fbpx Hva er forsvarlig bemanning? Hopp til hovedinnhold

Hva er forsvarlig bemanning?

Bildet av føttende til helsepersonell
ALENE: Uforutsette hendelser skjer som da en pasient ble overlatt til seg selv og døde – alene – på min vakt fordi vi var underbemannet, skriver innleggsforfatteren. Foto: Mostphotos
Min siste sykehuspraksis har satt en støkk i meg. Den har fått meg til å reflektere over hva som er forsvarlig bemanning på sengepost og hvordan min hverdag som sykepleier vil bli.

På min første nattevakt, på lungemedisinsk sengepost, hadde jeg en pasient med langtkommen lungekreft. Ved vaktstart var han svært preget av å være tungpustet.

Etter at det hadde blitt gjennomført flere sykepleietiltak – uten ønsket effekt – ble lege tilkalt. Legen besluttet at pasienten skulle få vanndrivende medikamenter og at vi skulle konsentrere oss om smertelindring.

Pasienten fikk tre doser morfin intravenøst under påsyn av lege. Ut ifra respirasjonsfrekvensen, og respirasjonsbevegelsene til pasienten, ga det ingen umiddelbar effekt. Legen forlot rommet og ordinerte to tilsvarende doser med morfin som skulle vare ut natten.

Døende og alene

Legen mente at pasienten ikke var en kandidat til å bli overført medisinsk overvåkning og besluttet at vedkommende skulle forbli på sengepost. På forhånd ble det bestemt at pasienten ikke skulle gis hjerte-lunge-redning dersom han skulle få hjertestans. Men det ble ikke avklart, på forhånd, at pasienten ikke skulle overføres til medisinsk post eller legges i respirator. Sykepleieren forlot også rommet for å hjelpe de andre 13 pasientene som trengte sykepleie.

Jeg husker å ha lært på studiet at jeg aldri skal forlate en pasient som er tungpustet fordi det er forbundet med mye angst og frykt hos pasienten. Å forlate en pasient i denne tilstanden kan også bidra til å forverre pasientens opplevelse. Med dette i tankene ble jeg værende hos pasienten. Jeg observerte respirasjonen og fulgte med på pulsoksymeteret han hadde på fingeren.

Følte meg maktesløs

Det er viktig å påpeke at én sykepleier på den aktuelle nattevakten hadde ansvaret for 14 pasienter på rom i tillegg til pasienter i korridor. En annen sykepleier vekslet mellom to avdelinger med 28 pasienter på rom pluss pasienter i korridor.

Jeg hadde aldri vært i en liknende situasjon med en pasient som strevde så mye med å puste. Det føltes virkelig ikke godt å være en uerfaren student i denne situasjonen. Jeg husker jeg ble forbauset over at pasienten nærmest ble overlatt til seg selv hadde det ikke vært for at jeg valgte å være hos ham.

Jeg følte ikke at noen tok ansvar.

Jeg kjente på en maktesløshet, og jeg følte ikke at noen tok ansvar. Hvorfor ble det ikke gjort mer tiltak for å lette på pasientens ubehag? Min tiltro til dette sykehuset var så minimal på dette tidspunktet. Jeg valgte likevel å stole på systemet og på at legen fattet riktig avgjørelse.

Viktig å være til stede

Jeg ble sittende ved siden av pasienten i om lag en time. Det var rart å «bare» sitte ved siden av sengen og observere at han strevde med å puste. Det opplevdes feil å ikke gjennomføre tiltak som kunne bedre pasientens respirasjonsbesvær. Likevel ble jeg minnet om det jeg hadde lært på skolen — at det ofte er nok å bare være til stede. Jeg spurte pasienten om det var i orden at jeg satt ved siden av ham. Om det var greit at jeg holdt ham i hånden. Mellom pustefrekvensen, på 50 i minuttet, takket han meg for at jeg satt hos ham.

Jeg fulgte med på pulsoksymeteret og ventet på at morfinen skulle virke og at situasjonen skulle roe seg. Jeg har erfaring fra å sitte fastvakt på sykehjem hos palliative pasienter. Disse pasientene har alle blitt smertelindret med morfin og det vises så tydelig på respirasjonen deres. Jeg kunne ikke se samme virkning hos denne pasienten. Jeg husker jeg talte respirasjonsfrekvensen før og etter at han fikk morfin, og at frekvensen var den samme.

Pasienten døde alene

Etter en times tid måtte jeg forlate pasienten. Jeg skulle hjelpe en annen pasient. På vei tilbake til rommet hørte jeg ikke lenger de brutale pustelydene i gangen fra pasienten. Jeg fikk en dårlig magefølelse. Da jeg kom frem til døråpningen og tittet inn, så jeg at pasienten var død. Jeg klarte ikke å godta at dette var en akseptabel måte å ivareta en pasient på. Jeg klarte ikke å godta at det ikke ble forsøkt flere tiltak for å lette på ubehaget hans.

Jeg klarte ikke å godta at han døde helt alene.

Jeg klarte ikke å godta at han døde helt alene. Jeg opplevde denne situasjonen som svært brutal fordi pasienten var helt hjelpeløs. Likevel ble han overlatt til seg selv.

Et spørsmål om bemanning

Jeg har brukt mye tid på å bearbeide denne episoden, og jeg har tenkt på hva som kunne vært gjort annerledes. Jeg ønsker å trekke frem bemanning. Slik jeg ser det, har både sykepleier og lege nok kunnskap til å kunne takle situasjoner som dette, men i mangel på bemanning er det vanskelig å følge opp.

Dersom det hadde vært flere sykepleiere på avdelingen denne natten, kunne det ideelt sett vært en sykepleier som hadde tid til å bli værende hos denne pasienten og ikke en student i praksis.  Jeg skal ikke undervurdere min rolle i situasjoner som dette, men en erfaren sykepleier er mer kompetent til å observere og vurdere i akutte situasjoner. Trolig ville sykepleieren sørget for at pasienten fikk smertelindring med ønsket effekt og gitt pasienten den omsorgen han hadde behov for.

Uforutsette hendelser skjer

Etter å ha snakket med seksjonsleder og fagsykepleier på avdelingen om denne hendelsen har jeg hørt forklaringer om at situasjonen hadde vært løst på en annen måte dersom det hadde vært en ventet situasjon. Dersom pasienten hadde vist seg å være så dårlig fra tidlig kveldsvakt eller fra dagvakt hadde det blitt satt inn fastvakt. Dette har jeg forståelse for. Men så kommer vi likevel ikke utenom at uforutsette hendelser skjer.

På bakgrunn av dette forstår jeg ikke at en grunnbemanning på én sykepleier for 14 lungesyke pasienter på natt er forsvarlig drift på en sengepost. Når det er vist at dersom kun én pasient forverres i sin tilstand, strekker ikke grunnbemanningen til. Verst tenkelig resulterer dette i at mennesker dør på den måten jeg kan tenke meg som den mest brutale måten å dø på. Med pustebesvær, helt maktesløs og helt alene.

Les også:

Ja, det er krevende, men jeg vil bli sykepleier

Bildet viser sykepleierstudent Stine Sundberg som har praksisplass på et eldrehjem. Hun hjelper en sengeliggende beboer.
INNSIKT I PASIENTENES BEHOV: Jeg har lært hvilke verdier som er viktige for meg, og jeg har forstått betydningen av å knytte bånd med pasientene, skriver Stine Sundberg. Foto: Privat
Etter nesten åtte uker i praksis på et alders- og sykehjem føler jeg meg enda sikrere på at retningen jeg har valgt, passer som hånd i hanske for meg, skriver sykepleierstudenten.

Dette innlegget handler om hvilke forventninger, erfaringer og hva jeg har lært – på godt og vondt – som sykepleier på et alders- og sykehjem. Nå reflekterer jeg over lærdommen og hva jeg skal ta med meg videre i neste praksisperiode.

Motbeviste fordommer

Jeg hadde ganske negative forventninger forbundet med det å arbeide på et alders- og sykehjem. Uten noen form for erfaring så jeg for meg slitne og sure mennesker, kjedelige omgivelser og mye dohjelp og rumpevask. 

Rent faglige forventet jeg heller ikke å møte mange store utfordringer. Jeg tok feil. Med unntak av rumpevasken er omtrent alle fordommene mine gjort til skamme.

Et lite sjokk

Jo, jeg måtte vaske mange rumper, og jeg møtte mange slitne mennesker. Men det var litt av et sjokk å møte så mange syke og gamle menneskene. Mange virket også ganske ensomme, noe som fikk det til å stikke litt ekstra i hjertet mitt. Men samtidig ble jeg motivert til å ta hånd om dem så godt som overhode mulig.

Jeg lærte hvor viktig god hygiene er.

Jeg lærte om eliminasjon, ernæring og væske, aktivitet og hvile. Jeg lærte hvor viktig god hygiene er, noe jeg selv har overført til dagliglivet. Dårlig vask kan få store konsekvenser, som for eksempel at pasienten kan utvikle urinveisinfeksjon. 

Observert og deltatt

Jeg har observert og deltatt i pleie, og jeg har hatt ansvar for en rekke viktige sykepleierelevante prosedyrer. Blant annet har jeg satt subkutan injeksjon for å sette morfin på en pasient med terminale tegn. Jeg har utført morgenstell, spesielt munnstell og sårstell, samt at jeg har tatt vitale tegn og observert kateterisering.

Jeg har fått bryne meg på pasienter med stor kognitiv svikt. Og selv om det har vært svært utfordrende, har pasientene gitt meg mye glede og latter.

I tillegg til praktiske kunnskap har jeg forstått at det er viktig å kommunisere med pasientene. Både for å roe, trøste og glede beboerne.

Dårlig bemanning

Jeg ble svært overrasket over – og trist av – å se den dårlige bemanningen rundt denne utsatte pasientgruppen. Jeg skulle gjerne vært på sykehjemmet døgnet rundt dersom tid og krefter hadde strukket til. Konsekvensene av dårlige bemanning var overarbeidede og utslitte pleiere samt mangel på psykisk stimuli og fysisk aktivitet for pasientene.

Følelse av samlebånd

Jeg ønsker å trekke frem en episode fra min første dag i praksis. Jeg kom inn i et rom hvor en av de ansatte utførte morgenstell på en pasient, og jeg ble forskrekket over den lite menneskelige behandlingen pasienten fikk. Jeg fikk assosiasjoner til samlebånd. Det var som at bare effektivitet, og ikke omsorg og kvalitet, ble prioritert. Da bestemte jeg meg for at jeg alltid skal ivareta pasientene mine med omsorg og varsomhet.

Jeg tenkte at behandlingen var et resultat av utslitthet, og jeg ble bekymret av tanken om at jeg kunne bli sånn selv etter hvert.

Jeg tenkte for meg selv at denne behandlingen var et resultat av utslitthet, og jeg ble bekymret over tanken om at jeg kunne bli sånn selv etter hvert. Oppmerksomheten rundt effektivitet og kvantitet fremfor kvalitet kan også henge sammen med oppmerksomheten på mål- og resultatstyring i omsorgssektoren.

Effektivitet, ikke kvalitet

Som følge av situasjonen rundt bemanning og begrensede økonomiske ressurser var det for eksempel bare satt opp én person til å ha ansvar for ni pasienter fra 15.30 til 22.15. Det var ikke i nærheten av å møte behovet til beboerne på alders- og sykehjemmet. Resultatet var misnøye blant beboerne og lite overskudd blant de ansatte.

I lys av dette kan jeg forstå at oppgavene blir løst med mer oppmerksomhet på effektivitet fremfor kvalitet.

Håndtering av avvik

Jeg ble også overrasket over håndteringen av avvik, og hvor vanskelig det må være for en som gjør en feil og påfører pasienten skade. Etter at veilederen min gjorde en feil, fikk vedkommende svært dårlig behandling av de overordnede. Selvfølgelig skal man unngå feil , men det er da også menneskelig å feile. 

I praksistiden opplevde jeg å se et dødt menneske, og jeg ble gradvis vant til tanken om at flere kom til å dø på min vakt. Min holdningene til døden som noe fint og hverdagslig modnet. Jeg har også pleiet terminale pasienter og tilegnet meg erfaring om palliasjon.

Læring om verdier

I løpet av den åtte uker lange praksisperioden har jeg lært hvilke verdier som er viktige i møte med pasienter. Det å ha selvtillit og stole på seg selv er avgjørende for å kunne håndtere vanskelige situasjoner. Det er viktig å knytte bånd med pasientene, både for å opparbeide tillit og sørge for at pasientene har det bra. Men også for at jobben skal bli mer givende. Jeg har fått innsikt i pasientenes basale og eksistensielle behov.

Om pasientenes behov

Praksistiden har formet meg til den pleieren jeg ønsker å være – til å bli den beste utgaven av meg selv. Jeg har lært meg selv å kjenne. Jeg har kjent på hva jeg selv vil og trenger samtidig som jeg har fått et innblikk i hva mine kolleger føler og trenger. Og jeg har lært om – det det virkelig handler om – pasientenes behov. 

Jeg har hjulpet pasienter på toalettet. Jeg har matet dem. Og jeg har sett nytten av å la pasientene få sove lenger.

Jeg har hjulpet pasienter på toalettet. Jeg har matet dem. Og jeg har sett nytten av å la pasientene sove lenger enn til ni. Jeg har også bidratt til aktivitet gjennom trim og gangtrening. Det er ikke bare snakk om prosedyrer. Det er et tiltak, og jeg gjør det så gjerne – fordi jeg ser at det nytter. 

Presise og flinke kolleger

Jeg har tatt til meg atferd og arbeidsmønster til dem som har inspirert meg – til dem som har det lille ekstra, som er gode tvers igjennom samtidig som de er ekstremt presise og dyktige i det de gjør. Disse menneskene vil jeg aldri glemme.

Og til neste gang …

I neste praksisperiode skal jeg blant annet være mer presis og konsis hva gjelder min plass i klinikken og mine læringsutbytter. Jeg skal være enda mer på hugget og tørre å spørre. Jeg skal være mer kritisk, lære meg å gjenkjenne tegn og gjøre observasjoner som kan være avgjørende for liv og helse. Neste praksisperiode skal også mine behov dekkes; jeg må sørge for å få nok hvile og søvn.

Krevende, men givende

Jeg er overrasket over hvor givende det har vært å både hjelpe pasienter og samarbeide med de andre ansatte. Jeg har hatt mange fine og gøyale øyeblikk som jeg skal ta med meg videre i livet. Og selv om disse ukene har vært både svært krevende og energitappende, ville jeg aldri vært dem, og kunnskapen jeg har fått, foruten.