Liv Heidi Brattås Remo håper å bli den nye forbundslederen i NSF. Hun er særlig opptatt av faglig stolthet, satsing på sykepleieledere og at NSF skal være proaktiv i den samfunnsfaglige debatten.
De som hever stemmen når de ser farene for at noe kan gå galt, må bli heltene. Det er et av rådene for å få en arbeidsplass som er god på feil.
Line Orlund ønsker å bli den nye forbundslederen i NSF. Hun er spesielt opptatt av fylkeskontorene og de tillitsvalgte, prioritering av spesialutdanning samt kommunikasjon og samarbeid.
Gjertrud Helene Krokaa håper å bli den nye forbundslederen i NSF. Hun er særlig opptatt av NSFs medlemmer og tillitsvalgte, fagutvikling og formalisert sykepleiekompetanse.
Landsgruppen av helsesykepleiere har lenge kjempet for opprettelse av et utviklings- og kompetansemiljø for barn og unge. Når Helse- og omsorgsdepartementet ikke ser behovet, kan det tyde på mangel på kunnskap, skriver Kristin Sofie Waldum-Grevbo.
Solveig Kopperstad Bratseth ønsker å bli ny forbundsleder i NSF. Hun er spesielt opptatt av organisasjonsutvikling, videreutvikling av sykepleiefaget gjennom forskning og utdanning og at NSF blir en mer aktiv politisk aktør.
Lill Sverresdatter Larsen håper å bli den nye forbundslederen i NSF. Hun er særlig opptatt av sykepleiefaglig ekspertise, medlemsengasjement og at NSF blir mer politisk fagtung i offentlige debatter.
Paralgin forte blir til Altemol, Pinex forte blir til Paramax Comp. Noen navn endres fra dag til dag. Vi snubler oss gjennom hverdagens kaos med håp om å ikke påføre pasientene varig skade.
Å gjøre feil til et kollektivt systemansvar fjerner ikke sykepleiernes frykt for å påføre pasienter alvorlige skader.
Sykepleiere må ofte jobbe doble vakter. De mange bruddene på arbeidsmiljøloven er resultatet av en politikk som pålegger sykehusene stadig nye oppgaver og flere pasienter parallelt med innsparingstiltak.
Kveldsvakten på intensiven går mot slutten. Jeg sjekker respiratoren, bytter ut sprøytene med medisiner og legger pasienten i en annen stilling for å unngå trykksår. Jeg lytter på lungene med stetoskopet, og det høres fint ut. Han har litt hurtig puls og pust, og jeg tolker det som tegn på smerte og gir en ekstra dose.
Koordinatoren stikker hodet inn: «Det kommer en ny pasient. To er syke i natt. Jeg har ringt og ringt, ingen kan komme. Du må nesten være her.» Etter 17 timer på jobb låser jeg tingene mine ut av garderoben og går mot heisen. Enda en dobbeltvakt er over. Jeg lengter etter søvn.
NRK har den siste tiden fokusert på brudd på arbeidsmiljøloven i Oslo kommune, men i sykehusene får lovbrudd sjelden stor oppmerksomhet. Den 10. oktober meldte likevel NRK om over 4000 brudd på loven ved Blakstad sykehus. Tillitsvalgte er bekymret for de ansattes arbeidsbelastning. Jeg deler den bekymringen.
Hver måned er det et femsifret antall brudd på arbeidsmiljøloven bare i Helse Midt-Norge. Nøyaktige tall er vanskelig å få tak i. Helseforetaket presenterer brudd på loven i prosent av antall vakter. Det kalles ikke «lovbrudd», men «avvik». Det ser finere ut. Men vi vet at tallet er høyt. Med 11 000 ansatte ved ett sykehus er 2 prosent mye.
Lovbruddene er av ulik art og alvorlighetsgrad. Akutte livstruende situasjoner skjer i et sykehus, og det må være folk tilgjengelig. At noen av og til må jobbe utover lovens grenser, må vi regne med. Men vi ser at antall doble vakter er høyt. Antall tilfeller med altfor mange arbeidstimer og for lite hvile i løpet av en uke er også høyt.
Lovbruddene skjer ved full avdeling, overbelegg eller sykefravær. Det er ikke pent når vi vet at sykepleiere har jobbet 15 timer i strekk eller fått fire timers søvn mellom vaktene. Overfylte avdelinger med en beleggsprosent på over 100 er mer normalen enn unntaket flere steder, og det øker.
Noen steder er grunnbemanningen så lav at sykefravær umiddelbart krever innleie. Av og til er det så knapt med ansatte at en ikke planlagt pasient krever en dobbeltvakt. Det er ikke et resultat av dårlig moral, dårlige ledere eller en rigid lov. Partssamarbeidet i sykehusene er godt, og verneombud, ledere og tillitsvalgte jobber hver dag for å finne løsninger.
Årlige krav om flere oppgaver for mindre penger har skåret bemanningen til beinet. Det er resultatet av en politikk som konstant pålegger sykehusene nye oppgaver og flere pasienter parallelt med årlige effektiviseringsrunder – i praksis innsparingstiltak.
Helseministeren skryter av kortere helsekøer og mindre ventetid. Det er bra. Samtidig rovdrift på ansatte som skal behandle pasientene, er ikke bra. Vi har omsorg for pasienten og plikt til å drive sykehus døgnet rundt, og den utfører vi. Men alt har en pris. Mer av den samme politikken vil bli dyrt for samfunnet.
Vi har verdens beste jobb. Da må våre ledere settes i stand til å gi oss rammene vi trenger slik at vi kan fortsette å gjøre jobben vår.
Teksten ble publisert første gang 22. oktober 2019 i spalten Gryr i Norden i Klassekampen.
Farger skaper følelser, og en malegruppe kan virke terapeutisk for personer med demens, skriver Marte Haugen.
NSF får inn langt mer penger enn de bruker. Organisasjonen ønsker derfor å bygge opp reserver for én milliard kroner. Men er det greit for medlemmene?
Snart samles valgte representanter for landets sykepleiere på NSFs landsmøte. De skal velge ny ledelse og bestemme hvordan forbundet skal være organisert. Er det lurt å etablere NSF Viken allerede i 2020? spør Linda Lavik og Karen Brasetvik.
Myten om at sykepleiere kan lukte om det er infeksjon i urinveiene, er svært seiglivet og kan bidra til feil bruk av urinveisantibiotika, skriver Kjellaug Enoksen og Morten Lindbæk.
En solid grunnmur i helsetjenesten er avhengig av byggesteiner som undervisningspersonell, veiledere og forskere for å sikre studentene best mulig kompetanse, skriver Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen.
– Det blir litt som å spille på luftgitar. Strekke ut armene og vræle litt mens du vrir deg dit du egentlig skal, sa han. På vei ned i flysetet ved siden av meg med kurs mot europeisk uke i Brüssel.
Dette er deler av byråkratiets bekjennelser. Vi skulle høyt og langt. Europeisk uke, som er Arendalsuka på speed, seilet opp. Vi skulle helt til Brüssel, hovedstaden i Belgia og Nato og EU – alle kommisjoners og forsamlingers favoritt.
Byråkrater kommer i mange former og fasonger, og to av oss var samlet på en noe avgrenset plass. I mer eller mindre kledelig oppdresset utgave. «Det blir likar i morra», tenkte jeg om hans gymnastiske øvelse.
Dagen etter skulle det være møter til langt på kveld i Brüssels mange forumer og møteplasser. Helsebyråkrater på tur er både praktisk anlagte, hyggelige og målrettede. Her var det i tillegg hovedsakelig trøndere, så det var trivelig!
Min sidemann fortalte om musikken på FM-båndet i bilradioen på vei til flyplassen. Nærradioen holdt koken, og programposten «Banjo og Bacon» bød på country og aktuell musikalsk kvalitet sponset av grillsvin, ble det opplyst.
– Stopp, jeg må be dere om å være litt stille. Jeg hører knapt min egen stemme, og nå skal vi bedrive sikkerhetsinformasjon, nærmest kommanderte kabinpersonalets utsendte ved siden av oss.
Trøndere er kanskje trege, men vi er ustoppelige når vi er i siget. Hun fikk føle det verbale presset, og det ble litt for meget. Høflige som vi er, gjorde vi som vi ble bedt om. Hun takket og ba oss om å fortsette etter den pålagte pausen.
– Det er så trivelig med folk som er kommunikative med hverandre, avsluttet hun. Resten av reisen snakket sidemannen min og jeg om saksrelaterte diskusjoner vi begge hadde registrert i programmet vi skulle gjennom:
Samhandlingsreformens mulige endelikt i møte med en virkelighet som har stadig færre av forutsetningene på plass. Levealdersgradienten som utfordrer alle norske kommuner med full tyngde om seks år. Ulike utslag av pensjonsreformen i forskjellige yrker. Hvordan nyrekruttering og framtidig oppgaveløsning kan henge sammen. Nettverk og samarbeidende regioner i utviklende kvalitetsarbeid.
Til slutt diskuterte vi kveldens meny, som gode menn ofte gjør. Ett var vi enige om, nemlig at livet smaker best nær fjæra. God sjømat er alltid en vinner for mange av oss. Som helsefolk sto imidlertid dette øverst på lista: hva vi for enhver pris måtte unngå.
For oss, som helst vil bestemme selv hvordan vi skal leve hele livet, står slikt høyt. «Selvråderett» er et særlig norsk begrep for nordmenn på trekk til Belgia. Den fikk ny verdi da menyen presenterte seg: biffen fra Belgisk blå ble forbigått i stillhet. Vi er jo opptatt av FNs bærekraftsmål som tilreisende flypassasjerer, må vite!
Den valgte retten sto godt til landskapet den ble servert i, og de oppdressede utsendte. Flyndre er en fin fisk, som kan alt om å legge seg flat. En kledelig egenskap. Vi har mye å lære!
Målrettet arbeid gjennom mange år har ført oss langt på vei mot en spesialistgodkjenning for anestesisykepleiere. Men det stopper opp rett før målstreken, skriver Ann-Chatrin Leonardsen.
Oppfølgingsrutinene ved Oslos sykehjem er bedre enn forsker Ingrid Rolfsjord gir inntrykk av, skriver Anne-Kristin Bjerga Bjåen.
Det er lett å la seg forføre av ideen om effektivisering, skriver Karen Marie Moland og Marte Haaland.
Det er ingen skam å si høyt at man driver med sykepleieforskning, når man faktisk gjør det, skriver Edith Roth Gjevjon, redaktør i Sykepleien Forskning.
Samtaler om sex, samliv og intimitet bør være en naturlig del av oppfølgingen etter en stomioperasjon, skriver Christel Nåmdal og Trond Are Stensås.
Hva en nyutdannet sykepleier har lært og blitt testet i, kommer helt an på hvor vedkommende har studert. Slik burde det ikke være, mener Hanne Grøthe.
Sykepleie i dag er noe annet enn sykepleie for noen tiår år siden, og det må vi bli flinkere til å formidle, mener Ann-Chatrin Leonardsen.
Høyt sykefravær er et vedvarende problem innen helse og omsorg. Det finnes flere åpenbare forslag til å få bukt med problemet, men kan også økt satsing på etikk være et viktig tiltak? spør Siri Andreassen Devik.
