Fremskrittspartiet har en historie for å sette folkehelse på dagsordenen. Salige John Alvheim var tydelig og klar i talen for å prioritere eldreomsorg og barnevern fra sin post i Stortinget. Han oppnådde mye, inngikk viktige allianser og spilte en nasjonal rolle i folkehelsens sak. Også han, som Sylvi Listhaug, var nestformann i FrP. Andre nestformann. Utenfor rampelyset fyrte han gjerne flere sigaretter. Drakk gjorde han også, som folk flest. Så hva er nytt på nytt nå?

Gammelt nytt

Vi røyker betydelig mindre. Snus er i ferd med å overta som alternativet for dem som sverger til nikotinet, mens det i kongeriket generelt er færre som nå forbruker nikotin. Alkoholen holder stand som folkets foretrukne nytelsesmiddel, og vin samt øl tar markedsandeler fra brennevinet. Ola og Kari nordmann framstår altså som mer kultiverte om en bare leser statistikken fra Vinmonopolet. Likevel er det mer mellom linjene.

Når Sylvi Listhaug offentlig insisterer på å være seg selv (det er for øvrig vanskelig å være andre), er det interessant å se hvordan reaksjonene mot henne fremmes. I mediene, i samfunnsdebatten og i det politiske landskapet generelt. I en verden hvor USAs president har satt en ny standard for personlig saksbehandling på Twitter vil det alltid være lokale helter som følger på. I Sylvi Listhaugs tilfelle er det gammelt nytt; hun er seg selv (som før) hele tida.

Den nye er konteksten

Eldre- og folkehelseministeren har ansvaret for den politiske koordineringa av sitt arbeidsområde. Vi blir flere eldre og med det en rekke flere kronikere. Det er folk som vet mye om å leve i hele livet, som vet å fokusere på det som virker og tar oss gjennom både stormkast og kriser. Det er de nødt til. Det er blitt en del av den daglige tilværelsen. Høstens lokale valg skal gi oss nye kommunestyrer som skal fortsette samarbeidet med Sylvi Listhaug og hennes folk. Med kronikerne, langtidspasientene, skoleungdom og barnehagebarn. Kort sagt: med oss alle. Hvordan vi alle velger å gjøre dette, blir sikkert noe ulikt; vi velger som kjent litt forskjellig.

Fokus på kjerneoppgaver

Det er likevel grunn til å minne om at vi – stort sett – har det bra her til lands. En rask titt på tabloidene, uansett ukedag, viser at det står ubetydelige nyheter i kø i medienes søkelys. Det understreker den tsjekkoslovakiske forfatter Milan Kunderas hovedpoeng i romanen med det treffende navnet «Tilværelsens uutholdelige letthet». Fokus på kjerneoppgaver og samfunnsoppdrag er vesentlig for alle som vil ha et ord i samfunnsdebatten. Alt det andre, som kommer i veien, må ikke få sette den offentlige dagsorden. Med alt dette i bakhodet er det lettere å møte resultatet av både lønnsoppgjør, valgkamp, politiske makeringsutspilll og eventuelle lokale uklare prioriteringer.

Ta hverandre på alvor

Helt personlig skal jeg huske på John Alvheims formaninger. Han var utdannet anestesisykepleier og utgjorde en forskjell. Er jeg heldig skal også dagens statsråd få mimre litt sammen med meg om det. Hun har selv noe erfaring fra kommunehelsetjenesten som assistent, og Sylvi er opptatt av sykehjem og  leve hele livet. Som kjent lever mennesket ikke over tid av mat alene, men det hjelper. Du overlever.

Nye tider kan bety å lytte til kloke hoder på nytt. Det er lite trolig at framtidas råd om folkehelse behøver å følge Sylvis partytriks med festrøyken – og fordampe. La oss heller ta hverandre på alvor i resten av det levende livet. Det kan gi bedre tider for folk flest.

Det var 1. mai, og planen var å støtte bunadsgeriljaen sitt arrangement i Trondheim, men siden jeg satt streikefast i nord mellom oppdrag, ble det babykosbesøk og gode samtaler i stedet denne 1. mai.

Men jeg ble sittende og tenke over alle de kampene som har blitt utkjempet gjennom årenes løp for at jeg skal ha en trygg og god arbeidsplass hvor mine rettigheter (som slett ikke alltid har vært der, eller kom av seg selv) blir ivaretatt.

Historien om Rosa Parks

Jeg hørte historien om Rosa Parks for mange år siden. Om den lille, fargede damen fra Alabama som nektet å reise seg fra setet på bussen for at en hvit mann skulle få sitte. Hun ble arrestert og måtte betale en bot. Denne hendelsen ble også symbolet på kampen mot raseskillet i USA på 50-tallet. Høyesterett besluttet (etter en massiv boikott av bussene i Montgomery under ledelse av Martin Luther King) til slutt at raseskillet på bussene var grunnlovsstridig.

Da denne historien kom opp igjen i en samtale nylig, ble det snakk om Rosa Parks sin historie før denne hendelsen på bussen. Hun hadde i mange år kjempet mot raseskillet og engasjert seg, gjort forsøk på å protestere og argumentert.

Vi må ikke resignere

Hva om Rosa Parks da hadde tenkt at hun ikke ble hørt og sluttet å si ifra …?

For meg ble dette en påminnelse om at om man ikke blir hørt første gang, andre gang eller tredje gang, må vi ikke resignere og slutte å si ifra om det er noe som er urettferdig og viktig for oss!

Urett og skjevfordelinger strider mot det som ligger godt forankret i vår naturlige sunne fornuft, nemlig rettferdighet. Dersom saken vår er god, må vi ikke slutte å si ifra. Men vi må snakke når vi har et klart hode, ikke når det renner over fordi vi har holdt igjen altfor lenge.

For å vite hva som virkelig betyr noe for oss, og å kunne velge våre kamper, må vi tilstrebe å ha et klart sinn. For når hodet er fullt av støy, virker alt like viktig, og det er vanskelig å sortere hva som er sunn fornuft oppi det hele. Et klart sinn får vi når vi søker perspektiv og når vi ser det hele litt på avstand.

Altfor snille gutter og jenter

Min mening er at altfor mange sykepleiere er snille gutter og jenter som holder tilbake av ulike årsaker. Noen ganger er det fordi vi ikke vil lage støy og andre ganger er det fordi vi er feige. Og av og til er det fordi vi rett og slett er slitne, og fordi vi tror vi ikke blir hørt.

Faktum er at man blir mye mer sliten av å tenke på dette uten å si ifra, «tutre» om det i korridorene, eller på pauserommet. Da kommer ikke våre meninger noen vei, eller får noen effekt annet enn at vi kjenner frustrasjon og oppgitthet.

Vi må tørre å stå for det vi mener, og vi må snakke i de riktige fora på en saklig måte før det renner over. Først da kan vi vurdere om vi blir hørt eller ikke!

Og blir vi ikke hørt første gang, eller andre gang … da kan vi tenke på Rosa Parks som nok sa ifra mange ganger før hennes mulighet til å utgjøre en forskjell dukket opp. Og da var hun der, klar til å si ifra igjen – heldigvis!

Fremtidens helsevesen

Sykepleiere, leger og andre som jobber tett opp mot pasientene, har nok aller best grunnlag for å si noe om hva som kreves for å ivareta pasienter på en god måte. Og denne stemmen må bli hørt når vi skal diskutere fremtidens Helse-Norge. Da er det viktig at vi har et klart hode og ikke bruker kreftene våre på å «tutre i gangene», men at vi snakker i de arenaer vi skal bli hørt. Og at dette gjøres på en måte som gjør at vi blir lyttet til.

Problemet er ikke at de eldre blir eldre og flere. Problemet er at vi ikke har en god nok plan for hvordan vi skal ivareta og gi tilbake til dem som har bygget landet vårt og kjempet for våre rettigheter, slik at vi kan være trygge og si ifra!