fbpx Vi trenger likeverdige helse- og omsorgstjenester for den sørsamiske befolkningen Hopp til hovedinnhold

Vi trenger likeverdige helse- og omsorgstjenester for den sørsamiske befolkningen

Bildet viser en samisk folkedrakt
SKJULER SIN IDENTITET: Det finnes eldre samer som har holdt sin samiske bakgrunn og sitt samiske språk hemmelig, skriver Mentsen Ness. Foto: O.C Ritz / Shutterstock / NTB scanpix

Like tjenester er ikke likeverdige tjenester fordi tjenestemottakere har ulike behov. For å få til likeverdige tjenester for den sørsamiske befolkningen, må tjenestene bli differensiert og tilpasset individuelt.

I Norge er det bred politisk enighet om at alle mennesker som har behov for helse- og omsorgstjenester, skal få tilbud om likeverdige tjenester av god kvalitet. Dette uavhengig av bosted, kjønn, alder, funksjonsnedsettelser og etnisk bakgrunn. Det innebærer at også den sørsamiske befolkningen – som har sitt eget språk og sin en egen kultur – har krav på dette.

Bør ha kompetanse om samisk kultur

For å få til likeverdige tjenester må tjenestene som tilbys være tilpasset tjenestemottaker. Tjenesteyter må ta hensyn til den enkeltes ønsker og behov, vise respekt, lytte og la tjenestemottaker være med på bestemmelser som gjelder en selv. Samtidig må man ta hensyn til alder, kjønn og den enkeltes livshistorie. Dette betyr at tjenesteyter bør ha kompetanse om kultur i møte med sørsamiske pasienter. Om lag 2000 personer har sørsamisk bakgrunn i Norge og Sverige, hvorav cirka 500 behersker det sørsamiske språket. En konsekvens av den harde fornorskningsprosessen som foregikk i Norge helt frem til om lag 1980, er at mange mistet sitt sørsamiske språk.

Morsmålet ble både fortrengt, glemt og gjemt av flere sørsamer.

Morsmålet ble både fortrengt, glemt og gjemt av flere sørsamer i et håp om å kunne bli forstått og passe inn i det norske samfunnet. Men selv om ikke alle sørsamer i dag behersker sørsamisk språk, skal deres kulturelle bakgrunn uansett bli tatt hensyn til i møte med helse- og omsorgstjenestene.

Samer har lavere tillit til tjenestene

Den samiske befolkningen benytter helsetjenestene i like stor grad som den øvrige befolkningen, men forskning viser at de har lavere tillit til tjenestene og er mindre fornøyd med tjenestene.

I en intervjustudie fra 2013 med ti eldre med sørsamisk bakgrunn som mottok hjemmesykepleie kom det frem at de opplevde å bli satt utenfor samfunnet og at de ikke så på seg selv som likeverdige sammenliknet med den øvrige befolkningen. Dette kan ses på som en direkte konsekvens av fornorskningsprosessen og måten de tidligere er blitt behandlet på av storsamfunnet og enkeltpersoner.

I en annen studie fra 2015 kommer det også frem at sykepleierne i hjemmesykepleien hadde utfordringer med å forstå eldre med sørsamisk bakgrunn da noen av dem kunne ha et annet syn på blant annet helse og tid. Dette skapte utfordringer i relasjonen mellom den som ga og den som mottok tjenesten og kunne i neste omgang gå utover pasientsikkerheten. Sykepleierne strevde med å gi tilpasset omsorg samtidig som de ønsket å behandle alle likt. «Her behandler vi alle likt», uttrykte en sykepleier. Med andre ord ble den sørsamiske bakgrunnen i liten grad tatt hensyn til, og fornorskningsprosessen fortsetter.

Vanskelig å be om tolketjeneste

Med bakgrunn i den tidligere fornorskningsprosessen er ofte eldre sørsamiske pasienter fornøyd med å bli behandlet som andre eldre uten sørsamisk bakgrunn. Av tjenesteytere kan dette bli vurdert som en misoppfattet tilfredshet, mens det i realiteten kan være at pasienten ikke er vant til å tenke at en kan ønske noe som kunne tilrettelegge for deres sørsamiske bakgrunn. Her har vi som storsamfunn og som tjenesteytere et spesielt viktig ansvar for å kunne nå målet om likeverdige tjenester ved å tilrettelegge slik at tjenestene som tilbys tar hensyn til kulturell bakgrunn.

Det kan være situasjoner der eldre sørsamer vil ha behov for tolketjeneste, men ikke klarer å be om dette selv.

Retten til tolketjeneste gjelder for den samiske befolkningen og er nødvendig i en del situasjoner for å kunne sikre likeverdige tjenester. På bakgrunn av at den sørsamiske befolkningen kan sies å være tospråklig, vil det i de fleste situasjoner ikke være behov for tolk. Likevel kan det være situasjoner der eldre sørsamer vil ha behov for tolketjeneste, men ikke klarer å be om dette selv.

Kan feiltolke pasienten

Erfaring viser at hodeskader og utvikling av demens kan føre til at eldre sørsamer går tilbake til sitt førstespråk – sørsamisk. Dette innebærer at den som har behov for tolk ikke er i stand til å kommunisere på et språk tjenesteyter forstår.

Den eldre sørsamens forsøk på å formidle sine behov kan bli oppfattet som «babbel» og tegn på forvirring og som trolig vil bli behandlet ut fra en slik feil oppfatning. Dette fører igjen til at tjenesteyter tolker pasienten feil, at pasienten blir frustrert og ikke får den hjelpen han eller hun har behov for og at vedkommende kan få feil behandling. En kan da tenke at pårørende vil kunne være en viktig ressurs. Likevel finnes det eldre sørsamer som har holdt sin sørsamiske bakgrunn og sitt sørsamiske språk hemmelig for sine pårørende.

Det finnes også personer som snakker sørsamisk, men som ikke har lært dette videre til sine barn. Dette synliggjør at det er behov for kompetanse på det sørsamiske språket i tillegg til kulturell kompetanse for tjenesteytere i helse- og omsorgstjenestene. Det innebærer også at tjenesteytere med sørsamisk bakgrunn og som behersker det sørsamiske språket må bli brukt der det er nødvendig.

Bør kunne identifisere språket

I det sørsamiske området på norsk og svensk side finnes det tjenesteytere med samisk helsefaglig kompetanse. Det er helt nødvendig at disse blir brukt i møte med den sørsamiske pasienten og at deres kompetanse blir videreformidlet til tjenesteytere som ikke har slik kompetanse.

Det er også viktig at tjenesteytere med ikke-samisk bakgrunn skaffer seg kulturell kompetanse.

Det er også viktig at tjenesteytere med ikke-samisk bakgrunn skaffer seg kulturell kompetanse for å kunne bidra til likeverdige tjenester for den sørsamiske befolkningen. Selv om de ikke kan snakke det sørsamiske språket selv, er det viktig at de er i stand til å identifisere språket slik at de kan skaffe andre som har denne kompetansen.

For å få til likeverdige tjenester er det også viktig å ta vare på andre kulturelle aspekter ved pasientens sørsamiske bakgrunn.

Mat har stor betydning

Andre kulturelle aspekter kan, for eksempel, være mat. Forskning viser at tradisjonell mat kan skape følelse av tilhørighet og glede hos eldre samiske pasienter med demens på sykehjem, og at kjente smaker kan vekke gode minner og bidra til følelse av glede og identitet.

I en studie gjort blant eldre sørsamer i Sverige om forventninger til fremtidige tjenester i hjemmesykepleien, løftet flere selv frem matens betydning. En uttrykte det på denne måten: «Jeg kan ikke snakke sørsamisk, men samisk mat er viktig for meg». Dette er noe tjenesteyterne må ta hensyn til for å kunne bidra til likeverdige helse- og omsorgstjenester.

Like tjenester er ikke likeverdige tjenester fordi tjenestemottakere har ulike behov. For å få til likeverdige tjenester for den sørsamiske befolkningen, må tjenestene bli differensiert og tilpasset individuelt.

Les også:

Doktorgrad Demensomsorg i områder med samisk og norsk befolkning

<< Speaking on behalf of the person with dementia in home-based care. A qualitative study of collaboration between formal and family caregivers in Sami and Norwegian municipalities >>

Studien tar for seg samhandling mellom hjemmetjenesten og pårørende til personer med demens i rurale kommuner med både samisk og norsk befolkning.

  • Doktorand: Lill Sverresdatter Larsen
  • Disputas: 8. september 2017
  • Utgått fra: Det helsevitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø

3 svar fra Larsen

  • Hva tilfører denne forskningen av ny innsikt? Studien viser en rekke krevende barrierer for samhandling i kommunal demensomsorg. Barrierer som har negativ påvirkning på hvilke hjelpetilbud som tilbys og hvordan familier nyttiggjør seg disse, noe som igjen har betydning for oppnåelse av helsepolitiske mål og pasientrettigheter. De viktigste barrierene er presentert som: a) Avvisning eller underkommunisering av «etniske posisjon», særlig i områder hvor minoritetspolitikk er fremtredende. b) Uklare forventninger til samtykkekompetanse og hvem som kan ha «talsperson-posisjon», med vesentlig betydning for beslutningsprosesser og brukermedvirkning. c) Pårørendes «ikke-posisjon», som er en uoppmerksomhet eller avvisning av pårørendes behov eller krav samtidig som malign posisjonering av den syke kan oppstå.
  • Hvilke metoder har du brukt og hvorfor? Samhandling i hjemmetjenestens demensomsorg er forsket lite på, og derfor valgte jeg kvalitativ metode for å snakke med de som erfarer samhandling, samt å observere det i praksis. Avhandlingen bygger på 18 semistrukturerte dybdeintervju med fagpersoner og pårørende til personer med demens, samt kort feltarbeid hvor jeg fulgte demensteam. Videre har jeg benyttet tematisk innholdsanalyse og teoretiske analyser med bruk av analytiske begrep av betydning for samhandling slik som etnisk tilhørighet, brukermedvirkning og kontinuitet i pleien, samt posisjoneringsteori.
  • Hvem vil kunne dra nytte av forskningen i klinisk praksis? Aldrende befolkning og knapphet på ressurser og kompetanse gjør samhandlingsbarrierer til en viktig utfordring for helsepersonell og ledere i norske kommuner. Barrierene som er avdekket gjennom det jeg har kalt «samhandlingens mosaikk», kan benyttes som eksempler på områder som det er behov for å snakke om med pasient, bruker og pårørende i klinisk praksis, men viser også at kompetanse om samhandlingen trenger større oppmerksomhet både i utdanningssystemet, på arbeidsplassene, og blant politikere i forbindelse med utforming av strategier for helsevesenet.