Du eller noen av dine har ikke vært syke nok til å trenge hjelp fra høykompetent sykehuspersonell. La oss håpe vi slipper det også denne sommeren, fordi Universitetssykehuset Nord-Norge ved arbeidssted Tromsø mangler 1200 vakter for intensivsykepleiere. Over 100 av disse er kritiske vakter.

Dette er et årlig problem som blir litt verre hvert år, og det er et nasjonalt problem. Norge mangler sykepleiere med master i intensivsykepleie – en varslet krise gjennom mange år.

Intensivavdelinger er spesielle steder. Jeg har vært i akuttpraksis på intensivavdeling som sykepleierstudent, i opplæring som intermediærsykepleier, og jeg har fulgt mine pasienter både til og fra intensiv. Jeg har fulgt min egen pappa, som klamret seg til liv, og sett spesialsykepleiere og leger gi ham noen år til – og meg støtte til å stå noen timer til.

Som sykepleiere vet vi at det ikke bare er pasienten som skal ivaretas, men også familien. På intensivavdelinger er hele familier i krise. Jeg har selv som sykepleier stått skulder ved skulder med pårørende når respirator ble koblet av.

Det er noe surrealistisk ved at folk kjemper for livet sitt i så skinnende rene og ofte rolige omgivelser. Det er støy, ja: pipene fra pumper, taktfaste dunk fra respirator, småsnakk i dørene mellom rom. Høyspesialiserte sykepleiere – som en imponert kollega av meg beskrev som «Baywatch-stjerner i slow motion» – beveger seg kjapt, men tilnærmet lydløst.

Det er urin, blod og galle i poser. Laktulose gis og avføring tørkes. Medisiner gis fra utallige slanger, men intensivavdelinger er likevel relativt luktfrie.

However, make no mistake! Dette er stedet for action. Intensivsykepleierne merker, noterer og justerer de minste forskjellene i pasientens kurver eller bevegelser. Det er nødvendig, ellers dør du, risikerer alvorlige skader eller forverringer av sykdom.

De ansatte er oppmerksomme, kunnskapsrike, kompetente, modige, fleksible og godt trent til det meste. De har og tar et enormt ansvar for hun som nylig ble operert, han som krasjet med vogntog, de med beinmargstransplantasjonen som ikke får et heldig utfall, hun med hjertesvikten, de som antibiotikaen ikke fungerer godt nok på, han med alvorlig astma og han som har ligget fastklemt under masser av snø etter forrige skitur.

De som arbeider der, mottar selvfølgelig lønn (dog for lite), men der finnes ingen lønnsmottakere av Helle Heins stereotypier. Intensivsykepleierne jeg kjenner – og jeg kjenner en del – de er alle primadonnaer, og med Heins stereotypi er det et hederstegn. De er «en som allerede streber etter den beste standard og kan ikke levere mer enn de allerede gjør – og det er faktisk ofte mer enn nok».

NSFs tillitsvalgte Håkon Moen Stokvold uttalte i 2017 : «Vi … sa at vi ikke frivillig ville påta oss å dekke opp hullene i turnus. Fra klinikkledelsen ble det referert til helseforetakets styringsrett og at beordring ville bli tatt i bruk.»

Styringsrett og beordring? Enhver leder bør vite at man behandler ikke folk slik. Mikrostyring, tvang, styringsrett og beordring gir kun mistillit, og høykompetente fagfolk velger seg andre arbeidssteder. Gudene skal vite at det er ikke lønna, de 40 000 de tjener mer enn sykepleiere uten intensivutdanning, som gjør at de arbeider der de er.

Norge trenger intensivsykepleiere. Pasienter trenger intensivsykepleiere, og plutselig er det du og jeg som trenger dem, men forhåpentligvis ikke i sommer. Når intensivsykepleiere snakker om krise, så er det ikke egen lønn og vinning som er i fokus, det handler om pasientsikkerhet.

Denne årlige krisen må unngås. Løsningen må være å hylle dem som står i arbeidet ved hjelp av lønn, fritid, fagkurs, betalte utdanninger og hva det enn måtte være som trigger disse folkene (som er en blanding av David Hasselhoff og Linda Aiken) til å bli værende i yrket og fortsatt invitere inn kolleger til det de beskriver som et av de mest utfordrende og kuleste yrkene du kan ha.

På lengre sikt gjelder:

• Bemanningsnøkkelen må opp. Nurse activity score viser at intensivsykepleiernes aktivitet ligger høyt over det som er anbefalt for satt bemanning.
• Intensivsykepleiere trenger hverandres råd, og vi må skaffe dem rom for faglig diskusjoner.
• Enerom er bra, men krevende for intensivsykepleiere med tanke på å stå alene med mye ansvar og minimal kollegaveiledning. Hva med alarmsystemer og fagledelse frigjort til å gå mellom rom?
• Intensivsykepleiere trenger medhjelpere som kan ta seg av de oppgavene som anses som mulige for andre å ivareta.
• Vurder om alle screeninger og enhver form for dokumentasjon egentlig er nødvendig, fordi det går utover tida «bedside».
• Utdanningene og sykehusene må få midler og mulighet til å planlegge for å øke utdanningskapasiteten.
• Kompetansebygging av sykepleiere på sengepost er nødvendig for å sikre intermediærkapasitet.
• Operasjoner som kan og bør unngås, bør definitivt ikke tas i sårbare perioder med lite fast personell.
• Om antallet sammenhengende ferieuker skal innskrenkes på sommeren, må ledelsen gjøre det attraktivt å flytte ferie til andre tidspunkter fremfor tvang.
• Vikarbruk må planlegges år i forveien.
• Vi trenger en langsiktig plan for å ivareta de ansatte, slik at de opplever faglig utvikling, trivsel og støtte på en jobb der kompetansebredden ikke er avgrenset verken til organ eller alder.
• Det er nødvendig med aksept for at utvidet arbeidstid og færre ferieuker sammenhengende ikke passer for alle.
• Ansvarsfordeling mellom intensivsykepleier og lege (og ev. sykepleiere, farmasøyter og andre yrkesgrupper) bør tydeliggjøres, ikke bare pro forma, men også som faktisk ansvar for handling.

Helle Hein sier det fint: «Husk, selv om primadonnaer kan være utfordrende så er de den billigste arbeidskraften da de gir alt når de får lov til å gjøre det de er gode på.»

Vi trenger intensivsykepleierne til å gjøre det de er gode på!

For det første er jeg stolt av å ha levd unevnelig mange år – til tross for mange snikende hygieneregler. For det andre er jeg stolt over å ha overlevd norsk helsevesen i så mange år – på tross av mange helseministre og like mange nye reformer. For det tredje er jeg stolt over å ha gjort en god jobb i norsk helsevesen i så mange år – riktignok var jeg innom svensk slutenvård en periode – men før jeg visste ord av det, var jeg over på norsk side av grensen igjen.

Det hele startet da jeg ble født for unevnelig mange år siden et sted i Norge. Menneskene kaller det å bli produsert, men for meg handler det om at jeg ble født på den fabrikken. Jeg ble født svært så hvit, og likeså fast i kantene. Sømmene var godt sydde, og alt lå til rette for et langt og godt liv.

Medputene mine var noe klagete – jeg husker det som det var i går – men jeg var glad i dem likevel. De så for seg noen liv der de ble hardt brukt, og at de ville få et kort liv. De ønsket helst å bli kjøpt av rikfolk eller lagt på ei hytte som ble brukt bare noen få ganger i året – fordi de da kunne bli pent brukt og holde seg fine i kantene lenge.

Jeg skjønte dem aldri. Jeg hadde da mer lyst til å være til god nytte, skape god søvn og god stemning – heller et kort liv med mening enn et langt og meningsløst et. Tenkte jeg.

Nå, unevnelig mange år etter, tenker jeg faktisk helt likt. Bare at jeg vet at det ble et langt og meningsfylt liv – noe jeg er takknemlig for.

Sammen med mange medputer ble jeg kjøpt inn av et stort sykehus på Østlandet. Lenge lå jeg på et lager – og fortsatt klaget mine medputer. Jeg derimot, lå og lengtet etter å bli brukt. Kanskje et barn har bruk for meg, tenkte jeg. Eller en syk person som kan ha svært god nytte av ei god natts søvn eller to? De andre drømte fremdeles om et liv hos fremstående rike personer med gullkantede senger, eller ei hytte på Kvitfjell.

En vakker dag ble jeg hentet ut i lyset. Plasten ble tatt av meg, og jeg fikk et putetrekk! Jaså, tenkte jeg – jeg får klær! «Det var ei god fyldig pute», sa ambulansemannen, og jeg lå på båra stolt som en hane! Så der lå jeg en stund og ga mange pasienter i ambulansen god søvn eller best mulig hvile mens de ble fraktet fra det ene stedet til det andre. Det er helt utrolig så mye de ambulansefolkene kan!

En gang ble jeg med inn i et akuttmottak, og videre opp på en avdeling. Der fulgte jeg en pasient i tykt og tynt – helt til han forlot denne verdenen med meg fredelig under hodet. Det var en meningsfull oppgave. Etter det var det en observant sykepleier som fikk se at jeg var stemplet «ambulanse Oslo», og hun fikk sendt meg med neste ambulanse som kom. Pliktoppfyllende sykepleier!

Det er også helt utrolig hvor mye de kjører, disse ambulansene. Av og til i full fart med blålys og ingen lyd, andre ganger full fart med blålys og lyd, og atter andre ganger i full fart uten lys og lyd. De kjører også i vanlig fart en del ganger – og etter hvert lærte jeg meg hvem som liker best å kjøre fort og ikke. Noen benytter sjansen til å trene med blålys så fort de øyner en sjanse, mens andre drøyer nesten litt for lenge – men det er bare en liten putes mening.

Enkelte rødkledde kjeder seg og gleder seg til middagen hjemme, mens andre bruker hver en sjanse til å lære, observere og småsnakke med pasienten. Av og til hopper jeg ned på golvet dersom jeg har sjansen, bare for å lage litt ekstra bry for den late, men oftest koser jeg meg der jeg ligger.

Inne på akuttmottakene har jeg etter mange år lært meg de ulike fagprofesjonenes spesialiteter. Jeg blir aldri lei! Jeg ligger og humrer for meg selv, og ingen vet at jeg observerer alt som skjer. Jeg elsker sykepleiere, som gir meg et nytt putetrekk nesten hver gang jeg faller på golvet. Og ikke bare det – men de snakker med meg! De kan si: «Du må vel ha et nytt trekk nå, siden du har fartet rundt omkring på både røntgen og sengepost.» Det kaller jeg god sykepleie!

En gang forvillet jeg meg inn på et rehabiliteringssenter. Det var jammen en ny opplevelse! Der var det så rolig. En nydelig atmosfære av ro, orden og frisk fjelluft. Pasientene mine falt til ro, og de som kom med prekestol, gikk jammen ut igjen med krykker. På bare et par uker eller tre! Dette må det jammen være mye god samfunnsøkonomi i!

Dette var den beste tiden i mitt liv, samtidig som jeg koser meg på ambulansen igjen. Men av og til, når Oslo-kollisjonene og Ullevål-styret herjer på som verst, da savner jeg rehabiliteringsoppholdet på Sørlandet. Nå snakker de om å legge ned hele Ullevål – jeg skjønner ingenting. Akkurat som om omstrukturering og omorganisering pleier å være særlig samfunnsøkonomisk og personalvennlig. Å nei, jeg har sett mer enn at den der biter på meg.

Vi har et bra helsevesen i Norge. Jeg fikk se et glimt fra en annen verdensdel en gang jeg var med på en flytransport, og jeg har klart å la være å begynne med i-landssutringen. Forbedringspotensial – ja, absolutt – men vi har det bra. Vi kunne godt hatt helseutdannede helseministre, ledelser som ser at en solid grunnbemanning lønner seg for alle parter, bedre hygienestandard hos alle faggrupper og enda mer fokus på taushetsplikten – men tross alt, vi har det da godt.

Jeg ønsker meg enda flere år i norsk helsevesen, og vil benytte denne unike muligheten til å ønske alle sykepleiere i alle ledd en riktig god og avslappende sommer! Ikke glem å sette pris på putene – de har en uvurderlig oppgave i det ganske land;)

God sommer!

Dagen etter fikk jeg et «jobbtilbud» som det ikke var aktuelt for meg å takke ja til.

To uker senere ble det stilt flere spørsmål av samme politiker.

Dagen etter fikk jeg et tilbud som jeg føler jeg er helt nødt til å takke ja til. Det er en jobb jeg ikke kan si nei til, og til tross for mine signaler om at jeg vil videreutdanne meg til helsesykepleier og jobbe med barn og unge, så har ikke Stavanger kommune klart å finne en jobb til meg der jeg får økt kompetansen på et område vi er i sårt behov for.

Men: Jeg har fått et tilbud, og jeg vet at jeg fra 12. august får lønn hver måned.

LES:Fikk nei til jobb på grunn av medieomtale

Okei for kommunen å mobbe?

Uansett: Skal vi virkelig være fornøyde med at det må politisk innblanding til i slike saker, før det blir en minnelig løsning? Er det ok? Selvsagt er det ikke det.

Jeg er derimot i tvil om jeg er den rette til å slåss videre i denne saken.

Noen sa: Det er altså okei for kommunen å mobbe samtidig som man jobber hardt for å få slutt på det i skolen? Jeg sier ikke at jeg har blitt mobbet av Stavanger kommune, men mange andre har nevnt ordet.

Neste spørsmål nå er: Vil jeg kompenseres for å ha stått i ulønnet permisjon i tolv måneder?

Alt av følelser

Å sitte fast i noe midt mellom mye annet er alt annet enn moro, det skal jeg love deg. De siste 26 månedene har jeg gått fra å være «Linda» til å bli «Varsleren Linda» eller «Dronningen av varslere», som noen har sagt.

Disse månedene har bydd på absolutt alt av følelser. Jeg har vært stolt og glad. Jeg har følt meg modig og som et godt menneske. Jeg har opplevd at det gir mening å si fra.

Men disse gode følelsene har ikke veid opp for de vonde og tunge. Håpløsheten, desperasjonen, nedstemtheten, redselen, sinnet. Nervøsiteten for om jeg noen gang får en jobb der jeg er ønsket, og der jeg ikke bare blir plassert. Angsten for at jeg er stemplet for all fremtid.

Ønsket dialog …

Sykehjem – eldre – multiple diagnoser – høyt pleiebehov. Det var utgangspunktet for min varsling i Stavanger kommune 5. april 2017. Jeg mente da, og mener fortsatt, at vi ikke er i mål med bemanning, fagkompetanse eller språklig kompetanse hos ikke-etnisk norske helseansatte. 

Jeg ønsket en dialog, en debatt, en diskusjon om hvordan bli bedre, hvordan ivareta pasientene på en god måte. Fordi jeg mener at vi trenger en kontinuerlig, gjensidig og åpen diskusjon mellom ansatte på gulvet, ledere, kommunal administrasjon og politisk ledelse. Bare da kan alle forstå hva det handler om.

… ble personalsak

Det som istedenfor skjedde, var at jeg ble en personalsak. Derfra ble det mange møter, mange blogginnlegg, flere avisintervjuer. Men uten at det løste noe som helst.

Når du drar med deg alt det som følger med en «personalsak» over måneder og nå faktisk år, gjør det noe med deg som menneske.

Desperasjon

Her kan du lese hvordan lederen i Senior Norge Østfold skriver om sin reaksjon på mitt innlegg på NRK Ytring for en del måneder siden, der jeg fortalte hvordan det kan oppleves å være varsler som søker arbeid.

Denne ytringen skrev jeg i en stund av skikkelig desperasjon. Når du sitter og ikke vet hva du får i neste lønningspose, måned etter måned etter måned, så blir du redd til slutt. Redd for å ikke ha råd til å klare å betale regningene og fø ungene dine.

Du blir trengt inn i et hjørne der du ikke har noen annen utvei enn å dra kredittkortet eller å søke om lån og håpe at du en gang skal ha råd til å betale ned gjelden.

Har ikke fungerende vern

DETTE er faktisk realiteten i hvordan det kan gå, når man ikke får arbeid etter å ha varslet! Jeg vet ikke hvor mange mennesker som har kontaktet meg de to siste årene, med liknende eller enda verre historier å fortelle.

Det sier meg bare én ting: Varslere har på ingen måte et fungerende vern. Vi er vanskelige, arrogante, narsissistiske bråkebøtter som ingen vil ta i med tang.

Merkelappene

Jeg leste en gang i fjor tror jeg det var, om noen som hadde stått i kassa på butikken og ikke hatt nok penger på kortet til å betale, en gang da vedkommende var ung. Og at dette hjalp hen med å forstå mennesker som ikke hadde nok penger.

Vel, jeg kan fortelle om følelsen av dette som 43-åring, for kort tid siden. DETTE er også en realitet når man har varslet. En annen er selvsagt de merkelappene man får.

Arbeidssøkende sykepleier

Det har vært så mange runder i denne saken at det ikke engang er noe poeng for meg å begynne å fortelle. Men er du interessert, så har jeg blogget mye om det underveis.

Det siste halvåret har jeg etterspurt dialog med kommunen for å få en avklaring på situasjonen som for meg nå har resultert i at jeg er registrert som arbeidssøkende sykepleier og venter på beskjed om jeg har rett til dagpenger fra Nav. Sykepleier siden 2003. Så langt gikk det altså.

Et par undrende spørsmål og tanker fra en politiker i byen, på hvordan dette har blitt håndtert av kommunen, har fått meg inn i de avlønnedes rekker igjen. Men det er jammen ikke takket være noen andre involverte enn akkurat den politikeren. Som jeg selvsagt er evig takknemlig til.

Akkurat nå opplever jeg sorg, og det er så vondt at det må dele seg opp i mindre bølger som kommer over meg, igjen og igjen. Som om det er for vondt å ta inn på en gang, så jeg får det servert i porsjoner.

Og da kom jeg til å tenke på det jeg ofte forteller folk når jeg holder foredrag om livsglede: Det er ikke skummelt å føle! Hvis vi ikke motsetter oss følelsen i øyeblikket, uansett hvordan den er, men lar den få passere i sitt tempo, vil det alltid komme en ny følelse, en annen følelse – som kanskje ikke er så forbannet vond som den forrige.

Emosjonelt immunsystem

Jeg tror vi mennesker har et emosjonelt immunforsvar, som fungerer like perfekt som vårt fysiske. Når vi får en skade, et kutt i fingeren, begynner kroppens immunforsvar å jobbe, drepe bakterier som ikke hører hjemme innenfor hudens beskyttende lag. Kroppen stopper blødningen selv, om kuttet ikke er for dypt. Den lager jammen en skorpe over såret for å beskytte det, mens det får gro og ny hud lages av kroppen selv.

Det hele er ganske fantastisk når man tenker på det. Alt dette ordner kroppen opp i selv, helt uten vår innblanding, hvis vi stoler på den og lar den gjøre det.

På samme måte tror jeg vi har et emosjonelt immunsystem, som hjelper oss med å komme gjennom vonde følelser, hvis vi bare lar de komme og ikke prøver å styre de eller ha for mye kontroll over de. 

Vi er rett og slett designet til å komme oss gjennom vanskelige ting!

Det å akseptere å ha de følelsene vi har i øyeblikket, virker å ha en beroligende effekt på det hele – da kan vi på en måte begynne der og gå videre …

Da jeg gikk på sykepleien, leste jeg om sorgens faser. Det gir mening når man skal prøve å hjelpe og møte folk der de er. Likevel har jeg begynt å se også et annet mønster av faser når man går gjennom noe vanskelig. 

• Den første fasen –  hendelsesfasen – hvor det som hender, det hender – hvor man på en måte bare stopper opp og reagerer, eller ikke reagerer, og bare prøver å begripe og ta inn det som har skjedd. 

• Den neste fasen er den personlige fasen, hvor man tar sorgen veldig personlig. Med det mener jeg at vi tillegger hendelsen våre egne personlige tanker og hvilken effekt dette får på oss, personlig. De følelsene vi selv har for den vi sørger over.

• Den tredje og siste fasen kaller jeg perspektivfasen. Når vi etter hvert gjenvinner perspektivet og klarer å se mer enn det som er personlig og nært hos oss selv. Dette skjer naturlig, når vi er klar for det. Vi kan ikke påskynde det med viljen vår.

Dersom vi klarer å gå gjennom disse fasene med en aksept av det som er, og det som dukker opp i oss underveis, tror jeg vi best mulig kan komme oss gjennom sorgen, selv om det kanskje aldri vil slutte å gjøre vondt når vi tenker på det. Men da er det også bare det som skjer, at det gjør vondt å tenke på det – fordi vi savner – og det er den naturligste ting i verden! 

Dersom vi går rundt og beskytter oss fra å være glad i noen fordi vi er redd for å bli såret. Eller om vi lar være å ta sjanser fordi vi er redd for ikke å lykkes. Eller om vi holder fast ved gamle konsepter fordi vi er redd for å se i en ny retning. Ja, da er det frykten som har oss, og ikke vi som har frykten. 

Dersom frykten for sorgen har oss, vil vi kunne sitte fast i det som er vondt, mye lenger enn vi har godt av. 

Så igjen:  Hvis det eneste vi mennesker lærer, er å ikke være redd for våre egne følelser, vil det alene kunne endre hele vår verden.

Det har i alle fall endret min verden.