Hva er forsvarlig bemanning?

På min første nattevakt, på lungemedisinsk sengepost, hadde jeg en pasient med langtkommen lungekreft. Ved vaktstart var han svært preget av å være tungpustet.

Etter at det hadde blitt gjennomført flere sykepleietiltak – uten ønsket effekt – ble lege tilkalt. Legen besluttet at pasienten skulle få vanndrivende medikamenter og at vi skulle konsentrere oss om smertelindring.

Pasienten fikk tre doser morfin intravenøst under påsyn av lege. Ut ifra respirasjonsfrekvensen, og respirasjonsbevegelsene til pasienten, ga det ingen umiddelbar effekt. Legen forlot rommet og ordinerte to tilsvarende doser med morfin som skulle vare ut natten.

Døende og alene

Legen mente at pasienten ikke var en kandidat til å bli overført medisinsk overvåkning og besluttet at vedkommende skulle forbli på sengepost. På forhånd ble det bestemt at pasienten ikke skulle gis hjerte-lunge-redning dersom han skulle få hjertestans. Men det ble ikke avklart, på forhånd, at pasienten ikke skulle overføres til medisinsk post eller legges i respirator. Sykepleieren forlot også rommet for å hjelpe de andre 13 pasientene som trengte sykepleie.

Jeg husker å ha lært på studiet at jeg aldri skal forlate en pasient som er tungpustet fordi det er forbundet med mye angst og frykt hos pasienten. Å forlate en pasient i denne tilstanden kan også bidra til å forverre pasientens opplevelse. Med dette i tankene ble jeg værende hos pasienten. Jeg observerte respirasjonen og fulgte med på pulsoksymeteret han hadde på fingeren.

Følte meg maktesløs

Det er viktig å påpeke at én sykepleier på den aktuelle nattevakten hadde ansvaret for 14 pasienter på rom i tillegg til pasienter i korridor. En annen sykepleier vekslet mellom to avdelinger med 28 pasienter på rom pluss pasienter i korridor.

Jeg hadde aldri vært i en liknende situasjon med en pasient som strevde så mye med å puste. Det føltes virkelig ikke godt å være en uerfaren student i denne situasjonen. Jeg husker jeg ble forbauset over at pasienten nærmest ble overlatt til seg selv hadde det ikke vært for at jeg valgte å være hos ham.

Jeg kjente på en maktesløshet, og jeg følte ikke at noen tok ansvar. Hvorfor ble det ikke gjort mer tiltak for å lette på pasientens ubehag? Min tiltro til dette sykehuset var så minimal på dette tidspunktet. Jeg valgte likevel å stole på systemet og på at legen fattet riktig avgjørelse.

Viktig å være til stede

Jeg ble sittende ved siden av pasienten i om lag en time. Det var rart å «bare» sitte ved siden av sengen og observere at han strevde med å puste. Det opplevdes feil å ikke gjennomføre tiltak som kunne bedre pasientens respirasjonsbesvær. Likevel ble jeg minnet om det jeg hadde lært på skolen — at det ofte er nok å bare være til stede. Jeg spurte pasienten om det var i orden at jeg satt ved siden av ham. Om det var greit at jeg holdt ham i hånden. Mellom pustefrekvensen, på 50 i minuttet, takket han meg for at jeg satt hos ham.

Jeg fulgte med på pulsoksymeteret og ventet på at morfinen skulle virke og at situasjonen skulle roe seg. Jeg har erfaring fra å sitte fastvakt på sykehjem hos palliative pasienter. Disse pasientene har alle blitt smertelindret med morfin og det vises så tydelig på respirasjonen deres. Jeg kunne ikke se samme virkning hos denne pasienten. Jeg husker jeg talte respirasjonsfrekvensen før og etter at han fikk morfin, og at frekvensen var den samme.

Pasienten døde alene

Etter en times tid måtte jeg forlate pasienten. Jeg skulle hjelpe en annen pasient. På vei tilbake til rommet hørte jeg ikke lenger de brutale pustelydene i gangen fra pasienten. Jeg fikk en dårlig magefølelse. Da jeg kom frem til døråpningen og tittet inn, så jeg at pasienten var død. Jeg klarte ikke å godta at dette var en akseptabel måte å ivareta en pasient på. Jeg klarte ikke å godta at det ikke ble forsøkt flere tiltak for å lette på ubehaget hans.

Jeg klarte ikke å godta at han døde helt alene. Jeg opplevde denne situasjonen som svært brutal fordi pasienten var helt hjelpeløs. Likevel ble han overlatt til seg selv.

Et spørsmål om bemanning

Jeg har brukt mye tid på å bearbeide denne episoden, og jeg har tenkt på hva som kunne vært gjort annerledes. Jeg ønsker å trekke frem bemanning. Slik jeg ser det, har både sykepleier og lege nok kunnskap til å kunne takle situasjoner som dette, men i mangel på bemanning er det vanskelig å følge opp.

Dersom det hadde vært flere sykepleiere på avdelingen denne natten, kunne det ideelt sett vært en sykepleier som hadde tid til å bli værende hos denne pasienten og ikke en student i praksis.  Jeg skal ikke undervurdere min rolle i situasjoner som dette, men en erfaren sykepleier er mer kompetent til å observere og vurdere i akutte situasjoner. Trolig ville sykepleieren sørget for at pasienten fikk smertelindring med ønsket effekt og gitt pasienten den omsorgen han hadde behov for.

Uforutsette hendelser skjer

Etter å ha snakket med seksjonsleder og fagsykepleier på avdelingen om denne hendelsen har jeg hørt forklaringer om at situasjonen hadde vært løst på en annen måte dersom det hadde vært en ventet situasjon. Dersom pasienten hadde vist seg å være så dårlig fra tidlig kveldsvakt eller fra dagvakt hadde det blitt satt inn fastvakt. Dette har jeg forståelse for. Men så kommer vi likevel ikke utenom at uforutsette hendelser skjer.

På bakgrunn av dette forstår jeg ikke at en grunnbemanning på én sykepleier for 14 lungesyke pasienter på natt er forsvarlig drift på en sengepost. Når det er vist at dersom kun én pasient forverres i sin tilstand, strekker ikke grunnbemanningen til. Verst tenkelig resulterer dette i at mennesker dør på den måten jeg kan tenke meg som den mest brutale måten å dø på. Med pustebesvær, helt maktesløs og helt alene.