne det gå helt galt. En gang var jeg så uheldig å omtale en som var blitt avslørt for noe ulovlig ved å si i at «han ble tatt på en fersken». Det hadde en merkelig effekt på vedkommende jeg snakket med.

Lenge grudde jeg meg hver gang jeg skulle til bakeren. Her hadde nok ryktet om min fremmede bakgrunn spredd seg. Samme hva jeg bestilte, om det nå var et enkelt firekornsbrød eller en simpel napoleonskake, så de bare helt uforstående på meg. HVA SIER DU, ropte de konsekvent høyt gjennom hele forretningen. Da krympet jeg meg og bestilte en kneip, i håp om at det var en bakervare som lå bedre i øret. Eller vare det påøret?

Jeg kom til å tenke på dette da debatten om språkkrav til ansatte på sykehjem tok en ny omdreining forleden. Mange ansatte snakker så dårlig norsk at det fører til uforsvarlig behandling av de eldre, kunne mediene berette. Helsetilsynet er bekymret for at helsepersonell med utenlandsk bakgrunn ikke forstår hva de eldre sier, eller at de eldre ikke forstår hva de ansatte sier. Også de ansatte seg i mellom kan det gå ille med. Helsetilsynets direktør Jan Fredrik Andresen slår derfor alarm.

I en kommentar til NRK sier Pasientforeningens Guro Birkeland at språkkompetanse er uhyre viktig i behandlingen av eldre. Det er det vanskelig å være uenig i. Det sier seg selv at det kan føre til feilbehandling når ansatte ikke kan tyde og tolke de eldres signaler på en riktig måte.

Når utenlandsk helsepersonell skal ha autorisasjon i Norge, er språkkrav ikke en del av vurderingsgrunnlaget. Det er kanskje leit. Autorisasjonsdirektør Anne Herseth Barlo vil gjerne stille slike krav, men hun konstaterer at prinsippet om fri flyt av arbeidskraft innen EØS-området går foran pasientsikkerheten.

Nå er det arbeidsgiverne som må passe på å ansette helsepersonell som kan skille « sil» fra « syl» og « syv» fra «tyve». Det er de ikke alltid like gode på. Særlig i hovedstadområder klarer ikke sykehjemsbestyrerne å fylle turnuslistene uten å ty til noen snarveier. I valget mellom mangel på språkferdigheter og mangel på folk, vil noen og enhver være fristet til å ta det siste.

Skal vi tro Første Mosebok hadde de første menneskene opprinnelig bare ett språk og de slo seg ned i Babel. Etter en stund begynte de å bygge et tårn i et ønske om å klatre opp til himmelen. Det likte ikke Han der oppe, så Han ga dem forskjellige språk slik at de ikke kunne forstå hverandre. Rot og kaos var resultatet. Tårnet nådde aldri opp, og begrepet «babylonisk språkforvirring» illustrerer hva som skjer når folk snakker forbi hverandre.

Personlig mener jeg at Helsetilsynets bibelske advarsel nok er på sin plass. Men den må likevel ikke forstås dit hen at det multikulturelle samfunnet i seg selv er en fare for pasientsikkerheten. Moseboken er fin, den, men den ble skrevet før fly gjorde det mulig å krysse halve jorden i løpet av noen få timer. Om mennesker fra alle verdens land orker å komme hit for å gi sitt bidrag til den norske velferdsstaten, så skal vi ikke stå her med pekefingeren og kreve at alle må snakke som værdamene på TV2.

Utgangspunktet er tross alt at vi er altfor få her i Norge. Vi vil faktisk aldri bli mange nok til å kunne pleie våre gamle og syke alene. Derfor trenger vi hjelp fra andre som i utgangspunktet ikke har vokst opp med Torbjørn Egner og Fleksnes. Fremmedspråklige må kunne forskjellen mellom hudog ut, men de kan stelle Kari og Kåre uten å treffe helt på tonefallet.

Selvfølgelig meler jeg min egen kake når jeg hevder at utenlandsk helsepersonell ikke må møtes med med mistenksomhet, men med bedre språklærere og større tålmodighet. For å kunne godt norsk, hva er det? Strengt tatt kommer man aldri helt til bunns i et språk. Selv var jeg nesten ekstatisk da jeg etter noen besværlige år kom inn på journalisthøgskolen. Nå var integrasjonen nesten et faktum, trodde jeg. Men så skjønte jeg at norsk var én ting, men hva med kav stavangersk og indresognefjordisk? Og da jeg lært å tyde de viktigste dialektene, støtte jeg på at jeg ikke visste hva Tramteatret var for noe og at Kniksen en gang i tiden hadde herjet på fotballandslaget. Brukte noen ironi, var jeg helt lost.

Det er kort og godt ingen grenser for hva som skal til for å forstå nordmenn fullt ut. Men trenger vi det? Det er tross alt lettere å pleie en pasient. ||||