fbpx Klimakrisen er også en helsekrise Hopp til hovedinnhold

Klimakrisen er også en helsekrise

Bilde av en baby som titter på en globus
MAKT TIL Å PÅVIRKE: Med kunnskap om hvilke konsekvenser klimaendringene har på folkehelsen, plikter også NSF å si ifra, skriver nestlederen i NSF. Foto: Mostphotos

Klima- og miljøendringer er vår tids største helseutfordring. Med kunnskap om konsekvensene for mennesker og miljø, har vi som sykepleiere en etisk forpliktelse til å si ifra.

Har du sett NASA sitt satellittbilde av et brennende Australia? Et helt kontinent i brann, med uante konsekvenser for mennesker og dyr. Så langt har et område på størrelse med Innlandet fylkeskommune brent opp – og det brenner fortsatt. Australia har blitt varmere og tørrere, og mange ser brannene som et sjokkerende vitnesbyrd på konsekvensen av global oppvarming.

2019 har vært året hvor konsekvensene av klimaendringene virkelig har gått opp for de fleste av oss. Hvis vi ikke klarer å hindre to graders oppvarming, eller i verste fall tre grader – er verden slik vi kjenner den over. Tørke, matmangel, oversvømmelse, store flyktningstrømmer og nye sykdommer venter. Konsekvensen for den enkelte, og presset på samfunnet, vil være massivt.

Sykepleiere har en etisk forpliktelse

Landsmøte i Norsk Sykepleierforbund var tydelige: vi skal være en tydelig stemme for å stanse klimaendringene før det er for sent. Som en stor samfunnsaktør med over 120 000 medlemmer har vi makt som kan brukes til å påvirke. Med kunnskap om konsekvensen av klimaendringene på folkehelsen, plikter vi å si ifra.

Som sykepleiere har vi en etisk forpliktelse til å delta aktivt i den offentlige debatten.

Og vi skal ta vår del av ansvaret gjennom at hensynet til klima, miljø og bærekraftig utvikling lokalt, nasjonalt og internasjonalt skal ligge til grunn for all aktivitet i helsetjenesten. Som sykepleiere har vi en etisk forpliktelse til å delta aktivt i den offentlige debatten og bidra til at både faglig og etiske vurderinger ligger til grunn for beslutninger som påvirker samfunnet, sykepleierne og pasientene.

En tydelig stemme fra NSF

Det er ikke bare NSF som har kommet på banen med en tydelig stemme den siste tiden. Hele fagforeningsfellesskapet er utålmodige og krever handlekraft fra verdens ledere. Veien til handling er dessverre full av humper. Da jeg før jul deltok på European Trade Union Confederation (ETUC), ble det tydelig for meg hvorfor en grønn omstilling går sakte. ETUC representerer 45 millioner medlemmer i Europa, hvor mange av dem i dag jobber i forurensende industri.

Fagforeningene som representerer disse medlemmene, er som oss bekymret for klima- og miljøkrisen. Men de er også bekymret for arbeidsplassene sine. Den sosiale dimensjonen ved en grønn omstilling er derfor utrolig viktig. Vi kan ikke overlate masse mennesker i arbeidsledighet og dermed i fattigdom. Det skaper ytterligere sosiale skiller, og ulikhet er ikke bra verken for folkehelsen eller for å utvikle gode samfunn. Omleggingen til grønn økonomi skal ikke bli en fattigdomsfelle.

Det er ikke for sent

En rettferdig transisjon til et null-utslippssamfunn må derfor ligge til grunn. Men det haster – fordi som en samlet fagforeningsverden nå sier; «there are no jobs on a dead planet».

Som medlem av en fagforening med 120 000 medlemmer, kan du gjøre mer.

Så hva kan lille jeg gjøre? Som enkeltperson kan man bidra, men som medlem av en fagforening med 120 000 medlemmer, kan du gjøre mer. Det er styrke i tall.

NSF sitt landsmøte var mer enn tydelige. Vi skal bruke vår posisjon som en stor og viktig samfunnsaktør til å sette søkelyset på konsekvensene av global oppvarming. Og vi skal være tydelig på at vi forventer handling for å unngå de aller verste konsekvensene. Det er ikke for sent – det handler om å redde vår jord!

Folkehelsa, hva da?

FOLKEHELSE: Alle sier at de er opptatt av folkehelse, men gjør vi noe med det, og gjør vi nok? spør Anja Ninasdotter Abusland. Foto: Privat

Folkehelse er begrep de fleste har hørt og noe mange har en oppfatning av. Men hva er det egentlig, og hvem sitt ansvar er det? spør sykepleierstudent.

Folkehelse er alt. Det er omgivelsene rundt deg, luften du puster og veien du går på. Folkehelse er hvordan du ser på deg selv og andre, om du er frisk eller syk og valgene du selv tar. Det hjelper ikke om du er i topp form fysisk, dersom du ikke føler deg verdsatt. Det hjelper ikke om du er flink til å sykle til jobben dersom du er redd for å gjøre det på grunn av trafikken. Alt henger sammen, og fellesnevneren her er valg og holdninger.

Men hvem sitt ansvar er det egentlig? Er det staten, deg og meg eller er det alle?

Aldri bra nok

Vi leser hver dag om hvor viktig det er å være sunn, trene og å se bra ut. Og ja, det er bra å ikke spise for mye sukker og fett, og ja det er bra å bevege seg. Men samtidig leser vi om at flere og flere sliter med psykiske problemer som angst og depresjon. Er det en sammenheng? Jeg tror det. Jeg mener at dette kroppshysteriet har blitt så stort at det blir for mye for mange. Når man ikke klarer å innfri forventningene fra samfunnet så møter man veggen. Og det er ikke rart spør du meg, selvfølgelig blir man deppa når man jobber og jobber og det aldri er bra nok. Og hvorfor har det blitt slik? Jo, det er våre holdninger til kropp, effektiviseringen i samfunnet og det stadig økende forventningskravet som er grunnen.

Vårt felles ansvar

Jeg mener at hver og en av oss har et ansvar for vår egen og andres folkehelse. Det kan vi kun klare ved å endre våre holdninger. Vi kan bestemme oss for å inkludere istedenfor å ekskludere. Vi kan bestemme oss for at det er kult å være grei med hverandre. Vi kan selv bestemme oss for å ta vare på kroppen vår, ved for eksempel å sykle eller gå når man kan det. Vi kan selv ta valg som er bedre for miljøet ved å kjøre kollektivt, kildesortere og kaste mindre mat. Det er kun deg og meg som kan ta disse valgene. Men for at vi skal kunne det må forholdene legges til rette, og det er et ansvar som ligger lokalt og nasjonalt.

Det å sette folkehelse på dagsorden er en ting. Men å implementere folkehelse i hver sak som kommer opp politisk er noe helt annet. Jeg mener at alle politikere bør tenke at hvert vedtak som vedtas har en konsekvens for folkehelsa, enten negativ og positiv. Denne tankegangen bør komme like automatisk som økonomi gjør i dag. Det er faktisk politikernes ansvar å legge til rette for at man kan sykle til jobb dersom man vil det. Det er politikernes ansvar å gjøre det mulig å ta bussen. Og det er politikernes ansvar å sørge for trygge veier, gode tjenester, og et godt miljø der vi bor.

Tenke utenfor boksen

Alle sier at de er opptatt av folkehelse, men gjør vi noe med det, og gjør vi nok? Jeg mener at vi må bli flinkere til å tenke utenfor boksen. Det holder ikke å tenke reparasjon, når resultater går ned er det allerede for sent. Vi må handle før ulykka er ute. Derfor utfordrer jeg meg selv og andre til å tenke på folkehelsa, til å tenke føre var og til å tenke utenfor boksen. Jeg vil også utfordre alle dere andre, ta ansvar for egen folkehelse, tenk over holdningene dine. Det er kun du som bestemmer over dine valg.